Sanna Sarromaa har lurt på dette spørsmålet siden hun kom til Norge i 2003 . «Mengden av skrivefeil er overveldende. Og lærere våger ikke å rette på skrivefeil fordi de frykter at elevene skal føle seg mobbet», påpeker hun.
Ofte lurte jeg på hva folk hadde drevet med på skolen i 13 år når jeg, som finsk og fremmedspråklig, måtte fungere som norsklærer på en høgskole, skriver Sanna Sarromaa.
Rettskriving ser ikke ut til å være en sentral del av utdannelsen og dannelsen. Manglende skriveferdigheter er særlig alarmerende i yrker der man lever av å skrive, eller lærer andre å skrive. Ikke alle lærere kan skrive, og de som kan, kan være redde for å stille krav når kulturen rundt er slik som den er.
I løpet av mine ti år på høgskolen veiledet jeg en betydelig andel studentoppgaver. Oppgaver uten feil med sammensatte ord eller feil bruk av og/å var i mindretall. Ofte lurte jeg på hva folk hadde drevet med på skolen i 13 år når jeg, som finsk og fremmedspråklig, måtte fungere som norsklærer på en høgskole.
Norsk snillisme
Da jeg skrev om nordmenns manglende skriveferdigheter i en kronikk i VG høsten 2014, og Lørdagsrevyen ville intervjue meg sammen med studenter på høgskolen, spurte jeg direktøren på høgskolen om det var greit. Han mente at det hadde vært best om Lørdagsrevyen holdt seg unna. Høgskolen på Lillehammer ville ikke pådra seg et dårlig rykte på grunn av en ansatts kronikk som hadde blitt lest av noen hundretusener av nordmenn den uken. Istedenfor å se på dette som bra reklame for høgskolen – et sjeldent sted der en ansatt faktisk bryr seg om studentenes språk – valgte direktøren den norske snillismen. Det var best om høgskolen ikke ble dratt inn i dette.
Jeg tok ikke hensyn til direktørens anmodning. Høgskoler er offentlige steder, så jeg dro likevel Lørdagsrevyen med meg dit. Det var også min siste høst på høgskolen. Det var ikke noen ny jobb å få der etter ti år som midlertidig ansatt.
«Vi pleier ikke å rette på studentenes skrivefeil»
Elever og studenter er én ting, og de er langt fra de mest håpløse. De kan faktisk skoleres dersom de har dyktige lærere eller høgskolelærere som bryr seg om rettskriving. For noen år siden hadde jeg en student som tok årsstudium i pedagogikk på den samme høgskolen. Jeg skulle ha henne til veiledning, og hun foreslo tidspunkt på epost. Da hun foreslo Onsdag, bekreftet jeg dagen og tidspunktet – og la vennlig til at ukedager skrives med små forbokstaver på norsk. Denne studenten var helt representativ både hva angår rettskriving og min reaksjon på det, men jeg husker denne studenten fordi emneansvarlig for årsstudiet refset meg. Han, som for øvrig selv hadde hovedfag i norsk, sa at vi ikke pleide å rette på studenters skrivefeil.
Jenta som fikk veiledning på en onsdag, er snart en ferdigutdannet lærer fra en annen høgskole. Tenk om ingen lærer eller professor på noe tidspunkt hadde sagt til henne at ukedager skrives med små forbokstaver på norsk? Da hadde hun snart vært en uteksaminert lærer som skriver ukedager med store forbokstaver.
Lærere og journalister svikter
Det er muligens her hele nasjonens rettskrivingsproblem ligger. Det er to yrkesgrupper vi absolutt ikke burde tillate å begå skrivefeil: lærere og journalister. De burde være språkets og språklighetens frontkjempere i samfunnet. Det ser ikke ut til å være tilfellet når jeg leser lokalaviser og skriv fra skolen. Hvert skoleår sender jeg en stille bønn til rektoren: La dette være året jeg slipper å se lekser, invitasjoner og skriv fra skolen med feil forbundet med ortografi, og/å og sammensatte ord. Det er dessverre ingen selvfølge.
