Det er mye ordglede å hente i banneord. Språkprofessor Ruth Vatvedt Fjeld har samlet de fleste i en ny bok som heter Norsk banneordbok.
Tidene skifter: I 1981 ble Espen Beranek Holms debutsingel «Dra te hælvete» bannlyst i NRK. Den ble likevel en stor hit.
– Du er så svær til at bande, Tygesen.
– En Mand med lidt skikkelig Fantasi får ellers ikke Rum i Sproget
(Fra Bjørnstjerne Bjørnson: Geografi og Kjærlighed, 1885)
I en undersøkelse oppgav omtrent 75 % av de spurte at de brukte banneord iblant. Åtte av ti sa at de nok tenke seg å ty til banneord hvis de for eksempel fikk fingrene i klem i en dør. Og mirabile dictu: En smellfet kraftglose kunne faktisk lindre smerten!
For øvrig ble det i samme undersøkelse klarlagt at banne-frekvensen er avhengig av hvem en er sammen med. Den synker markant når sjefen, små barn eller eldre slektninger er til stede.
75 % av de spurte oppgav at de brukte banneord iblant, og like mange påpekte at de mislikte banning. Pussig. Vi skulle jo tro at hvis man misliker banning, så burde man vel ikke ty til banning!
Men det er kanskje ikke så rart likevel. Forutsetningen for at banneord skal fungere som kraftuttrykk, er at folk reagerer på dem, og hvis man skal reagere på dem, kreves det at man til en viss grad misliker dem
Graderer banneordene
Ruth Vatvedt Fjeld er professor i nordisk språkvitenskap og manøvrerer seg klokt og sindig i det uregjerlige materialet.
I Ruth Vatvedt Fjelds «Norsk banneordbok» (2018) presenteres i alfabetisk rekkefølge en gedigen samling av kraftgloser og tabubelagte ord av alle de arter. Banning dreier seg i denne sammenheng ikke bare om ord og uttrykk som rammes av det annet bud , dvs. det ordstoff som dreier seg om Gud og Djevelen og deres oppholdssteder. Ordene handler like gjerne om slikt som angår menneskers seksuelle aktivitet og preferanser og fysiologiske prosesser, konsentrert om fordøyelseskanalen og især dens nedre løp.
Fjeld er raus og lar dette ordstoffet paradere i alle kraft-språklige varianter: forbudte ord, slangord, sjargong, obskøne ord, blasfemier, allment forsterkende ord, upassende kjønnsord, stygge ord, fule ord, uartige ord, ukvemsord, tabuord, upassende ord.
I sannhet en broket bukett! Har man sans for den slags, er det mye sann ordglede å hente i Fjelds forråd!
Og hun ikke bare samler ordene, hun sprer med løs hånd etymologiske og semantiske notiser over sidene. Dessuten – og det er nytt! – vurderer og klassifiserer hun glosenes og uttrykkenes stilistiske verdi, uttrykt i en notasjon som er en fiks variant av avisenes terningkast.
Banneord: Hvor går grensen?
I et fyldig forord manøvrerer Fjeld klokt og sindig i det uregjerlige materialet. Den vanskelighet hun er stilt overfor, er nok ikke først og fremst forårsaket av snerpete reaksjoner fra besteborgere, den springer ut av problemer med selve klassifiseringen. Og jeg gjentar: Hva skal regnes for banneord? Hvor går grensen mellom banneord og f.eks. slangord? I denne ordboka paraderer som sagt en broket skare: talespråklige og skriftspråklige gloser, tradisjonelle ordformer, slang, sjargong, upassende ord, kraftuttrykk, stygge ord . Men Fjeld gir seg fryktløst i kast med et uoversiktlig materiale og kommer godt fra det.
Les også: intervju med Ruth Vatvedt Fjeld i Dagbladet.
For eksempel innlemmer hun sine gloser i stilistisk baserte styrkegrader i et slags terningkastsystem som angir «grad av tabu», som hun skriver. «Kjøss meg bak» får to merker, mens «morrapuler» får fire, «død og pine» to, «fillern» étt. Og «jammen» får ikke noe merke i det hele tatt, det er stilistisk nøytralt.
«Norsk banneordbok» er en prunkløs veiviser uten store ambisjoner. Men Fjeld kvier seg ikke for fra tid til annen å flette inn stilistiske, historiske og etymologiske notiser. Dette gjør boka morsom å bla i.
Ordboksredaktører ikke lenger pripne
Glosene i denne brokete buketten handler gjerne om Gud, Djevelen, sex eller fordøyelseskanalens nedre løp.
Ordboksredaktører har ofte vært anstendige mennesker. De blunder gjerne på begge øyne når de kommer over språkstoff som kan virke støtende eller krenkende. I den ikoniske» Ordbog over det danske Sprog» (27 bind) står det således i innledningen: «alle grove, plumpe og liderlige Ord og Talemaader, som stride imod Ærbarheden er forvist fra ODS.» Også Ivar Aasen var tilbakeholden, likesom Knud Knudsen.
Men hverken Fjeld eller forgjengeren Tone Tryti («Norsk slang» 2008) legger til grunn slike begrensninger. På tjuehundretallet er menneskene blitt mer hardføre.
Tvilsom teori om «morrapuler»
Fjeld serverer her og der noen etymologiske notiser, og jeg avslutter med å kommentere et lite ordproblem som Fjeld lanserer.
Slår man opp på bokstaven M, treffer man på ordet «morrapuler», som angivelig skal være en oversettelse av amerikansk «motherfucker» – absolutt ikke noe pent ord. Hos Fjeld får vi altså vite at «morra-» er en oversettelse av «mother-».
Mon det. Jeg vil tro at dette neppe kan stemme. Ordet «morrapuler» har nemlig etter hva jeg erfarer åpen å-lyd i første stavelse, noe som tyder på at utgangspunktet er «morra» i betydningen ‘morgen’ Jf. at det innenfor samme betydningssfære finnes et «morrabrød», dvs. ‘erigert penis om morgenen’.
Og dessuten: Hvis førsteleddet i «morrapule»r skulle romme ‘mor’, er konstruksjonen uregelrett. Det substantiviske forleddet i sammensetninger står nemlig normalt i ubestemt form, jf. at det heter «morkake, morsplikt».
Fattig ordforråd?
Når spørsmålet om bannskap og andre stygge ord kommer på tale, får vi fra de bekymrede ofte høre at den slags ordstoff vitner om språklig forarmelse.
Men det er nå en drøy påstand. Banneord og den slags kan bli en uvane på samme måte som andre skjemmende språklige stereotypier, f.eks. når byråkrater og politikere trår vannet mens innholdstomme fraser renner ut av halsen på dem.
Men bruken av stygge ord sier i og for seg ingenting om størrelsen på eller kvaliteten av individets ordforråd.
Ruth Vatvedt Fjeld:
«Norsk banneordbok»
Humanist forlag 2018
Artikkelen er også trykt i Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet nr. 4, 2018.