Mange av eksemplene på forvrengte uttrykk i Georg Kjølls nye bok «Alle nonner drar» er festlige. Men det kan være vanskelig å skille mellom oppriktig tull og intendert vittighet. Har noen virkelig sagt «hoppe i det sure eplet» eller er det konstruert?
Det kan bli mye humor av språkfeil – i dette tilfellet en hel bok.
Hvordan kan noen finne på å si «alle nonner drar» hvis de mener at alle monner drar? Det er vanskelig å se hvilken tanke som ligger bak. Enten har man skiftet ut et ubegripelig ord med et ord man kjenner og som rimer, eller tenke-evnen har simpelthen vært frakoblet.
Georg Kjøll er velvilligere og ofte surrealistisk kreativ når det gjelder å finne mening i pussige forvrengninger av idiomatiske uttrykk, talemåter, ordtak og sitater. For det er slike språklige feil eller ubehjelpeligheter denne boken handler om, og i så måte kan den leses som en pekoraliesamling, der vi på norsk allerede har for eksempel Karl Halvor Teigens Vårt sjelsliv er som perpetums krukke (1981), som gir til beste hva studenter kan finne på å skrive i eksamensbesvarelser.
Når tanken svikter eller forsvinner, legger språket i vei på egen hånd, og da kan det fort gå over stokk og stein, slik det gjenspeiles i undertittelen på Kjølls bok: Språk på ville veier. Mange av eksemplene på hva som kan skje når språket slippes løs, er festlige. Min favoritt er «få noe banket inn med teskje» (s. 180), som er en skjøting av to faste uttrykk: få noe inn med teskje og få noe banket inn.
Et kuriøst eksempel, som dessuten er blitt pinlig aktuelt (boken kom ut før metoo-bølgen rammet fedrelandet), er «holde tunga i rett munn» (s. 122), som stokker om på ordene i idiomet «holde tunga rett i munnen». Aldeles utilsiktet har det vist seg å være en god leveregel.
For dumt til å være sant?
Det mest interessante ved Georg Kjølls bok, i hvert fall for denne leser, er innslagene av hva jeg vil kalle idiomenes kulturhistorie, skriver Karin Gundersen.
Vi kan le av dem som bretter opp armene, vrir kniven rundt i saltet, legger hodet i bløt på blokka og dessuten kan høre at det ringer en rød varsellampe. Men når Kjøll siterer misfosteret «stikke kjepper i det femte hjulet på vogna» (s. 179), blir leseren mistenksom: Det må da være konstruert? I forordet gjør han oppmerksom på at han ikke oppgir hvor han har eksemplene fra, da han mener at det ikke har noen interesse. Vi er altså prisgitt forfatteren: «Stol på meg, jeg er lingvist!» sier han, ikke uten selvironi, antar jeg, ettersom det ikke er noen grunn til å fremheve lingvisters etterrettelighet fremfor andre fagmenneskers.
Uansett kan min skepsis til flere av misfostrene være et uttrykk for at jeg tross alt tillegger språkbrukere et minimum av tenkeevne. Et selvopplevd eksempel rinner meg i hu: En mann jeg kjente siterte gjerne, som eksempel på komisk kunnskapsløshet, den snobbete naboen som skulle få laget en smijernsport «med meg og min kones innsvungne genitalier». For naboen ble initialer med andre ord for vanskelig. Men var sitatet autentisk?
Det kan være vanskelig å skille mellom oppriktig tull og intendert vittighet. Visstnok er hybriden «å mele sin syke mor» konstruert, den nevnes da heller ikke av Kjøll. Men det samme kan gjelde «krype til det sure eplet» (s. 13), for ikke å snakke om det ustyrtelig komiske «hoppe i det sure eplet» (ikke sitert). Jeg savner en diskusjon av dette problemet; de tilsiktede morsomheters område avlegges kun en kort visitt (s. 8), og da som en undergruppe med få tilfeller.
Med viten(de) og vilje?
Man må anta at det er tilsiktet når Kjøll, i likhet med svært mange, i fullt alvor bruker uttrykket med viten og vilje (s. 191). Og jeg tenker at når også lingvister har begynt å gi avkall på det opprinnelige med vitende og vilje, er det like før det blir leksikalisert. Det vites ikke om det var NOU 1988:28, Med viten og vilje, som var først ute på den galei; det som er klart, er imidlertid at det den gang ble opplevd som en kreativ vri på idiomet. Utredningen ble levert av Universitets- og høyskoleutvalget der Gudmund Hernes var leder, en språkbevisst mann som utvilsomt visste hva han gjorde. Det var jo viten (kunnskap) utredningen handlet om, og hva man måtte ville for å oppnå resultater.
I dag, tredve år senere, ser man med viten og vilje overalt, og oftest i betydningen med vitende og vilje, altså «med overlegg». Og dessverre, også det komplementære idiomet mot bedre vitende, som betyr «motsatt det man vet er riktig», opptrer nå rett som det er i formen mot bedre viten.
Språkets kulturhistoriske minnesmerker
Det mest interessante ved Kjølls bok, i hvert fall for denne leser, er innslagene av hva jeg vil kalle idiomenes kulturhistorie. Mange av dem har sin opprinnelse i kulturer som de fleste av oss er blitt fremmede for. Det gjelder sjøfart, landbruk og religion. Ikke alle kan sin bibelhistorie lenger, men uttrykkene vi har derfra består. Ord og vendinger fra sjøfarende, båtkyndige, bønder og andre jordnære fagfolk, ligger innvirket i idiomene, mens forståelsen av dem har forvitret.
Hvem kan på sparket gjøre rede for «Min munn er lukket med syv segl»? Eller «drite på draget» og «splitte mine bramseil»? Hvis vi ikke tar vare på idiomene og holder oss med eksperter som er i stand til å etterspore deres historie, utvisker vi minnesmerkene i språket og blir henvist til stumme ruiner.
Karin Gundersen er professor i fransk litteratur og medlem av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur