Den fyndige kommentaren i overskriften fra en skoleelev ble sitert på Språkrådets seminar om bokmålsnormering i mai. Der ble det påvist en klar tendens: Når ungdommene skal skrive formelt, bruker de ikke talemålsnære ordformer. De følger det moderate bokmålet som de oppfatter som «riktigst».
Hoppa og dansa: Elevene forbinder ikke a-endelser og former som åssen med et formelt skriftspråk, viser undersøkelser av bokmålsbruken.
Nesten ingen skoleelever vet at åssen er tillatt i rettskrivningen for bokmål. Og når de får vite det, vil de likevel skrive hvordan i en skoletekst selv om de sier aldri så mye åssen i skolegården. De skriver lyver til læreren, men juger i sosiale medier. I skoletekster skyr de a-endelser i substantiver og verbbøyninger som hoppa og dansa samt diftonger som i skøyt og strøyk. Med andre ord: På skolen holder elevene seg for det meste til en kjernenorm innenfor bokmålet med moderate former, som de oppfatter som mest korrekt. I formelle tekster skriver de slik andre skriver, ikke slik de selv snakker.
Denne tilstandsbeskrivelsen er i grove trekk en oppsummering av forskningsfunn og lærererfaringer som ble presentert i de faglige innleggene på Språkrådets seminar. Invitert og til stede var også hele spekteret av språkorganisasjoner på bokmålssiden. Riksmålsforbundet, Bokmålsforbundet, Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, Foreninga for radikalt bokmål og Landslaget for språklig samling. To fløyer med en språkpolitisk kløft mellom seg.
Tilstandsbeskrivelsen var naturlig nok tung å svelge for seminarets språkradikale deltagere. Et ankepunkt som kom frem, var at skolen ikke anstrenger seg nok for å gjøre elevene kjent med bokmålets store bredde i bøyningsformer. Også lærerutdanningen ble kritisert for å legge mindre vekt på dette.
Muntlig preg, men ikke i rettskrivningsvalgene
Stian Hårstad fra NTNU og Liv Cathrine Krogh fra Universitet i Sørøst-Norge har registrert hvordan skoleelever bruker rettskivningen.
– Til læreren skriver elevene konservativt til moderat bokmål fordi de tror at de talemålsnære variantene ikke er tillatt, eller fordi de forbinder dem med lavstil, sa Liv Cathrine Krogh ved Universitetet i Sørøst-Norge. Hun bygger konklusjonen på sin mangeårige erfaring som norsklektor og som sensor. Blant de rundt 1000 elevene hun siden 2005 har hatt fra Horten, Tønsberg og Lier med omegner, er et av unntakene en spesielt språkbevisst elev som skriver konsekvent radikalt bokmål. – Han dukker sannsynligvis opp på et institutt for språk og litteratur et sted, sa Krogh til latter fra salen – et hint til det utbredte svermeriet blant norskfilologer for folkemål.
Liv Cathrine Krogh påpekte imidlertid et paradoks: Selv om moderat bokmål er typisk for språket i elevtekstene, blir de mer preget av muntlighet når det gjelder setningsbygning og ordforråd.
– Det gir manglende tegnsetting, oppramsende stil, lånte ord og tegn, bortfall eller mindre nyansert bruk av funksjonsord, men ikke talemålet som støtte til valg mellom tilgjengelige former, forklarte Krogh. Hun påpekte at elevenes talemål dessuten er mindre dialektpreget og mer standardisert enn hos foregående generasjoner. Med færre målmerker blir det vanskeligere og vanskeligere å drive dialektlære med elevene selv som eksempler, i dette tilfellet vikværsk.
Krogh satte spørsmålstegn ved dogmet om at talespråklig variasjon er tolerert i Norge. – Jeg kjenner ikke igjen dette fra klasserommet, sa Krogh. Som lærer har hun gått inn for å gjøre elevene bevisst alle valgmulighetene de har i rettskrivningen. Likevel har hun erfart at elever i hvert fall i Sørøst-Norge ikke forbinder de dialektnære formene med et formelt skriftspråk. – Kanskje det skyldes at vi ikke er mer tolerante i Norge enn andre steder, var Kroghs konklusjon.
Stave-anarki i sosiale medier?
Professor Stian Hårstad fra NTNU presenterte forskjellige forskningsfunn som i store trekk bekreftet Liv Cathrine Kroghs erfaringer i skolen. Med tittelen «Nye normtilstander? Inntrykk fra unges skriftpraksiser i en digital tidsalder» tok Hårstad opp hvordan normene følges i den enorme mengden tekst som produseres i sosiale medier.
Er det sant at de nye digitale skrivearenaene er et ortografisk ville vesten eller stave-anarki? Nei, det er ikke fritt frem, men det finnes flere typer normer og undernormer, ifølge Hårstad. For eksempel det som kan kalles «vennegruppe-genererte normer» hvor noen talemålsnære skriftformer er aksepterte og andre ikke er det.
Som en ung informant fra Trondheim oppga om det å skrive på sosiale medier: «Æ skriv sånn som æ snakke te vanlig, men med riktig grammatikk. Du har aldri sett skjø med k liksom, fordi at det e ikke normen liksom, det e rart».
På skolen retter imidlertid ungdommene seg etter standardspråket. En pågående masteroppgave-undersøkelse av elever på en videregående skole i Trondheim viser hvordan de tenker rundt valgfrie bøyningsformer i bokmål, f.eks. mellom frem/fram og utviklingen/utviklinga. Resultatene av samtalene mellom elevene (som var «retta mot sosiolingvistisk refleksivitet»), viser at de hadde gjennomgående lav bevissthet om normbredden. Som en av elevene sa: «Er alt bokmål? Fyttirakkern!» En annen elev beskrev de talemålsnære variantene slik: «Ja, det her blir jo ikke riktig da. Det er annerledes, og det kan jo brukes, men det er ikke det vi er vant til.»
Også språkradikale lærere og filologer bør se positivt på elevenes stilsans
Elevene i Trondheim gjør altså som elevene i Horten: I skolearbeidet holder de seg til en velkjent «kjernenorm» med moderate former. – Mange oppfatter talemålsnære varianter som tilhørende et annet bruksdomene, nemlig den private «dialektskrivinga». De ikke-talemålsnære formene oppvurderes som «mer riktig», forklarte Hårstad. Han trakk frem flere andre studier med samme resultater, blant elever fra bl.a. Sørlandet, Oslo-området og Molde. De viser samme tendens som kom frem i masteroppgaven «Bokmålsbruk – hvorledes/hvordan/åssen» (2014) av Kjersti Wictorsen Kola. Hun tok for seg bokmålsbruken i hele samfunnet, ikke bare på skolene, gjennom søk i representative tekstsamlinger med 100 millioner ord i Leksikografisk bokmålskorpus. Resultatet var 16 prosent radikale former mot 84 prosent konservative former.
Språkradikale lærere og filologer kan saktens sukke over at unge hverken vet om eller vil bruke talemålsnære varianter som åssen i elevtekster. Men de bør snarere se positivt på den språkfølelsen elevene her viser. De oppfatter intuitivt at skriftspråket har forskjellige stilnivåer, at det nøytrale, umarkerte standardspråket faller naturlig i sakprosa-tekster på skolen, mens det er greit å slå ut håret i sosiale medier.