Har vi ikke tilstrekkelig med bibeloversettelser? Kjell Arild Pollestad kommer oss i møte allerede på omslaget: «Det er som å si til en kunstmaler som står og maler havet: Har ikke det vært malt før?»
For oss som vokste opp med bibelhistorie på skolen, var bibelspråket som et sus fra en annen tid. (Illustrasjon: Skoleplansje med Jesus og døperen Johannes, Sverresborg Trøndelag folkemuseum).
Bibelen. Det gamle og Det nye testamente
Oversatt fra grunnspråkene av Kjell Arild Pollestad
1438 sider, Forlaget Press 2023
Anmelde Bibelen? Det høres nesten blasfemisk ut. Kjell Arild Pollestad har gjort noe så uoriginalt som å slite seg gjennom verdens mest utbredte bok, for å lage oversettelse nummer Gud vet hvilken. Pollestad vet det sikkert. Han har benyttet flere tidligere utgaver, fra svensk og dansk og nynorsk, bokmål og riksmål og hva det måtte være.
En tilståelse
Ærlighet varer lengst, så en tilståelse: Jeg er ikke filolog, jeg kan ikke hebraisk, gresk og latin. Jeg har ikke engang studert norsk. Men noen kvalifikasjoner har jeg: Jeg er vokst opp med faget bibelhistorie på skolen. Fortellingene om Adam og Eva, Josef i brønnen og lidelsen på Golgata; vi gikk nøye gjennom det og mye mere til. Hva skjedde med bibelhistorien? Mye har skjedd og skjer fortsatt.
I det gamle gymnaset het faget frem til 1809 teologi. Underlig nok het det frem til 1935 religion. Samme år som Arbeiderpartiet etablerte seg som regjeringsparti, ble faget hetende kristendomskunnskap. Og som opptil flere lesere vil huske, fra 1974 het det atter religion. Samme navn på begynnelsen av 1800-tallet og fra 1974, men det var vel alt vi hadde til felles med nordmenn fra tidligere tider. Forandringens vind blåser, nå som den gang. Populære slagord har en stund vært pluralisme og mangfold. Sosiologene har lenge snakket om den individualistiske tidsalder; der det meste kan velges, fra kjønn til tro. Individualismen har noen fordeler, og kanskje noen ulemper.
Snarvei gjennom Bibelen – en liten genistrek
Uansett hva du måtte mene, valgmulighetene er flere enn noen gang, det gjelder filologien også. Pollestad har ved flere anledninger vært glassklar på at han tar ingen politisk korrekte hensyn. Brødre er brødre og ikke søsken, for å si det enkelt. Det er et historisk faktum at de bibelske samfunn var patriarkalske. Samtidig er tekstene preget av en tidvis fremmed poesi, en ikke-hverdagslig høytidsstemning.
Bibelsteder var som ordtak å regne, folkelig klokskap, påminnelser. I et språk som ikke bare var gammeldags, det lyder platt, men sus fra en annen tid. Et eller annet mystisk man kunne bli nysgjerrig på. Noe man kunne smile av, og samtidig tenke at det gir et blikk inn i evigheten. Og det finnes mange norske bibelutgaver, også på nynorsk og samisk. Bibelen lever i høyeste grad. Pollestad bidrar selv, men ymse friske utspill.
Les også:
Presentasjon av bibeloversettelsen.
Vetle Lid Larssen om Kjell Arild Pollestad: En heimføding og verdensborger
Hør samtale med Pollestad i Rikspodden.
Resultatet er etter det en stakkars ikke-teolog/filolog kan se beroligende. En liten genistrek er redigeringen «En snarvei gjennom Bibelen» med referanser til tekster som er sentrale, for eksempel Bergprekenen eller juleevangeliet. Ingen bibeloversettelse er «endelig», skriver Pollestad. Andre tider, andre språk, eller i alle fall annen språkføring. Der ligger kanskje problemet, eller problemene. Tekstene er ment å være endelige. Dette er fortellingene om Guds vei gjennom historien, fra det jødiske folks særegne historie til det allmenngjorte i Det nye testamentet. Som Aasmund Brynildsen skrev; Det gamle testamentet er historien om loven og naturen, Det nye er om friheten og kjærligheten.
