For jordomseileren, forfatteren og journalisten Ragnar Kvam jr. er det noe kjent og selvopplevd ved Kiellands bitende skildring av datidens latinskole. «Jeg gikk jo selv i latinklassen på Katta,» skriver Kvam.
Alexander Kiellands skildring i «Gift» av lille Marius’ triste skjebne har gjort inntrykk på artikkelforfatteren. (Maleri av Eilif Peterssen, 1887. Foto: Stavanger kunstmuseum)
Vi har vel alle, en eller annen gang, lært å telle byer i Belgien, slik lille Marius måtte i hine hårde skoledager på latinskolen i Stavanger. Brüssel, Namür og … nei lett var det ikke. «Flere byer,» drev adjunkten på. Men så stod pedellen i døren og meldte at klokken hadde slått, og lenger kom de ikke den dagen.
«Til neste gang», ropte adjunkten gjennom den larm som steg mens guttene ivret opp fra pultene, «til neste gang – floder i Frankrike».
«Floder i Frankrike,» skrålte de tilbake, lykkelige over at geografitimen med de lange forhør endelig var over.
Boken i mitt hjerte? Det kunne vel være så mange, men den første som rant meg i hu, nettopp mens redaktøren av dette blad spurte om jeg ville levere til spalten, var Gift av Alexander Kielland. Denne litt giftige dannelsesroman som kom ut i 1883, var pensum i norsk den gang jeg ble innskrevet som gymnasiast på Oslo Katedralskole, eller Latinskolen som skolen også ble benevnt.
Med Gift retter Kielland et usminket angrep på datidens norske skole, på pedagogikken, og ikke minst på den dominerende plass latin hadde i undervisningen, alt anskueliggjort gjennom lille Marius, denne vevre, undertrykte skolegutt.
Leste boken om igjen
Jeg husker godt inntrykket skjebnen til lille Marius gjorde på meg. Under arbeidet med denne artikkelen leste jeg boken på nytt. Min fascinasjon for den plagede skikkelsen var på ingen måte gått tapt, nå nesten seksti å senere.
Lille Marius gikk på Latinskolen i Stavanger. Han satt, ifølge forfatteren, alltid så pent og stille på pulten. Hans altfor store mørkebrune øyne gav det bleke ansikt et forskremt uttrykk. Fikk han et uventet spørsmål, kunne han bli ildrød i hodet og stammet.
Marius var født utenfor ekteskap og hadde ingen far, bare en mor, fru Gottwald, som byen var så høflig å kalle henne. Men selv om folk følte en viss godhet for den prøvede fru Gottwald og hennes sønn, stod det ikke til å nekte at de kom på kant med den borgerlige byens godt bevoktede konvensjoner. Blant annet av den grunn måtte Marius sitte på nederste benk i klasserommet, sammen med noen andre fra ringe sosiale kår.
Men det fantes en annen, mer uttalt grunn. Klasserommet var slik innrettet at det bare var de flinkeste, de beste, som fikk sitte på første benk, like under kateteret. Siden bestemte karakterene elevens plassering, helt ned til dem med dårligste karakter på siste rad. Og Marius var ikke flink, han strevde i neste alle fag, om det så var i historie, matematikk eller geografi, der årstall, ligninger eller byer i Belgien ikke festet seg i hans hode. Også derfor ble han sittende på de «dummes» benk.
Briljerte i latin
Men i ett fag stod lille Marius likevel over alle andre. Ingen i klassen briljerte som ham i latin, dette stringente, nær matematisk oppbygde språk, som ved siden av Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme, hadde vært det viktigste fag i norsk skole så lenge noen kunne huske. «Like fra den første dag, da rektor overgav dem mensa til deklinasjon, hadde Marius utmerket seg,» skriver Kielland. «Det var ikke den form, det var ikke den biform, det var ikke den uregelmessighet ei heller den regel – kom bare til lille Marius, han visste beskjed om alt.«
Og rektor hadde i den grad latt seg forbløffe av fremgangen Marius viste ut i det latinske, at han hadde oppsøkt moren, den ensomme fru Godtwald, og latt henne forstå at dersom hennes sønn fortsatte fremgangen, ja, så skulle han siden få lov til å studere; rektor ville sogar sørge for at han fikk friplass. Den himmelfalne mor innprentet sin sønn det alvor som lå i rektors gunst; at han skulle få studere bare han var flink nok!
Og slik gikk det til at rektors ord trengte inn i Marius’ hode, og der «satte seg fast som spiker i vegg.» Men nå var det ikke bare i latin Marius imponerte, han kunne også krysse klinge i klassisk gresk, som i så mangt var latinens søsterspråk. Og for en fryd må det ikke ha vært for ham når han kastet et blikk på timeplanen: hele ni timer latin og fem timer gresk i uken. Snart fikk han og resten av latinklassen verk som Ciceros tale om alderdommen og Xenophons krigsepos Anabasis å bryne seg på. Glemt i slike øyeblikk var Pontoppidan og algebra, for ikke å snakke om norsk stil.
Latin og klassisk gresk, var jeg forrykt? Ja, det var mange som spurte, for hva skulle jeg med to «døde» språk?
