Er det smør på flesk å si «stenge ned» og «åpne opp»?

I disse harde tider nøyer vi oss ikke med å åpne eller stenge noe, selv om det er akkurat det vi gjør; vi åpner opp, f.eks. Oslo og Bergen, og vi stenger ned før det forhåpentlig blir aktuelt med gjenåpning på et eller annet senere tidspunkt. Er dette overflødig, slik at vi kunne begrense oss til å åpne og stenge? Det er mange som mener at «stenge ned» er en pleonasme, og at «åpne opp» er en enda verre pleonasme. Det er ikke så mange alternativer hvis man åpner noe, det kan i hvert fall ikke «åpnes ned».

Men er det språklig sett en feil? Så ofte som uttrykket forekommer, enten vi sliter med pandemier eller andre plager, synes jeg det er litt for drøyt å feilstemple formuleringen, og helt sikkert ville det være liten hjelp i å gjøre det.  For regjeringer og andre myndigheter kommer helt sikkert til å fortsette med denne bruken.

 

Hans kontra sin/sitt/sine

De fleste greier å oppdage den vesentlige forskjellen mellom «han elsker sin kone» og «han elsker hans kone.» Det første utsagnet betyr at det viktigste i parforholdet er som det bør være, mens det andre åpner for tvilsomme opplegg og/eller planer på helt andre jaktmarker, skilsmisseadvokatenes mulige inntog og en utvikling som neppe er til det beste og under ingen omstendigheter særlig rosverdig.

Men like fullt kan håndteringen av eiendomspronomenet hans kontra sin/sitt/sine skape store vanskeligheter, og her er et ferskt eksempel fra det kompliserte valgoppgjøret i USA nå i november: Om president Donald Trumps aktivistiske sønner sa en NRK-medarbeider 8. november: «Hans sønner maner republikanerne til å støtte faren sin.» Det var Eric og Donald Trump jr. som var misfornøyde med at presidentens partifeller ikke var lojale nok mot Trump senior i en situasjon hvor han kan risikere  å tape, noe han har liten sans for.

Men i sitatet blir det republikanerne som ikke vil støtte sin, altså republikanernes, far. Enhver familie, særlig Trump-familien, kanskje, er seg selv nærmest, og tanken bak utsagnet er at det er fader Trump som ikke får tilstrekkelig støtte. Derfor burde utsagnet ha fått denne formen: «Hans sønner maner republikanerne til å støtte Trump.»

Legg merke til at vi ikke løser problemet med å endre utsagnet til «hans sønner maner republikanerne til å støtte deres far.» Muligens, kanskje sannsynligvis, til og med, vil de fleste oppfatte det slik at det er Trump-sønnenes far som skal støttes. Men utsagnet blir tvetydig, og vi kan derfor neppe unnlate å nevne den selvbevisste politikerens navn. Da blir det helt klart, om enn litt tungrodd.

 

Blank og blankt

Dagsavisen hadde lørdag 7. november en kommentar om Trine Skei Grandes memoarer, og der oppsto et problem for en språkspalteredaktør: Hva gjør vi med trykkfeil?

Svaret er at slikt småplukk bryr vi oss ikke med. Men så er det de meningsfylte trykkfeil, for ikke å snakke om de meningsbærende. Og når de endatil byr på grammatikalske finurligheter, blir det for vanskelig å la dem ligge. Om en meningsforskjell mellom statsminister Erna Solberg og daværende statsråd Skei Grande skrev kommentatoren: «… Grande og Siv Jensen sa begge blank nei til at hun kunne gjøre det i kraft av rollen som statsminister.»

Poenget er at man sier blankt nei, enten blankt står som adverb eller som adjektiv til intetkjønnssubstantivet nei. For vi snakker om et nei, ikke en nei. Det var mer blankt i samme avis: «Venstre fikk en blank seier med bismak» (Hvor blank var den da, for øvrig?) og «politikken kan fort bli for grå når de blanke seirene uteblir».

 

Meningsbærende trykkfeil

Min personlige rekord hva meningsbærende trykkfeil angår, er fra en artikkel i Aftenposten i forrige århundre hvor jeg skrev om Osip Mandelstam, en russisk lyriker som ble et av ofrene for Stalins terror og «begravet i en utmerket massegrav i Sibir.» Den var sikkert utmerket til sitt bruk, spesielt fra Stalins synspunkt. Men det skulle altså ha stått «umerket massegrav».

Blank skivebom bare på grunn av én bokstav. Adjektivet blank skjuler seg for øvrig i det faste uttrykket «gi blaffen». Det er en noenlunde dannet form for banning, og den fullstendige varianten er «gi blanke fa’en». De som helt vil unngå banning, bør altså gi blaffen i slike formuleringer.

 

Frem og fremme

De som ennå måtte huske litt fra tysktimer eller undervisning i gammelnorsk, vet at det heter in die Stadt hvis man drar inn i byen (bevegelse), men in der Stadt hvis man er i byen og holder seg der. Mange norske dialekter har fremdeles et tilsvarende system for substantiver. Men kanskje tenker vi ikke så ofte over at vi gjør det samme med adverbene i norsk, og her gikk det i farten galt i en utenriksmelding i Aftenposten 7. november om det viktige arbeidet med utvikling av vaksiner: «Dermed kunne det fremstå som Russland lå lenger frem i prosessen enn de gjorde.»

Et land ligger lenger fremme i prosessen enn andre, etter at det har strevet for å karre seg lenger frem. På tilsvarende måte sier vi «han vil opp», men «han er oppe»: «han skal ut», men «han er ute»; «han vil inn», men «han er inne». E-endelsen markerer altså en slags dativ på grunn av påstedsbetegnelse, men kasusbetegnelsen dativ er et uttrykk vi heller bruker på substantiver enn på adverb.

Det avisen skulle ha satt på trykk, er: «Dermed kunne det fremstå som Russland lå lenger fremme i prosessen enn landet gjorde.» Og kanskje helst «fremstå som om» osv. i stedet for bare «fremstå som».

Noen vil reagere på at man bruker «de», altså flertall, om Russland, som er entall. Men det er en temmelig utbredt uttrykksmåte, og man kan godt la være å fekte med rødblyanten her.

 

Trøbbel med faste uttrykk

Det å holde fast ved et uttrykk, betyr at man skriver med både omtanke og konsekvens. Hvis man ikke gjør det, kan det resultere i en setning som denne: «… kl. 20.16 en fredag kveld, havner en e-post inn hos Oslo kommune.» E-posten kommer til Oslo kommune, eller vi kan også si at den havner der, eller at den blir sendt dit, men den havner ikke inn hos kommunen. Inn er overflødig her, så overflødig at det blir i overkant klønete.