Poetisk klang
Nei, verden og Bibelen er ikke blitt stående siden 1930. Visst lyder det bedre når det heter i Pollestads oversettelse at «Hva har mennesket igjen for sitt strev, for alt det strever med under solen?» Det er fra den tidvis dystre Forkynneren, han som tidligere het Predikeren og skrev samme sted: «Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møier sig med under solen?» (1.3). Hos samme forkynner heter det i Pollestads språk at «Jeg sa i mitt hjerte om Adams sønner…», (3.18), mens det både i 1930-oversettelsen og i 2011 heter /menneskenes/mennesker, ikke sønner. Er det Pollestads jakt mot det politisk korrekte? Jeg kan ikke kontrollere originalteksten, og velger å stole på den flittige nyoversetter.
Hos Matteus, kap. 2 het det i 1930-oversettelsen og i denne oversettelsen: «Fra Egypten kalte jeg min sønn.» I 2011-oversettelsen heter det Egypt. Her er det 1-0 til Pollestad hva gjelder poetisk klang. «Egypten» er suset av noe fjernt og mystisk. Egypt derimot, er et land i det trøblete Midtøsten, for å si det overdrevet sosialrealistisk.
Utfordrer skolelærdommen
I Pollestads oversettelse begynner teksten uvant. Alle vet jo at det i skapelsesberetningen heter «I begynnelsen skapte Gud…». Nei, det vet vi ikke lenger, for det heter «I opphavet skapte Gud…» Skolelærdommen blir rystet i sjelen eller skaper lett forvirring i et ikke-teologisk hode.
Og hvordan er det med klangen av ord som lam kontra sau? I femte mosebok finnes underlige fortellinger om familiekonflikter. I revidert oversettelse av 1930, Det Norske Bibelselskap 1973, heter det «Dersom du ser din brors okse eller lam fare vill, skal du ikke dra dig unda: du skal føre dem tilbake til din bror». Med foreliggende utgave: «Når du ser din brors okse eller sau går seg bort, skal du ikke snu ryggen til. Nei, du skal bringe dem, ja bringe dem tilbake til din bror». Pollestad ønsker poesi, hvem kan være uenig. Hva da med følgende, fra Salomos ordspråk: «Hvor lenge, dumme, skal dere elske dumhet,…» (1.22) kontra «Hvor lenge vil I uforstandige elske uforstand…» ( )? Hvilken versjon er mest poetisk?
Forordet et strålende essay
I denne utgaven innledes Fadervår med det tidsriktige Vår Far. På folkemunne heter vel bønnen ennå Fadervår? Og Pollestad har valgt «Frels oss fra den onde», ikke «det onde». Her følger en fotnote om at teksten åpner for begge fortolkninger. Hva kan en ikke-språkkyndig si til det ut over at det lyder underlig? Slik kunne vi fortsette. En ikke spesielt bibel-kyndig leser stusser her og der, kjenner igjen noe, blir overrasket, lærer noe nytt fra en eldgammel tekst.
«I begynnelsen var ordet» heter det hos Johannes. I denne utgaven av Bibelen er begynnelsen et strålende essay som nøkternt heter «Oversetterens forord», der Pollestad begrunner sine filologiske valg. Helt til sist i denne utgaven følger ordforklaringer, også opplysende, egnet for videre studier, som det heter.
I Johannes åpenbaring, Bibelens siste bok, heter det «Se – jeg gjør alle ting nye». Helt ny eller gammel er denne bibeloversettelsen ikke, jeg hadde nært sagt; Gudskjelov.
De som ønsker ungdommens språk og «mangfold» av dialekter, får slå på statsfjernsynet. For mange andre får vi tro at dette faller i smak.
Pål Veiden er sosiolog, førsteamanuensis ved OsloMet og styremedlem i Riksmålsforbundet.