Trangen til å ta lek på alvor var for en stor del opphavet til det nattmennesket som åpenbarte seg under aliaset Bernhard Borge. André Bjerkes fire kriminalromaner er alle blitt klassikere, skriver Nils Nordberg.
«De dødes tjern» er den ultimate norske hyttekrimmen. Her fra filmatiseringen med Henny Moan i en berømt scene.
Kjære leser, la oss ta en liten pilgrimsferd bakover i tiden. Året er 1942, men vi skal til et sted fjernt fra verdenskrigens bulder, til et forhekset tjern dypt inne i Østerdalens skoger. Her skjedde det for hundre år siden et gruelig mord. Og her er en gjenganger som lokker folk i døden. Nå er en ung mann fra Oslo forsvunnet i denne trakten. Er han blitt besatt? Eller er han myrdet? Hans søster og venner drar opp for å finne svaret. I skjæret fra likhvitt måneskinn og hissige lyn utspiller det seg et sensommerdrama, hvori også inngår en gal manns dagbok og en rømt, sinnsyk morder.
Jeg sikter selvsagt til De dødes tjern av Bernhard Borge, utgitt nevnte år. Jeg skal ikke legge altfor mye i det faktum at den utkom samtidig med meg, men vet at jeg, første gang jeg leste den – som 14-åring, var det vel – ble grepet av det samme kaldsvettende dragsug som angivelig stod fra tjernet. Og så dette, at en ved tankens kraft var i stand til å kaste lys inn i det menneskelig mørkeste!
Men hvem var nå Bernhard Borge? I boken presenterer han seg som kriminalforfatter, skaperen av «de dypt realistiske og urkoselige Teodor Todd-romaner», «den faste leverandør til alle ryggsekker i påskeferien». Men jeg skjønte selvsagt at fortelleren Borge var en fiktiv person. Som alle nå vet: Navnet på omslaget var et alias for André Bjerke.
Et utrolig menneske
NRK portretterte André Bjerke i programmet «Smilende penner».
I de gode, gamle dager, det vil si på 1970-tallet, pleide Rivertonklubben, norsk forening for kriminallitteratur, å møtes hjemme hos sin første president, Gerd Nyquist. Det endte alltid rundt kjøkkenbordet, hvor medlemmene lot ertesuppen stivne i tallerknene (alltid ertesuppe etter dagsorden), mens vi fascinert og humrende lyttet til André Bjerke. Han var en fabelaktig taler; hver formfullendt setning kunne ha gått rett ned på papiret. En svensk venn av meg gikk i sjokk etter sitt første møte Bjerke: «Det är den mest otroliga människa jag mött!»
Det dreide seg selvsagt ikke bare om formuleringskunst, men om kunnskap. André var forfatter og forsker, poet og polemiker, sjakkspiller og spiritualist, rabulist og riksmålsforkjemper, glupende opptatt av det meste og særlig alt utenfor det trivielle. Samt en beåndet gjendikter, både av poesi og klassisk dramatikk – Shakespeare, Molière, Schiller, hele Goethes Faust. Og ingen var bedre skikket til å gi My Fair Lady norsk språkdrakt – unnskyld, sprogdrakt. Med sin intellektuelle nysgjerrighet og sitt lekelystne alvor var han en blanding av renessansemenneske og lynintelligent 12-åring.
Fra NRKs arkiv: Se André Bjerke i programmet «Smilende penner»
Og trangen til å ta lek på alvor var nok for en stor del opphavet til det nattmennesket i ham som oftest åpenbarte seg under navnet Bernhard Borge. Vi finner det på fire kriminalromaner og tre novellesamlinger. Romanene Nattmennesket (1941), De dødes tjern (1942), Døde menn går i land (1947), Skjult mønster (1950), samt Enhjørningen (1963), som han utgav under eget navn, bestående av tre lange noveller innfattet i en rammefortelling, hører stadig til det beste som er prestert i norsk kriminallitteratur. Er det noen gang, utenom Stein Rivertons Jernvognen, blitt servert en frekkere (men helt fair) løsning i norsk krim enn i Skjult mønster?
Derfor er krimromanene også den delen av Bjerkes dikterverk som har vist seg mest slitesterk, ved siden av hans muntre, elegante barnevers. (Skjønt, det kan se ut som lyrikeren André Bjerke er i ferd med å bli gjenoppdaget. Unge, vakre kvinner har bedt om å få ta på meg når jeg har fortalt at jeg kjente André.)
Gullalderkrim
André Bjerke debuterte i 1940, med diktsamlingen Syngende jord. 22 år gammel behersket han alle formale krav til den bundne verseform. (Han hadde, etter eget utsagn, allerede som 15-åring «skrevet flere hundre dikt av Olaf Bull»). Året etter demonstrerte han som Bernhard Borge et like sikkert og ubesværet grep på den klassiske detektivromanens stil og oppbygning. Han var den første her til lands som virkelig mestret detektivgåten – the whodunnit – etter mønster av Agatha Christie, John Dickson Carr og Dorothy L Sayers, for ikke å nevne Edgar Allan Poe.
