Det er ikke bare ubehjelpelighet og mangel på klare tanker som gjør at folk tyr til klisjeer og motebegreper. De ønsker å gi verden et signal. Ikke om det de snakker om, men om seg selv.
En riktig plagsom farsott er selvfølgeligheten at vi er i en «rivende teknologisk utvikling» og at alt forandrer seg, mener Eva Grinde. (Foto: dn.no)
«Alt forandrer seg og ingenting forblir stille.»
Heraklit (ca. 544–475 f.Kr.)
Nylig skrev Dagens Næringsliv om karrierestudenter som snakker om «fokus» og «implementering» og «helhetlig tenkning rundt skissering av behov» på inn- og utpust. De har inntatt rollen som tåkefyrster in spe. Det er trist. Kunne vi ikke ha håpet på et aldri så lite ungdomsopprør her? Jomfruelige krav om rene ord for pengene – cut-the-crap type ting?
Jo, det kunne vi. Samtidig er det neppe annet å vente. Vi får de unge folkene vi fortjener. Som professor Helene Johansen sier til DN: «Nå svinger alle seg i den type kulørt språk. Det er lettere å prate tull når det er mange som gjør det.» Og så lenge det virker, vil det fortsette. For det er ikke bare ubehjelpelighet og mangel på klare tanker som gjør at folk tyr til klisjeer og motebegreper. De ønsker å gi verden et signal. Ikke om det de snakker om, men om seg selv: «Jeg implementerer – derfor er jeg (en av dere). For også du implementerer – vi implementerer – vi tilhører implementørene i samfunnet, de med de viktige oppgavene – (gjerne) de som har makt.»
Assosieres du med gruppen du begjærer, kan du lykkes i å oppnå det du vil, for eksempel på lengre sikt mer permanent innpass.
Det er ikke bare enkeltord som fungerer som glatte markører fremfor å gi noen dypere mening. En riktig plagsom farsott er virkelighetsbeskrivelsen om at vi er inne i en «rivende teknologisk utvikling» – at alt forandrer seg, og at fremtidens vinnersjefer er fremoverlente og endringsorienterte. Det er kort mellom eksemplene på dem som vil være med og fortelle denne historien. Det gjelder ledere, forskere, journalister, foredragsholdere, forfattere, bloggere, sosiale medier-eksperter og konsulenter av alle slag: «Ledere må følge med og være i forkant,» skriver de for eksempel. Og videre: «Vi vet alle at utviklingen i samfunnet går fortere og fortere.» «Hele landet vårt, samfunnet vårt, privat og offentlig er i omstilling,» og «den som behersker endring, behersker framtidas krav!»
En spesielt populær vending er: «Det eneste konstante er endring.» Den brukte for eksempel Jonas Gahr Støre da han var helseminister, og mediekonsernet Schibsted i sin siste årsberetning.
Og det er jo sant. Verden forandrer seg, og innen noen felt går det virkelig unna. Og at alt er i endring hele tiden, har vært kjent siden Heraklit oppdaget alle tings iboende foranderlighet 500 år før Kristus, og sikkert lenge før det.
Å komme unna med bullshit
Ifølge Princeton-professor Harry G. Frankfurt kan det som er sant, like fullt kvalifisere som bullshit. Det kommer nemlig ikke an på hva som sies, men hvorfor.
I sin prisbelønte betraktning «On Bullshit» fra 2005 skriver moralfilosofen Frankfurt at bullshit ikke er løgn, men snarere en form for forstillelse eller juks («fake»). Han diskuterer grenseoppgangene mot bløff, forfalskning og humbug, og kommer til at begrepet «hot air» ligger nærmere bullshitens vesen. Når noen presenterer «hot air» er verdien av ordene på linje med ren, ordløs utpust. Både selvfølgeligheter og usammenhengende babbel inkludert nøye utvalgte signalord kan kvalifisere her. Men et av Frankfurts viktigste poenger er at bullshit oppstår når formålet med en ytring ikke er å formidle noe sant (eller usant) men «å komme unna med den». Derav fenomenet «å bullshite seg gjennom» noe.
Frankfurt mener vår kultur sliter med bullshit overalt. Alle vet det, og alle bidrar. Bullshit blir til og med betraktet som en dyd. Facebook-topp Sheryl Sandbergs kampanje «Ban bossy» oppfordrer for eksempel jenter til å ta ordet, selv om de ikke vet helt hva temaet dreier seg om (slik guttene gjør). Et alternativ kunne være å fremelske det andre idealet, nemlig at man bør ha noe å komme med før man hiver seg utpå.
Massevis av ord, men ubevisst bruk av dem
Papegøyokrati kaller norsklektor Jon Severud det når studentpolitikerne tar av i implementeringens verden. «De har lånt fra voksenverden, masse ord, men det virker som de bruker dem ubevisst,» sier han.
Det spørs om «voksenverden» er særlig mer bevisst. «Dette masterprogrammet har gjennomgående fokus på implementeringsproblematikk,» heter det for eksempel i presentasjonen av handelshøyskolen BIs masterprogram i endringsledelse.
Ikke rart de unge sliter.
Eva Grinde er kommentator i Dagens Næringsliv.