Skrives det med «k» eller «g»? Foto: flickr.com/aslakr/
Kaos i språket: Spørsmålet i overskriften kan stilles, og det kan besvares. Hvis vi med språk mener et normert, stabilt, enhetlig, riksgyldig skriftspråk sammenlignbart med andre språk i vår kulturkrets, er svaret nei. Etter de seneste reguleringer (2005) er nemlig valgfriheten så formidabel at man er nær ved å virkeliggjøre idealet «Hver mann sin rettskrivning!».
Finn-Erik Vinje
Valgfrihet i skriftnormen
Våre naboland har en enhetlig riksgyldig skriftnorm. Sammenlignet med det beskjedne knippe av dobbeltformer som finnes i det svenske og danske riksspråket, er valgfriheten i den norske rettskrivningen (ortografi og bøyninger) formidabel. Ta en titt i en hvilken som helst offisiell norsk ordliste eller ordbok, og du finner former mangfoldige som himmelens stjerner. Også en meningsløs grafisk valgfrihet opprettholdes: hvis eller viss, hverken eller verken osv.
Normering av tvilsom verdi
Den nær sagt grenseløse valgfriheten er av tvilsom verdi for språkbrukeren. Fra hans synspunkt er det viktigst at de alminnelig gangbare ordbildene innfinner seg automatisk og rutinemessig, og at skrivereglene internaliseres som ryggmargsreflekser. Dermed kan energi frigjøres for de skapende sider ved tekstarbeidet (ordvalg, fraseologi, stiltilpasning, hensiktsmessig disposisjon). Skriveren ønsker neppe å reflektere over hvilke ordbilder som svarer til hans eget talespråk.
Og elevene på skolen skal ikke skrive som de snakker, men lære å skrive som andre skriver.
Hvis skriveren tar inn over seg den pluralistiske holdning som kommer til uttrykk i de offisielle ordlistene, der hvert tredje oppslagsord har to eller flere variantformer, havner han i en situasjon som neppe er gunstig for hans omgang med skriftspråket: Han blir under skriverabeidets gang nødt til å velge ut selve verktøyet han skal arbeide med. Konsentrasjonen blir ledet bort fra det innhold han skal formidle.
Etter at samnorskpolitikken er avviklet, har man på viktige områder av språket oppgitt å normere og i stedet overlatt formvalget til den enkelte skribent.
Sentrale grammatiske kategorier
I helt sentrale grammatiske kategorier er valgfriheten fastslått som prinsipp. Det gjelder -en/-a i substantiver: brua, bruen, broa, broen; muligheten, muligheta – og det gjelder ubestemt artikkel en/ei: en eller ei krise, en eller ei stillhet, osv. Tilsvarende har verbene en veritabel vrimmel av bøyningsvarianter; i preteritum av eksempelvis suge, sveve, love finnes det tre eller fire varianter: sugde, suget, suga, saug; svevet, sveva, svevde; lovte, lovde, lovet, lova.
Man har fritt spillerom: ei lita ause, en lita ause, ei liten ause, en liten ause – og vil man i stedet for ause skrive øse, så vær så god. Da blir mulighetene fordoblet. Tilsvarende: ei eiga bru, en eiga bru, en egen bru, ei egen bru; dessuten er bru og bro valgfritt, så det finnes åtte muligheter også her. Det kan videre hete et eget byrå, men også et eige byrå; man kan skrive egne byråer, men også eigne byråer. For øvrig kan man skrive byrå uten endelse i flertall: eigne byrå eller egne byrå.
På et sentralt felt av orddannelsen nyter tvillingssuffiksene -ing og -ning en nær sagt grenseløs frihet. Om vi holder oss til ordboken, kan det lovmedholdelig hete antyding, forbausing, unnskylding, undervising, beslutting – enda slike former neppe har sett annen trykksverte enn den som finnes i den Språkrådsbaserte Tanums store rettskrivningsordbok.
Ordboken later visstnok som om -ing og -else er valgfrie suffiksvarianter, for den oppfører en vrimmel av -ing-former som har det til felles at de ikke kan brukes til noe som helst: bebreiding, bedrøving, forbausing, forplikting, innrømming osv.
Men rett skal være rett, det går grenser. Man skulle f.eks. tro at siden det kan hete krevet, svevet, burde det også kunne hete levet. Men nei, her må det hete levde.
Og man kan gjerne lufte sin diftongentusiasme og skrive raudalge, raudgrøt, raudgraut og raudkløver, men prøv deg ikke på raudbete eller raudvin! Det må hete rødbete, rødvin.
Kaotisk nynorsk
Før – dvs. før rettskrivningsreformen i 2005 – hadde nynorsk flere valgfrie former enn bokmål. Nå er det snarest omvendt. Men forskjellen er ikke stor. Norsklektor Inge Bungum i Førde har funnet ut at en setning som «Det er muleg at han har slegest med nokon» i henhold til den Språkrådsbaserte normen kan skrives på 72 forskjellige måter!