André Bjerke er i ferd med å bli gjenoppdaget. Unge, vakre kvinner har bedt om å få ta på meg når jeg har fortalt at jeg kjente André, skriver Nils Nordberg.
Krimhistorikerne kaller mellomkrigs-tiden «detektivmysteriets gullalder». I disse tyve årene ble genren findyrket til et avansert spill, hvor forfatteren skulle gå inn for å overraske leseren, og leseren på sin side prøve å liste ut løsningen før detektiven avslørte det hele. Men dette var først og fremst et britisk fenomen. Norsk krim hadde frem til 1930 i all hovedsak vært Stein Riverton (Sven Elvestad), som innimellom finstemte psykologiske grøssere som Jernvognen og Morderen fra mørket, skrev handlingsfylte detektiv-eventyr om Asbjørn Krag. Og ellers: Øvre Richter Frich lot dr. Jonas Fjeld banke løs på anarkister og bolsjeviker i heidundrende action med science fiction-innslag. «Jonathan Jerv», alias Nordahl Grieg og Nils Lie, utgav i 1923 kupp-romanen Bergenstoget plyndret i nat, som antagelig kan tilskrives æren av å ha etablert den norske påskekrimtradisjonen. Alf B. Bryhn skrev på 20-tallet charleston-muntre bøker om rikmannen Peter van Heeren (ingen tvil om at Borges Teodor Todd er et ironisk nikk til van Heeren; Teodor Todd tenner en sigarett har et umiskjennelig ekko av titler som Peter van Heeren tar skeen i den anden hånd).
På 1930-tallet var det noen få betydelige forfattere. Max Mauser alias politifullmektig Jonas Lie utgav fem bøker som, underlig profetisk med tanke på hans skjebne under krigen, handler om det ondes forføreriske kraft. Kriminalreporteren Fridtjof Knutsen skrev realistiske historier, tretti år før Sjöwall & Wahlöö. Og så har vi jo Arthur Omre og hans delvis selvbiografiske forbryterskildringer, som Smuglere og Flukten. Og for all del, vi skal ikke glemme Detektiv-Magasinet som alle gutter leste på den tid, med Knut Gribb, en annen figur skapt av Elvestad. Bladets forfatter Sverre Vegenor, spesialist i spøkelsesaktig uhygge på landsbygda, var garantert en inspirasjonskilde for Bernhard Borge.
Men krimgenrens svar på sonetten, detektivmysteriet, hadde få prøvd seg på. Inntil Borge trer inn på arenaen. Og ikke med noen unnskyldende gestus; i Nattmennesket slår psykologen Kai Bugge fast at kriminalromanen krever mer av konstruktiv fantasi, av sans for komposisjon og midlenes økonomi enn noen litteraturform. En hvilken som helst Pålsen eller Persen kan skrive folkelivsskildring og kline til noen hundre sider naturalistisk hverdag. Men kriminalforfatteren må være stringent; han må ha sans for detaljenes matematikk, fordi alt skal passe inn i en strengt avgrenset helhet og peke hen mot en ganske bestemt oppløsning.
Selv dagens kriminalforfattere kan saktens legge seg de ord på hjertet. De burde også studere Bjerkes evne til å skape spenning uten stadig å servere ferske lik (i to av bøkene er det ikke noe mord i det hele tatt), og til å holde historien på bare et par hundre intense sider.
Psykologen som detektiv
Borge-bøkene forener effektivt skrekk-historie og detektivfortelling. Ikke uten forbilder; det irrasjonelle støter sammen med fornuften i Jernvognen, Conan Doyles Hunden fra Baskerville og John Dickson Carrs samlede opus, særlig Sort messe. Og altså, som sagt, i x antall historier av Sverre Vegenor.
Men Bjerke gjorde også noe radikalt nytt: Han hadde studert Freud og Jung og skjønt at psykoanalytikeren var en slags sjelelivets Sherlock Holmes. Sikkert hadde han også lest Torolf Elsters politiske thriller Muren fra 1936, hvor gåtens løsning blir avdekket ved psyko-analyse. Så Borge plasserte psykologen Kai Bugge i detektivens rolle, og lot fotspor, fingeravtrykk, sigaraske og tidtabeller vike for reaksjoner, drømmer og fobier.
En kan selvsagt innvende at det menneskelige puslespillet i disse romanene går opp i en grad som det knapt gjør i virkeligheten. Moderne psykologi er i mangt og mye kommet til andre resultater enn salig Freud. Men dette er egentlig ved siden av poenget, som nettopp er at detektivromanen er et spill, og Borge/Bjerke prøver ikke å innbille oss noe annet. Typisk er kommentaren til privatdetektiven Tancred Cappelen Jensen (!) i 1. kapittel av Døde menn går i land. Etter å ha hørt historien om forbannelsen som hviler over Kapergården, slår han fast at den ville gjøre seg i en kriminalroman: «Ikke sant: det gamle, uhyggelige sagnet som fortelles i den lune peiskroken i første kapitel (min uth.), mens oktoberregnet pisker mot rutene?» At Bernhard Borge i neste omgang tar tyren – eller rettere sagt klisjeen – ved hornene og skaper noe som blir friskt og spennende og hårreisende, er nettopp grunnen til at bøkene hans er så uutslitelige.
