Ordbokredaktør Tor Guttu viser hvordan man unngår surr i ordstillingen og dårlig språk når mye skal sies i én setning.
Et hyggelig lite hus og et lite hyggelig hus.
Gal plassering av ledd
Under denne kjedelige overskriften kan det skjule seg mye morsomt. Det er blitt så vanlig å feilplassere adverbiale ledd og relativsetninger at det er blitt et innslag i avisenes morospalter. Morsomheten er gammel og kan varieres i det uendelige. Typisk er denne: Kommode til salgs hos en dame med dreiede ben; den var populær midt på 1900-tallet og fungerte som advarsel i grammatikkopplæringen. Her følger noen eksempler med adverbiale ledd, plassert av travle nyhetsskrivere de siste måneder. Takk for det jeg får tilsendt av den slags!
Avisen The Telegraph og den velinformerte journalisten David Ornstein meldte om at portugiseren var ferdig i jobben først. (nettavisen.no). – Det gjaldt fotballtreneren Mourinho, som forsvant til Roma, han med de minst ni liv. Her hjelper det ikke stort å bare flytte tidsleddet først til et annet sted i at-setningen. Det må mere til, og vil man beholde ordet først, kan man lage en såkalt utbrytning – trekke det logisk viktigste leddet ut og sette det i en liten setning med «Det er/var» e.l.: Det var avisen The Telegraph og den velinformerte journalisten David Ornstein som først meldte om at portugiseren var ferdig i jobben. En annen mulighet: Avisen The Telegraph og . . . David Osborne var de første som meldte om at portugiseren . . .
Det har det vært enighet om fra før Stortinget vedtok at bruk og oppbevaring av narkotika skulle straffes i 1968. (vg.no). – Stortinget vedtok ikke at bruk og oppbevaring skulle straffes (bare) i kalenderåret 1968; det var loven som ble vedtatt i det året. Altså: Det har det vært enighet om fra før Stortinget i 1968 vedtok at bruk og oppbevaring av narkotika skulle straffes.
Mannen kunne bekrefte at han hadde leid en eiendom i området [hvor] alligatoren ble skutt for 24 år siden. (dagbladet.no). – Også her må det adverbiale leddet flyttes dit hvor det hører hjemme. Det var ikke alligatoren som ble skutt for 24 år siden, men det var da mannen leide eiendommen: Mannen kunne bekrefte at han for 24 år siden hadde leid en eiendom i området hvor alligatoren ble skutt.
I alle disse eksemplene dreier det seg om en periode (setningsforbindelse) med en hovedsetning og en bisetning (leddsetning). I alle tre befinner det seg et tidsadverbial (tidsledd), og det må plasseres slik at det klarest mulig uttrykker tiden da vedkommende verbalhandling fant sted; det vil i praksis si: så nær verbalet som mulig. De tre tidsleddene er korte (hhv. først, i 1968 og for 24 år siden), og siden de naturlig knytter seg til den handlingen som uttrykkes i bisetningen, er det tryggest å plassere dem mellom subjektet og verbalet i den setningen, slik som vist. Korte adverbiale ledd i bisetninger befinner seg ofte best der. Noen vil kanskje synes at det lyder litt formelt, men frykt ikke. Når leddet er kort, går det fint.
Alt inn i en setning
Presser vi alt inn i én setning, gjør vi det vanskeligere for oss: Ein mann i tjueåra er frikjend for å (ha) valdteke kjærasten sin etter å ha vore varetektsfengsla i 499 dagar. (NRK Vestland). Skribenten har ikke gjort det bedre for seg ved å glemme verbet ha, som her er tilsatt i parentes. Voldtekten fant sted før mannen ble varetektsfengslet, og det må komme klart frem, hvor innlysende det enn er. Den språklige førstehjelpen som består i å sette det adverbiale leddet fremst i hovedsetninger, hjelper bare litt: Etter å ha vore varetektsfengsla i 499 dagar er ein mann i tjueåra frikjend for å ha valdteke kjærasten sin.
Det adverbiale leddet er et tidsledd også her, og det er langt og tungt – nesten en setning: etter å ha vore varetektsfengsla i 499 dagar. Innleder man med det, bør det være kjent for leseren hvem det gjelder, nemlig ein mann i tjueåra, og han må være nevnt i det foregående. Men er han nevnt, må han nå omtales i bestemt form – mannen – eller med et pronomen: han. Nå så vi jo at originalversjonen fra NRK Vestland innleder med Ein mann i tjueåra, og likevel går det galt. En mulighet til noe bedre er dette: Ein mann i tjueåra som har vore varetektsfengsla i 499 dagar for å ha valdteke kjærasten sin, er no frikjend.
Dette er nok «korrekt», men godt er heller ikke det. Vi ser et eksempel på det som kalles syntaktisk sperring – et langt og tungt ledd som presses inn mellom to setningsledd som hører naturlig sammen og ikke bør stå for langt fra hverandre, nemlig subjektet ein mann i tjueåra og verbalet er frikjend. Det hadde nok vært bedre å spre budskapet over flere enn én (lang) setning eller periode. Tre ting foregår: voldtekt, varetektsfengsling og frikjennelse. Det kunne godt bli tre setninger av det. Med andre ord: Si gjerne én ting om gangen! Det tar stort sett ikke lengre tid enn å si alt på én gang. Og travlere er vel ikke hverdagen, selv i en nettavis, enn at man kan ta seg tid til å lese igjennom det man har skrevet – NB lese høyt!
Resultatet av å presse for mye innhold inn i én periode eller setning blir ofte en altfor «venstretung» affære, en setning hvor ett eller flere lange ledd dominerer i den grad at setningens sentrale ledd, verbalet, nærmest forsvinner helt til slutt.
Til slutt en artig historie
For å avslutte litt muntert siterer vi en gammel dødsannonse. Muntre er jo slike annonser egentlig ikke, men på et par hundre års avstand må vi ha lov til å dra på smilebåndet. Likesom gamle departementale bekjentgjørelser er gamle dødsannonser skoleeksempler på venstretunge perioder – som denne fra Den norske Rigstidende 1823: At vor elskede Fader, Etatsraad [NN], efter nogle Aars tiltagende Alderdoms-Svaghed, indgik til det Bedre Natten imellem den 5te og 6te hujus, i en Alder af 77 ¾ Aar, efterladende sig 2 Sønner, 3 Døtre og 17 Børnebørn, medens han hisset modtages af en kjær Hustru og 2de Døtre, bekjendtgjøres herved sørgeligst.
(Foto: Stig Michaelsen)