Mine barn har «gått å sett» på nissen, de har drevet med «tema arbeid» i et helt år, de har hatt «gym timer» og «instrument opplæring» i «måne gruppen». Vi foreldre er blitt invitert til å «komme å se» på utstillinger og skolen har feiret sitt «125 års jubileum». Hver gang det har kommet en sms, et skriv – eller enda verre: en lekse! – med feil, har det gnaget kraftig på min tillit til hva de holder på med i klasserommet. Jeg har lurt på om jeg kan være sikker på at læreren kan lære mitt barn å skrive når hun ikke kan skrive selv. Jeg har også måttet lure på om engelsklæreren kan engelsk, når det flere ganger har vært feil i ukens ord. Dette er selvsagt ikke lett å ta opp i snillismens hjemland, men på samme måte som læreren bør forvente det beste og stille krav til mine barn, bør jeg vel kunne forvente at faglæreren kan faget sitt.
Det er forskjell på retting og mobbing
I den snille nasjonens ånd måtte kronikken min om rettskriving i VG få et nytt navn på nettet. Teksten som jeg opprinnelig hadde døpt «En nasjon av dyslektikere» ble omdøpt til «Det norske språkets forfall» av VG etter at sure dyslektikere hadde bombardert redaksjonen. Redaksjonen ga etter, selv om jeg mistenker at disse sinte dyslektikerne ikke engang hadde lest kronikken. Dyslektikerne var jo unnskyldt, de har et alibi: «Hele nasjonen kan jo ikke bestå av dyslektikere, selv om det ser slik ut», avsluttet jeg nemlig.
I tillegg til dyslektikere, har vi innvandrere et alibi. Den etniske nordmannen har ingen unnskyldning for ikke å kunne skrive. Da jeg hadde barnehagebarn, skrev de ansatte – etnisk norske, vel å merke – på en plasttavle hva barna hadde gjort hver dag. Flere ganger rettet jeg på barnehagelærernes feil, for eksempel da barna hadde «spist pølse og makaroni grateng og gått i Lucia tog». Jeg måtte slutte med min utadrettede pedagogiske virksomhet fordi den pedagogiske lederen sa at de ansatte følte seg mobbet.
Meningen min var selvsagt ikke å mobbe, men å rette. Det er trolig her problemet ligger. Det å rette blir oppfattet som mobbing hos de snille. Lærere våger ikke å rette på skrivefeil fordi de frykter at elevene skal føle seg mobbet. Det er sikkert mange som føler seg støtt bare av å lese dette her.
Det er selvsagt flere måter å rette på. Noe kan selvsagt oppfattes som mobbing og noe er mobbing. Er man for eksempel nedlatende, er det ingen pedagogisk vinnerstrategi. Det er imidlertid sannelig en forskjell mellom uthenging og retting. Den 28. august i 2014 hadde en tagger sprayet «Fuck schoul» på veggen til Surnadal videregående. Rektoren der ble spurt hva han syntes om at vandalen ikke kunne engelsk. «Vi vil ikke henge ut noen», svarte han til TV 2. Om lærere og rektorer aldri retter på noen, ikke engang vandaler, fordi det tolkes som uthenging eller mobbing, hvordan kan elever da lære noe?
Om forfatteren: Sanna Sarromaa (f. 1979) er finsk, men fant seg en mann fra Gudbrandsdalen og flyttet til Lillehammer der hun bor med deres tre barn. Er lektor i historie med doktorgrad og har blant annet forsket på kroppspress blant unge jenter. Har tidligere vært folkevalgt i kommunen og i fylket, og ertet på seg nordmenn med sine spalter i Gudbrandsdalen Dagningen og i VG.
Støtt Riksmålsforbundets arbeid for god språkbruk – bruk vårt innmeldingsskjema.