Jeg har reist en del i nynorskland (Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal), besøkt skoler, snakket med norsklærere, overvært undervisningen, studert elevenes skriftlige arbeider. Dessuten har jeg om ettermiddagen gått i super’n og lest håndskrevne meldinger på oppslagstavla, avertissementer o.l.
Først om elevene: Et fellestrekk for elevene i nynorskland er at de skriver bokmål mer feilfritt enn hovedmålet sitt, nynorsk. Bokmåls-/riksmålstekster omgir dem på alle kanter, og de henter ordvalg og uttrykksmåter derfra. Norsklærerens viktigste oppgave er å slå ned på bokmåls-/riksmålsinnslag.
Så til oppslagstavlen som observasjonsobjekt. Noen – skal vi si 50 % – av meldingene og oppslagene om kjøp og salg, møter etc. er forsøksvis skrevet på nynorsk. Men det er sant å si et sammensurium av en annen verden: brokker av nynorsk formverk i tekster der vokabularet helt og holdent framtrer i bokmålsdrakt.
Tilfellet Navarsete
Regjeringens friskeste pust fra vest, Liv Signe Navarsete, født i Sogndal 1958, ivrer for nynorsken. Men i de små avisinnleggene hun skriver, er det med respekt å melde atskillig som ikke stemmer med den nynorske skolenormen – enda man må kunne gå ut fra at departementet har ytt assistanse.
Navarsete surrer med kjønnstilhørigheten og skriver «ei auke», «ei bløff», og verre enda: Hun skriver «dei kontraktane som no lysast ut». Dette er ment å være presens passiv, altså «lyses» på bokmål. Hun burde ha skrevet «lysest» (eller kanskje heller «vert lyste ut»). Verbbøyningen er ikke Navarsetes sterkeste side; hun skriver bokmålsnært «regjeringa har satt av pengar».
Navarsete havner i den fella som så mange nynorskskrivende gjør: De tenker på bokmål, og forsøker å oversette – men det går på skjeve. På bokmål heter det «å lede – ledet» («en Høyre-ledet regjering»), og Navarsete grovoversetter til «ei Høgre-leia regjering» – enda verbet på nynorsk skal bøyes «å leia – leidde – leidd».
På bokmål heter det i preteritum f.eks. «ønsket». Naversete oversetter fra «-et» til «-a»: «den næringa som ønska konkurranseutsetjing». Men det blir feil enda en gang; verbet «ønskje» (eller «ynskje») heter i preteritum «ønskte» (eller «ynskte»).
Det ingen smal sak å holde rede på detaljene i det nynorske rettskrivningsreglementet, det innrømmes. Verbet skal altså hete «ønskje» («ynskje») og ingenting annet, substantivet skal være «ønske» («ynske»).
Hvem kan gå rundt og huske på sånne snurrepiperier? Feil svar: folk som har hatt nynorsk hovedmål i skolen. Riktig svar: fire personer i Språkrådets sekretariat.
Selv målfolk som gjennom ætt og oppvekst og ideologi er rotfestet i nynorsktradisjonen, greier det ikke. Professor Olav Riste fra Volda skriver således «ønskjet om å tilføre Obama nederlag». Han skulle skrevet «ønsket» (eller «ynsket») – men hans avvik fra rettskrivningsnormen hører bestemt til de synder som det finnes tilgivelse for.
Skriftlig dobbeltopplæring
Jeg er villig til å være overbærende med Navarsete også. Hun lever i bokmålsmiljø og dusjes av bokmålstekster dagen lang. Hva er da mer naturlig enn at skriftspråket hennes tar farge av det?
Jeg er helt sikker på at Navarsete uten anstrengelse kan levere fra seg en tekst på formelt prikkfritt bokmål – på tross av at hun har hatt nynorsk i hele sin skoletid og for øvrig er fra Sogndal. Det er når hun gir seg i kast med nynorsken, at det blir rot og tull. Hun kan likevel ikke tillate seg å skrive bokmål, ettersom nynorsken for henne er en ideologisk eller moralsk forpliktelse.
Men situasjonen er alvorlig, og tilfellet Navarsete bør belyses. Fra politisk hold står man jo beinhardt på det standpunkt at alle norske skoleelever skal beherske to skriftlige varianter av norsk, og man setter til og med karakter på deres skriftlige produkter i dem begge. Man innbiller seg at elevene etter endt skolegang skal mestre korrekt nynorsk.
Det burde være på tide å avslutte dette tøvet. Vi har strevd med den skriftlige dobbeltopplæringen i over hundre år, nå får det være nok. Elevene bør få konsentrere seg om sitt hovedmål og arbeide på å gjøre dette til et tjenlig uttrykksmiddel for det som fins i deres hjerne og rører seg i deres hjerte.
Denne artikkelen er hentet fra Ordet