• BLI MEDLEM – KLIKK HER!
  • GI EN GAVE – KLIKK HER!
    • Facebook
    • Instagram
    • LinkedIn
    • xing
Riksm�lsforbundet
  • Hjem
  • Om oss
    • Organisasjon: Hvem er vi?
    • Bli medlem
    • Lokalforeninger
    • Hva er riksmål?
    • Riksmålsforbundets program
    • Historikk
    • Språkpriser >
      • Medieprisene >
        • TV-prisen og Lytterprisen
        • Gullpennen
      • Litteraturprisen
      • Barne- og ungdomsbokprisen
      • Årsrapportprisen
    • Høringsuttalelser
  • Arrangementer
  • Det Norske Akademi
    • Det Norske Akademi
    • Thorleif Dahls pris
  • Språktjenester
    • Spør oss om språk
    • Hvordan skrive gode tekster
    • Riksmål og bokmål – hva er forskjellen?
    • Quiz
    • Språklige utfordringer
    • Rettskrivningen av 2005
    • Grammatikk: en innføring >
      • Hva er grammatikk?
      • Ordklassene
      • Setningslære>
        • Helsetninger
        • Leddsetninger
      • Setningsanalyse
    • Norsk grammatikk
  • Målform i skolen
    • Om skriftlig sidemål
    • Hjelp til valg av målform i skolen
    • Statistikker: Målformenes stilling i skolene og befolkningen
  • Butikk
  • Kontakt oss
Du er her: Hjem / Ordet / Terje Emberland takker én mann for at han ble forfatter

Terje Emberland takker én mann for at han ble forfatter

18/02/2016 AV Terje Emberland

«Det var i grunnen bare to ting jeg var helt sikker på: Jeg ville aldri kunne bli akademiker. Og jeg ville aldri kunne skrive,» sa Terje Emberland da han mottok Riksmålsprisen. Les hele takketalen her.

Bokbad: Terje Emberland i samtale med intervjuer Dag Yngland under tildelingen av Riksmålsprisen i Bergen i november.

Bokbad: Terje Emberland i samtale med intervjuer Dag Yngland under tildelingen av Riksmålsprisen i Bergen i november.

At jeg nå har fått Riksmålsprisen skyldes i stor grad én mann. Han døde for flere år siden og jeg vil benytte anledningen til å reise en bauta over ham.

Da jeg var i begynnelsen av tyveårene, følte jeg – som man gjør i den alderen – at alle fremtidsmuligheter stod åpne. Ja, det var i grunnen bare to ting jeg var helt sikker på: Jeg ville aldri kunne bli akademiker. Og jeg ville aldri kunne skrive.Mine interesser var for mangslungne og spredte, og jeg var altfor rastløs, ufokusert og aksjonistisk av natur til bli forsker, mente jeg.

Men det ble det etter hvert orden på, selv om det tok flere tiår.

Fra Danmark til Oslo øst

Overbevisningen om at jeg ikke kunne skrive, har en forhistorie som strekker seg tilbake til begynnelsen av syttiårene. Da bodde jeg i København. Jeg var 14 – 15 år gammel og åpnet meg opp for verden omkring. Og det var sannelig nok av spennende nye ting å interessere seg for. Jeg oppdaget den nye, radikale politiske ungdomsbevegelsen, den nye, eksperimentelle rockemusikken, den moderne kunsten og litteraturen. Nei forresten, jeg «oppdaget» ikke dette. Det voldsomme inntrykk alt det nye og «ekstreme» gjorde på meg, og den entusiasmen som jeg omfavnet det med, gjør det riktigere å si at jeg «oppfant» det alt sammen selv. Følgelig begynte jeg å spille gitar, male og tegne og skrive noveller – på dansk.

Så brøt vår familie opp, og jeg endte året etter på Sagene og på Bjølsen skole. Der fikk jeg en ung norsklærer som var grepet av den store politiske vekkelsen som fór over Norge på den tiden. Mine skolestiler – på pære dansk – ble følgelig rettet til den språkform som etter hennes mening lå nærmest arbeiderklassens og lokalmiljøets sosiolekt. Det nådeløse antallet røde streker, kruseduller og randbemerkninger tok fullstendig motet fra meg. Å uttrykke meg skriftlig ville jeg aldri kunne klare.

Jeg har ofte tenkt på hvordan det ville ha gått hvis hun hadde dempet sin språkpolitiske misjonsiver og latt litt flere av mine «reaksjonære sideformer» passere.

