Mange savner Per Egil Hegges språkspalter i Aftenposten, men nå skriver han for Riksmålsforbundet og vårt tidsskrift Ordet! Med sine underholdende og lærerike råd og veiledninger om språk er Hegge blitt hele landets norsklærer.
Per Egil Hegge har overlatt rollen som språkspaltist i Aftenposten til Helene Uri, men fortsetter til gjengjeld med en spalte i Ordet og på vår hjemmeside. (Foto: Stig Michaelsen)
Gang i kluter som vil brukes
At norsk er et vanskelig språk, vet de fleste av oss, og det er naturligvis lettere å se det når andre bruker det. Dine egne feil, derimot, er som bjelken i ditt eget øye: vanskelige å oppdage.
25. november i fjor fikk statsminister Erna Solberg sitt pass påskrevet i Dagsavisen: «Hun har satt alle kluter i gang for å snu alle steiner.»
Å sette alle kluter til er et uttrykk fra seilsporten, en metafor som betyr å anstrenge seg til det ytterste for å få fart på sakene. Å sette alle kluter i gang er en lite vellykket forvanskning, for kluter betyr i dette uttrykket det samme som seil. Seil skal nok saktens bidra til fartsøkning og fremdrift, men da er det skuta skipperen setter i gang eller får fart på, mens seilet blir værende på samme sted, i hvert fall sett i forhold til mast eller skip.
Å bruke kluter til å snu alle steiner er dessuten en tvilsom maritim operasjon, men det bringer da i det minste tankene i retning av berømt og poetisk uttalelse av en talsmann for marinen etter et uhell i forrige århundre: «Sjøforsvaret har i denne saken sitt på det tørre.»
Da og når er vrient på norsk
Ved inngangen til det nye året var den samme Erna Solberg litt uheldig med en formulering: I en debatt i NRK minnet hun om tidligere bragder og sa: «Når jeg var kommunalminister …» Selv om denne etappen i hennes politiske karriere varte en stund, må det her hete «Da jeg var kommunalminister, osv.
Skillet mellom konjunksjonene da og når er vrient på norsk. Men selv om den gamle regelen er under press, er det nok tryggest å holde seg til «den ene gangen da», og «hver gang når.» Den skal også brukes i historisk presens, selv om det kan klinge litt unaturlig i manges ører: «Da han nærmer seg huset, ser han til sin forskrekkelse at det siver røyk ut av et kvistvindu.»
Her bommet A-magasinet 23. desember, i en reportasje om den ukuelige og lønnsomme innsatsviljen i et familieeid lakseoppdrettsfirma i Nord-Norge: «Da de andre dro til Syden, var vi hjemme og jobbet.» Av sammenhengen fremgikk det at de mindre energiske naboene dro til Syden rett som det var, altså flere ganger, mens de som ville bygge opp firmaet, tappert ble hjemme og slet og la seg opp penger hver gang. Følgelig hadde det vært bedre med «Når de andre dro til Syden, var vi» osv.
Det er forskjell på å spekulere i noe og å spekulere på noe. (Foto: Stein Henningsen)
Tok farvel med gamleåret så det smalt
Så er det ikke bare pressefolk som roter med språkregler og ordbetydning. Ingen ringere enn regjeringsadvokat Fredrik Sejersted tok med en smell farvel med 2019 i en artikkel i Aftenposten nyttårsaften: «Hva som er deres motivasjon, skal jeg ikke spekulere i.»
Vi spekulerer eventuelt i f.eks. oljeaksjer, men vi spekulerer på noe eller omkring noe hvis vi lurer på et eller annet. Det er usikkert om denne forskjellen lar seg opprettholde særlig lenge; her er påvirkningen fra svensk ganske sterk, for svenskene spekulerer i noe, eller något, også når det ikke dreier seg om penger.
Minst like vanskelig er det med forskjellen på overfor og ovenfor. Det siste betyr høyere enn. Den 9. desember 2019 behandlet sjakkspalten i Aftenposten en komplisert stilling i et parti mellom kineseren Ding Liren og verdensmesteren, Magnus Carlsen, ved å skrive «Ding Liren ovenfor Carlsen.» Nå slo Ding nordmannen i en turnering i Fischer-sjakk, og slik sett endte han høyere enn Carlsen på akkurat den tabellen, men analysen tok utgangspunkt i at de to sto overfor hverandre, som konkurrenter.
Hva var det som brant eller brente?
Det gikk ikke så bra ved inngangen til det nye året heller. 1. januar 2020 sa en medarbeider i NRK om en terrorgruppe at «dei brann bygningar». Det blir ingen forskjell på riksmål og nynorsk her, for dei brende bygningar – eventuelt brendte bygninger, altså transitivt – mens bygningane brann, dvs. intransitivt. På riksmål blir det: Bygningene brant. Dette er ekstra vanskelig fordi man på dansk fremdeles, og på eldre riksmål, sier at bygningerne brændte. I dag må vi si at de brant, i alle fall her til lands.
Så er det noen verb som behandles som utsagnsverb uten at de er det. Han sier, han uttaler, han svarer, er utsagnsverb og etterfølges naturligst av konjunksjonen «at»: «Han uttalte at dette var det rene sludder.» Den 15. januar 2020 skrev to debattanter dette i Aftenposten: «Vi argumenterte at Russland er et status quo-land» – og litt senere: «Kennan advarte at «Nato-ekspansjonistene» ville» osv.
Her er påvirkningen fra engelsk sterkere enn dagens norsk tåler: På engelsk går det fint å si «We argued that Russia» osv. og «Kennan warned that» osv. På norsk bør og må det skrives mer omstendelig: «Vi fremførte det argument at Russland er» osv., og «Kennan fremsatte den advarsel at» osv.
To virkelig harde nøtter til slutt
Så skal vi ta to virkelig harde nøtter til slutt: Den 22. november skrev Aftenposten: «… helt åpenbart var det vedtaket uriktig i begrunnelse og konklusjon. Det skulle bare mangle at de omgjorde det.»
Her mangler det et «ikke» i den siste setningen. Fordi vedtaket var ravende galt, skulle det bare mangle at de ikke omgjorde det, dvs. det var opplagt at det måtte omgjøres. «Det skulle bare mangle at de omgjorde det» betyr at det var opplagt at det IKKE skulle omgjøres – altså det motsatte. Her hender det forbausende ofte at skribenter og talere roter det til for seg selv – og dermed også for mottageren.
Den siste nøtten er enda fiffigere: Om et historisk brenneri på Hedmarken (hvor ellers?) sa en reporter i NRK den 4. desember 2019 at «Atlungstad Brenneri vil fredes». Det innebærer at det er brenneriets aktive vilje og ønske at det blir fredet. I en senere utgave av reportasjen samme dag kunngjorde NRK at brenneriet skal fredes, og da blir det ren fremtid uten ønsketenkning. En parallell til den viljesaktive bruken av hjelpeverbet å ville har vi i en setning som «pengene er bevilget og vil brukes». Da er det bedre – selv om det hender at penger brenner i lomma – å si at «pengene er bevilget og vil bli brukt».
Så kan man spørre: Er dette en nyanse som fremdeles er virksom hos yngre språkbrukere, selv om en gammel sullik som meg opplever en klar betydningsforskjell? Jeg tror det, men sikker er jeg ikke, og jeg hører gjerne fra yngre lesere – som det jo blir flere og flere av.