Spørsmål
Heter det at man har lydighet til, overfor eller mot (noe eller noen)? Hvis ikke alle kan brukes, hva er begrunnelsen? Riksmålsordboken nevner bare omskrivninger som at man skylder sine foreldre lydighet, men nevner bibelens ene eksempel (2 Kor 10,5) på ”lydighet mot».
Svar:
Takk for interessant spørsmål.
Vi er enig med Norsk Riksmålsordbok i at MOT er preposisjonen – både i forbindelse med LYDIG og med LYDIGHET. TIL går ikke i noe tilfelle, mens OVERFOR passer til svært mye og går til nød her også. Men lange preposisjoner er tyngre enn preposisjoner stort sett skal være. I noen år nå har man kunnet snike seg unna mange slike vanskeligheter ved å bruke I FORHOLD TIL, noe vi selvsagt fraråder. Det blir pjatt. Politikerpjatt. Debattpjatt.
Å si hvorfor noe er sånn og sånn i preposisjonsbruken og ikke slik og slik, er ofte vanskelig. Som regel må man gå språkhistorisk til verks, og da fremstår iallfall fire muligheter: 1. Det kan dreie seg om et fast uttrykk med tradisjon fra norrønt; da må vi se hvordan vedkommende preposisjon ble brukt i norrønt, og – om mulig – undersøke dens språklige bakgrunn. 2. Det kan dreie seg om overføring fra synonyme eller betydningsbeslektede uttrykk. 3. Det kan dreie seg om lån av hele uttrykket eller en oversettelse av det (fra nedertysk, tysk eller fransk i eldre tid eller fra engelsk eller svensk i moderne tid). 4. Det kan dreie seg om omskrivning av et uttrykk med hensynsledd (indirekte objekt) til et uttrykk med preposisjon.
Et eksempel på 1 har vi når vi tradisjonelt sier og skriver PÅ ISLAND og ikke I ISLAND. Den norrøne preposisjonen var Á (Á ÍSLANDI), som tilsvarer vårt PÅ. Grensen mellom bruken av Í og bruken av Á i norrønt gikk ikke der den går mellom I og PÅ i dag. – I ditt tilfelle kan vi trekke inn grunnbetydningen av MOT, og den er følgende: MOT er opprinnelig et substantiv med betydningen «møte». Hilsenen GODT MOT! som Bjørnson bruker i diktet «Mit Følge» er en rest av det. Man må da tenke seg at MOT som preposisjon først fikk betydningen «i møte med», «ansikt til ansikt med», «vis à vis», hvilket passer utmerket hvis preposisjonsuttrykket er kommet i stand som type 4. Og det er nok et tilfelle av type 4 vi har å gjøre med (VÆRE EN LYDIG > VÆRE LYDIG MOT EN og VISE EN LYDIGHET > VISE LYDIGHET MOT EN. Tilfelle 2 kan kanskje ha spilt en rolle, forutsatt at uttrykkene LOJAL MOT og TRO(FAST) MOT og eventuelt andre lignende er eldre.
Håper dette virker oppklarende mer enn forvirrende, men som sagt: preposisjonsuttrykk er noe av det vanskeligste i språket – det man lærer sist og det man ofte ikke kan forklare og begrunne.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Preposisjoner