Mannen jeg vil takke

At jeg likevel er en lykkelig vinner av Riksmålsforbundets Litteraturpris, skyldes i stor grad én mann: Bjørn Rasch Østbye. Bjørn døde for flere år siden, og jeg vil nå benytte anledningen til å reise ham en bauta.

Bjørn var en gammel, dreven forlags-, avis- og riksmålsmann som arbeidet som frivillig pensjonistmedhjelper i Human-Etisk Forbund. Han ble min nærmeste kollega og skriftefar da jeg begynte i forbundet på midten av åttitallet. Da jeg avslørte min permanente skrivesperre, sa han: «Men du snakker jo så godt for deg, Terje. Kan du ikke ‘snakke ned på papiret’, uten å bry deg om ortografi og denslags. Så ser vi hvordan det går.»

Så begynte han forsiktig, møysommelig og tålmodig å lirke på tekstene jeg leverte ham.

Etter en tid registrerte han åpenbart såpass fremskritt at hyggestundene i hans røykfylte kontor fikk et noe annet innhold. En gang jeg kom inn døren, viftet han begeistret med mentolsigaretten og utbrøt: «Sett deg ned og hør på denne beskrivelsen av en sørlandsfisker: «Hans øine har sett seg likeglad på ensformigheten, de har et tynnslitt blikk og ligger som uransakelig tomhet igjen i et ansikt som heller ikke har noen videre mening med sine trekk.»

«Ja, det er virkelig mulig å formulere seg med en slik perfeksjon, Terje», sa han. Så rakte han meg Nils Kjærs Epistler og kommanderte: «Les!»

Andre ganger hentet han frem Hamsuns På gjengrodde stier, Peter Wessel Zappfes Den siste messias eller Sven Elvestads makeløse intervju med Macody Lund. Eller han kunne gi meg en times instruksjon i linjeskiftets retoriske betydning hos Arnulf Øverland.

På sin tålmodige, godlynte og bestefaraktige måte lærte Bjørn Rasch Østby meg å frydes over språket. Og han gav meg mot til å skrive.

Det må nok innrømmes at Bjørns språklige helter tilhørte en forgangen tid. Og det har nok også satt sitt preg på meg.

Det oppdaget jeg da jeg for et par år siden vendte blikket mot norsk tyvetall og bestemte meg for å skrive boken om Den nasjonale legion. Etter noen timer i Nasjonalbibliotekets mikro-filmrom, hadde jeg forlatt nåtiden. Jeg befant meg i selskap med gamle venner som Bjørn hadde introdusert meg for: Enten det var sammen med Elvestad, Kjær og de andre i «det mørke hjørne» på Gravensen i Stortingsgaten, hvor de dyrket sine reaksjonære og rasistiske – men ytterst velformulerte – «kafémeninger», eller blant gjengen av rødglødende revolusjonære i Socialdemokratens redaksjonslokaler. Uansett befant jeg meg svært vel. Det var intet spor av den rastløshet som jeg tidligere hadde trodd ville hindre meg fra å bli forsker.

«Du følger jo ikke med!» utbrøt min kone mens jeg arbeidet med boken. «Du leser jo knapt en avis!»

«Joda,» innvendte jeg. «I går leste jeg nesten en hel årgang av Tidens Tegn!»

Jeg har en teori om min tendens til ‘samtidsfravendthet’. Jeg er ateist, og tror følgelig ikke på et liv etter dette. Men min intense interesse for fortiden gjør at jeg på et vis kan forlenge livet bakover. Det har båret frukter. Jeg har i så mange år arbeidet med norsk trevdetallshistorie at Tafjordsulykken i 1934 nå er et vagt barndomsminne. At jeg med denne siste boken har fått anledning til å fordype meg i tyvetallet, har følgelig lagt ti år til mitt liv. Og mitt neste bokprosjekt strekker seg helt tilbake til 1880-årene.

Mitt velbefinnende i fortiden skaper også utfordringer.

På tyvetallet var de sosiale skillene skarpere, klassekampen hardere, de politiske motsetningene mer uforsonlige, retorikken mer rødglødende og personlighetene mer pompøse. Selv om jeg føler meg hjemme her, kan denne tiden for mange virke svært «fremmedkulturell».

Nærhet til stoffet

Hvordan skulle jeg så klare å skape nærhet til stoffet?