Her må jeg et øyeblikk vende blikket mot meg selv, ta en selfie, så å si. For er det ikke noe kjent ved alt dette, noe selvopplevd? Jo, og det tør være en av grunnene til at Gift har avleiret seg som en bok i mitt hjerte. Jeg gikk jo selv i latinklassen på Katta, der jeg ikke bare leste latin, men også klassisk gresk. Med både Cicero og Xenophon på leseplanen, og sannelig hadde ikke også vi ni timer latin og fem timer gresk i uken.
Under salig Jørgen Fredrik Ordings kateter, dette fyrtårn av en lærer, dette kroneksempel på klassisk dannelse.
«Salve», hilste han når han kom inn i klasserommet. «Salve, magister», svarte vi.
«Ble man først lukket inn i latinens grammatiske irrganger, var det hverken lett eller ønskelig å finne veien ut,» skriver Ragnar Kvam.
Som jeg fortsatt savner de tidvise stundene i det lille biblioteket oppunder taket på Oslo Katedralskole, der Ording, med sine elevers tillatelse, kveiket pipen og tok oss med på vandring i den greske og romerske kulturhistorie, der ikke minst skriftene til nettopp Cicero og Xenophon, men også andre, som Platon og Ovid, ble gjenstand for analyse.
Latin og klassisk gresk, var jeg forrykt? Ja, det var mange som spurte, for hva skulle jeg med to «døde» språk ved inngangen til den ferskeste tid av alle, vår egen, moderne samtid? Burde jeg ikke heller konsentrere meg om den romerske avart fransk?
Nåja, fransk ble det jo også litt tid til, men det var vel med meg som med Marius, ble man først lukket inn i latinens grammatiske irrganger, var det hverken lett eller ønskelig å finne veien ut. For der inne kunne man, med den beste samvittighet, gi avkall på både x og y i annen, og ikke minst den langdryge øvelse kalt norsk stil.
Drevet til fortvilelse
Men om lille Marius var flink i latin, var hans rektor bekymret over at det gikk så dårlig i andre fag. Ved halvårseksamen ble han fuks i klassen, med den dårligste sammenlagtkarakteren av alle. Om han ikke «gjorde ganske overordentlige fremskritt,» formante læreren i matematikk ham, ville han bli sittende igjen uten å komme opp i 4de latinklasse.
Skremt kastet lille Marius seg over bøkene. Hva om han ble sittende igjen, ville det i så fall bli noe av studiene rektor hadde forespeilet ham? Inntil videre forbarmet likevel rektor seg over den lille gutt, det retter seg nok, tenkte han, når Marius bare modnes litt. Men hjemme satt den arme fru Gottwald og så hvordan sønnen led. Han forsøkte å få orden på tallrekkene i matematikken, men forvillet seg likevel snart over i latinen, der han til langt på kveld pugget ramse opp og ramse ned.
«Ikke mer,» kunne moren si. «Du må sove nå.»
Utkjørt og blek i ansiktet gikk han omsider til sengs, og ennå mens han langsomt falt i søvn, hørte moren ham mumle på latin.
«… dette skrekkelige sprog! Hvad har de gjort min stakkars dreng!»
Et av norsk litteraturhistories mest kjente sitater er fra denne boken: «Mensa rotunda,» svarte lille Marius og døde.
Så en dag, mot skoleårets avslutning, og med rektor til stede i klasserommet, skulle Marius eksamineres. Han skulle opp i latin, og forventningene var høye hos så vel rektor som hos latinlærer. Men Marius, stakker, skalv der han satt og ventet på å bli ropt opp, selv om det aldri så mye var yndlingsfaget han skulle prøves i. Som vanlig bebreidet han seg selv for ikke å ha lest nok, han hadde jo sagt det der hjemme, at han måtte arbeide mer. Dessuten – tanken på det forferdelige, at han kanskje ikke ble satt opp i fjerde klasse, gjorde ham enda mer nervøs.
Det gikk dårlig fra start. Spørsmålene kom, men svarene uteble; Marius ble bare stående og stamme, «det var ikke lenger tanker skapt i hans hode,» forteller Kielland. Adjunkten gjøv på, ble hissig, og spurte om Gottwald, man var jo bare på etternavn, om Gottwald gjorde narr av ham?
«Altså, amo, ama…,» drev eksaminator på.
«Ama…» stotret lille Marius uten å komme videre.
«Så du er gjenstridig – din knekt! Hva heter det runde bord på latin? Det runde bord?» snerret adjunkten.
Det svimlet for Marius. Han segnet bevisstløs om mellom to pulter. Siden, etter at han hadde fått litt vann i ansiktet og kunne stå på bena igjen, fulgte pedellen ham hjem.
Lille Marius ble liggende syk hjemme hos moren. Han hadde fått hjernebetennelse, ble det sagt, og han kom ikke mer i skolen. Han lå som i en døs, varm i hodet og med lukkede øyne, alt mens han mumlet deklinasjoner og konjugasjoner. Fru Gottwald løp til og fra, mer og mer urolig over sønnens tilstand som bare syntes å bli verre.
Han måtte ikke finne på å dø fra sin mor, hvisket hun, han var det eneste hun hadde.
«Min Gud, dette skrekkelige språk, hva har de gjort min stakkars dreng!» utbrøt hun.
Skulle han dø, uten å nevne sin mors navn? Fru Gottwald rev seg i håret. Men så, en kveld, smilte den bleke gutten, og moren fattet håp. Hva det runde bord het på latin?
«Mensa rotunda,» svarte lille Marius og døde.
Artikkelen er også trykt i Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet (nr. 2 2019).