Mørkets hjerte
Bugge opptrer i tre av romanene. I Døde menn går i land blir mysteriet oppklart på mer konvensjonelt vis, uten at den fremstår som mindre fascinerende. Når det kommer til stykket er det ikke psykoanalysen som er hovedattraksjonen ved bøkene – det er nettopp intrigen, detaljenes matematikk. Og aller mest: stemningen, atmosfæren.
Alle Borge-romanene har mer eller mindre det samme opp-legget: Vi møter en gjeng urbane intellektuelle, diskusjonsglade unge mennesker, ganske sikkert inspirert av Andrés berømmelige, alltid fullsatte gutteværelse i barndomshjemmet i Schønings gate 25A (hvor han også bodde de siste tyve årene av livet). Handlingen settes i gang ved at de forlater sivilisasjonen, det vil si Majorstuen med nærmeste omegn og begir seg inn i mørkets hjerte, det vil si den norske landsbygda med sine fåmælte, innesluttede innbyggere, knuget under pietistisk kristendom og gammel overtro, og sine dype, tunge granskoger og bunnløse myrer, eventuelt stormpiskede skjær – og blir konfrontert med både indre og ytre demoner. Men selv om både Døde menn går i land og Skjult mønster er utropt til Borges ypperste bøker, er De dødes tjern selve den ultimate norske hyttekrimmen.
Så vidt jeg vet hadde Bjerke knapt vært lenger enn opp til Nordmarka da han skrev De dødes tjern. (Og lenger behøvde man heller ikke dra for å filme boken i 1958; uteopptakene ble gjort ved Skomakertjern.) Med respekt å melde er Borges skildringer av bygdelivet – i den grad vi hører noe om det – stint Oslo-fordomsfulle; dette var den tid hvor man med fare for sitt liv drog nord for Sinsen eller øst for Akersgaten. Men glem det, hos Borge er landskapet først og fremst tilstand. Det er besjelet natur, en aktør i historien, slik som Dartmoor i Hunden fra Baskerville, en metafor for indre virkelighet – med Hamsuns ord, «det ubevisste sjeleliv» – så vel som ytre ramme.
André Bjerke hadde selv en rolle i «De dødes tjern».
Filmen, ja. Uforglemmelig selvsagt, med sitt ikoniske bilde av en nattkjolekledd Henny Moan i svev mot det dragende tjernet. André Bjerke selv spilte, med tydelig velbehag, mystikeren Gabriel Mørk. (Han kunne saktens også spilt Bugge – i NRKs radioarkiv finnes et opptak hvor Tor Edvin Dahl og jeg intervjuer André både som Bjerke, Borge og Bugge.) Jeg tør likevel påstå at hørespillversjonen som NRK Radioteatret produserte i 2008 har minst like bra bilder.
Redsel i skogen
André Bjerke forble trofast mot den klassiske detektivgåten; de hardkokte hadde han ingen ting til overs for, selv ikke en språkets mester som Raymond Chandler, krimlitteraturens Hamsun. Så hvor finner vi spor etter ham i dag? Det mest påfallende er trenden av norske filmer om unge urbane mennesker som møter redselen i skogkledd redneck-terreng. Joda, det finnes en slik tradisjon i amerikansk film (og Hollywood har neppe lest Borge), alt fra «Friday 13th» til «Blair Witch Project». Men sammenlign f.eks. «Mørkets øy» med Døde menn går i land, og «Villmark» med De dødes tjern.
Artikkelforfatteren Nils Nordberg.
Jeg kan selvsagt ikke dy meg for å si at originalbøkene er bedre. Det har å gjøre med opplevelsen som språket og det subjektivt sansede gir. Som når fortelleren sent på kveld ser en mannsskikkelse på motsatt side av tjernet:
Jeg stirret på ham, hypnotisert, kanskje i flere minutter. Det sved som ild i øynenen mine, tinningene hamret; følelsen av frost forplantet seg helt ut i neglrøttene. Jeg visste med intuitiv sikkerhet at dette vesenet jeg stod overfor, ikke var noe levende menneske. Det var en død mann, en gjenganger . . . Ansiktet kunne jeg ikke oppfatte tydelig, men øynene kjente jeg hele tiden rettet mot meg. De lyste med en iskald flamme, en ulmende hatefull glød; de uttrykte en viljekraft jeg aldri hadde følt make til; det var et blikk som ikke var av denne verden.
En død mann. Merk at fortelleren faktisk har rett! Skjønt ikke på den måten vi tror.