For meg finnes det knapt én opplysning om et emne som er irrelevant. Jeg elsker å grave dypt. En gang brukte jeg en hel dag i Oslo Byarkiv for å kunne skrive at da den unge nazisten Per Imerslund besøkte hovedkvarteret til Norges Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti i Majorstuveien, måtte han gå opp en rusten vindeltrapp på baksiden av et vulkaniseringsverksted. Det het «A/S Vulko». Da Bernt Rougthvedt og jeg for noen år siden skrev en kriminalroman om drapet på grosserer Edvard Rustad i 1934, sto jubelen i taket da vi endelig fant navnet på hunden som politietterforsker – og senere justisminister – Sverre Riisnæs brukte på åstedet i Glacies gate. Den het «Scott».

Hvorfor denne maniske interessen for detaljer? Det er da knekkende likegyldig at verkstedet het «Vulko» og at hunden het «Scott», eller for den saks skyld at regnskyene hang tunge over Cirkus Verdensteaters kuppel den kvelden da Den nasjonale legion avholdt sitt første møte?

Nei, vil jeg hevde. Det er slike detaljer som skaper nærhet til stoffet. Det er det som bringer meg, og forhåpentligvis også leseren, ned på bakkeplan, hvor man kan høre lydene og kjenne lukten.

Språklige fristelser

Slik er det også med språket. Det falt meg naturligvis lett å bruke tidens ord og uttrykk for å farvelegge beskrivelsene. Men det kan også fort bli for mange arkaismer, noe som har den motsatte virkning på leseren. Det hele blir fremmed og uforståelig. Selv var jeg usikker på om jeg gikk for langt i Da fascismen kom til Norge. Etter mottagelsen å dømme – og ikke minst gjennom denne ærefulle prisen – ser det ut til at jeg stort sett har klart å holde meg i skinnet. Og det er slett ikke lett for en mann som i sitt hjerte mener at en bok som ikke inneholder ordet «helvetes-maskin», minst én gang, må betraktes som mangelfull. (Jeg har faktisk klart å snike inn ordet i Da fascismen kom til Norge.)

Jeg har dessverre begrenset tro på at vi «lærer noe» av historien. Historieforskning er for meg først og fremst en bestrebelse på å legge mine egne etterpåkloke meninger til side og senke meg ned på høyde med de historiske aktørenes forståelseshorisont. I dette arbeider har jeg lite nytte av å moralisere over fortiden. I ni år har jeg studert Heinrich Himmlers SS og gravd meg ned i de ufattelige grusomheter som Waffen-SS, også de norske frivillige, gjorde seg skyldige i på Østfronten. Men i Himmlers Norge, som Matthew Kott og jeg har skrevet, har vi begrenset behov for til stadighet å minne leseren om det moralsk forkastelige i SS’ ideologi og virksomhet. Vi antar at leseren selv kan trekke sine konkusjoner, ja, at han nettopp kan lese. Vi er langt mere interessert i å redegjøre for hva det var som virket så appellerende ved SS’ verdensbilde og hva som motiverte SS-mennene til å begå disse groteske ugjerningene.

Historikerne som gjør seg moralsk store og mørke på fortidens vegne, har etter min mening en tendens til gjemme de historiske aktørenes forståelseshorisont og handlingsrom. Ofte kan man mistenke dem for en slags moderne versjon av Spenglers «kulturmorfologi», hvor hensynet til det enestående ved fortidens hendelser må vike for ønsket om å uteske historiens lovmessigheter. Selv har jeg liten tro på slik metafysikk.

Hva drev folk til å bli fascister og nazister?

Jeg er av utdannelse religionshistoriker. Min interesse for dette feltet skyldes at jeg er humanist og ateist. Dermed drives jeg av en ubendig trang til å forstå hvordan mennesker kan ha et verdensbilde som for meg er så komplett fremmed og uforståelig. Det samme gjelder min fascinasjon for fascister og nazister. «What made them tick?» som det heter på engelsk, er spørsmålet jeg alltid stiller meg. Det har også vært mitt hovedanliggende i Da fascismen kom til Norge.

Selv om vi holder fast ved det enestående ved fortidige fenomener, tror jeg vi gjennom å stille nettopp slike spørsmål kan vinne noen innsikter av mer almen art. Og jeg mener faktisk at historien om Den nasjonale legion – denne parodiske politiske parentesen – har en viss samtidsrelevans. Utover de historiske forhold boken beskriver, er den en fortelling om høyrepopulismen og høyreaktivismens vilkår i Norge. Jeg minner om Legionens valgprogram i 1927: «Administrasjonen forenkles, statsbedrifter privatiseres, offentlige utgifter reduseres, sosial understøttelse kuttes, skattenivået senkes og straffene heves.»

Det er gledelig hvis leserne griper dette poenget og hvis det ansporer dem til refleksjon omkring fascismen og høyrepopulismens karakter og mulighetsbetingelser mer generelt. Og ikke minst hvis det åpner deres øyne for hvilke kvaliteter ved det norske samfunn som den gang forhindret at fascismen, og dens totalitære speilbilde på venstre fløy, fikk skikkelig fotfeste.

Men jeg vil ikke mase altfor mye om det. Det viktigste for meg er å formidle noe av min egen dype fascinasjon for historien, at jeg, så å si, klarer å dra leseren med meg i jakten på evige liv i fortiden. At jeg nå er tildelt Riksmålsforbundets litteraturpris, våger jeg å ta som bekreftelse på at jeg i noen grad har lykkes med det i Da fascismen kom til Norge.

Mine ‘fortidsutsikter’ er med dette blitt enda lysere.

(Foto: Stig Michaelsen)

Med sine litteraturpriser bidrar Riksmålsforbundet til å fremme god språkbruk. Støtt arbeidet og bli medlem!

 

 

 

Arkivert Under: Ordet

Velkommen til Riksmålsforbundet

Vi er forbundet for deg som er glad i vårt viktigste tale- og skriftspråk og som vil holde det i hevd som et presist og nyansert uttrykksmiddel.

Les mer om oss her

Klikk her for å søke i Riksmålsordlisten

GRATIS RIKSMÅLSGRAMMATIKK

Grammatikken-cover

Klikk her for å gå til "Norsk grammatikk"

SØK I NETTORDBOKEN FOR RIKSMÅL/BOKMÅL

Grammatikken-cover

Klikk her for å gå til nettordboken NAOB

Ukens sitat

  • Fra Frisprog, 1966: Av årets fem debutanter er Dag Solstad den jeg er mest spent på i fremtiden, men litt mer variasjon ville være en fordel, gjerne litt dobbeltbunn også. Solstad har bodd to år i Nord-Norge og uttalte i et intervju at han ikke ville sydover, men nordover igjen, hvis han skulle ut og reise. Jeg tror han ville ha glede av et møte med sydens sol og varme. Sven Gjesdahl
    Frisprog, 8. januar 1966

NOTISER

Ungdomsbokforfatter Alexander Kielland Krag besøker Rikspodden

Juryen for Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris syntes hans bok "Aldri bedre" var så gripende og godt skrevet at han ble kåret til vinner i fjor. – Det er noe med ungdomstiden og dens universelle spørsmål som jeg finner utrolig interessant, sier forfatteren. Nylig var han studiogjest hos Ann-Rita Baade i Riksmålsforbundets podkast og fortalte om sitt forfatterskap og måten han bruker språket på for å nå frem til unge lesere. I Aldri bedre står et selvmord sentralt i fortellingen.
– Jeg er svært bevisst at de unge må oppleve språket som relevant og realistisk. Derfor skriver jeg fortellingen i førsteperson, og språket må være muntlig og ikke for pedagogisk, forteller han i episoden. – Men samtidig skriver jeg mer formelt enn ungdommene prater. Jeg er meg veldig bevisst at jeg er 33 år og prøver å skrive som en 17-åring. Det som ofte skjer, er at forfattere ender opp med å skrive «liksom-kult». Det verste jeg vet, er når jeg leser tre år gammel slang i en bok for ungdommer nå. Det synes jeg er så flaut at jeg holder meg unna slike trender og gjøre det mer tidsuavhengig, sier prisvinneren, som har elsket å skrive siden han var barn, og som ungdom koste seg på norskeksamen.
Og hva har det betydd at han er tippoldebarn av den store Alexander Kielland? – Det påvirker meg ikke så mye bortsett fra at jeg alltid får det spørsmålet. Men det hadde en effekt i oppveksten ved å vite at det å skrive går an. I min familie var det en mulig ting.
Hør samtalen i Rikspodden som du finner via riksmalsforbundet.no eller på Spotify og Apple Podcasts m.m.

Hør Rikspodden-episoden her (Foto: Stig Michaelsen)

Utvalgt fra nettbutikken

  • Godt språk Godt språk kr 199,00
  • Spesialpris: André Bjerke 100 år. Festboks med samlede dikt på lydbok. Spesialpris: André Bjerke 100 år. Festboks med samlede dikt på lydbok. kr 2.275,00 Opprinnelig pris var: kr 2.275,00.kr 1.750,00Nåværende pris er: kr 1.750,00.

Bli medlem

Klikk her for å registrere deg nå. Nye medlemmer får Norsk grammatikk og en velkomstpakke tilsendt så snart kontingenten på kr 375,- er betalt.

Artikkelarkiv

FØLG OSS PÅ FACEBOOK

Riksmålsforbundet

Henrik Ibsens gate 28
0255 Oslo
Tlf: 22 60 88 59

Kontonummer: 6030.05.47543
Vipps: 750044

E-post:
ordet@riksmalsforbundet.no

Nettredaktør: Stig Michaelsen

I sosiale medier

  • Facebook
  • Instagram
  • LinkedIn
  • xing

PÅMELDING NYHETSBREV

Copyright © Riksmålsforbundet. Webutvikling av Devant
Denne siden benytter informasjonskapsler (cookies). Les mer om informasjonskapsler og personvern her.
Denne siden benytter informasjonskapsler (cookies). Les mer om informasjonskapsler og personvern her.
DetaljerAvvisOk
Administrer samtykke

Personvernoversikt

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler for å forbedre opplevelsen din mens du navigerer gjennom nettstedet. Ut av disse lagres informasjonskapslene som er kategorisert som nødvendige i nettleseren din, da de er essensielle for at grunnleggende funksjoner på nettstedet skal fungere. Vi bruker også tredjeparts informasjonskapsler som hjelper oss med å analysere og forstå hvordan du bruker denne nettsiden. Disse informasjonskapslene lagres kun i nettleseren din med ditt samtykke. Du har også muligheten til å velge bort disse informasjonskapslene. Men å velge bort noen av disse informasjonskapslene kan påvirke nettleseropplevelsen din.
Nødvendig
Alltid slått på
Nødvendige informasjonskapsler er helt avgjørende for at nettstedet skal fungere skikkelig. Disse informasjonskapslene sikrer grunnleggende funksjoner og sikkerhetsfunksjoner på nettstedet, anonymt.
InfokapselVarighetBeskrivelse
cookielawinfo-checkbox-analytics11 monthsThis cookie is set by GDPR Cookie Consent plugin. The cookie is used to store the user consent for the cookies in the category "Analytics".
cookielawinfo-checkbox-functional11 monthsThe cookie is set by GDPR cookie consent to record the user consent for the cookies in the category "Functional".
cookielawinfo-checkbox-necessary11 monthsThis cookie is set by GDPR Cookie Consent plugin. The cookies is used to store the user consent for the cookies in the category "Necessary".
cookielawinfo-checkbox-others11 monthsThis cookie is set by GDPR Cookie Consent plugin. The cookie is used to store the user consent for the cookies in the category "Other.
cookielawinfo-checkbox-performance11 monthsThis cookie is set by GDPR Cookie Consent plugin. The cookie is used to store the user consent for the cookies in the category "Performance".
viewed_cookie_policy11 monthsThe cookie is set by the GDPR Cookie Consent plugin and is used to store whether or not user has consented to the use of cookies. It does not store any personal data.
Funksjonelle
Funksjonelle informasjonskapsler hjelper deg med å utføre visse funksjoner som å dele innholdet på nettstedet på sosiale medieplattformer, samle inn tilbakemeldinger og andre tredjepartsfunksjoner.
Ytelse
Ytelsesinformasjonskapsler brukes til å forstå og analysere nøkkelytelsesindeksene til nettstedet, noe som bidrar til å levere en bedre brukeropplevelse for de besøkende.
Analytiske
Analytiske informasjonskapsler brukes for å forstå hvordan besøkende samhandler med nettstedet. Disse informasjonskapslene bidrar til å gi informasjon om beregninger av antall besøkende, fluktfrekvens, trafikkkilde osv.
Annonse
Annonseinformasjonskapsler brukes for å gi besøkende relevante annonser og markedsføringskampanjer. Disse informasjonskapslene sporer besøkende på tvers av nettsteder og samler inn informasjon for å tilby tilpassede annonser.
Andre
Andre ukategoriserte informasjonskapsler er de som blir analysert og som ennå ikke er klassifisert i en kategori.
LAGRE OG GODKJENN
Søk i ordlisten

[livesearch]