22. juli 2011: Sett ord på situasjonen. Det var kravet på en dag da den frie presse ble satt på prøve. Men var det mulig å finne de riktige ordene? Fantes de?
Vår formidlingsoppgave denne dagen ble viktigere enn noen annen dag vår journalistgenerasjon hadde opplevd, forteller Harald Stanghelle. Han var på jobb som politisk redaktør i Aftenposten den 22. juli 2011. (Foto: Rolf M. Aagaard)
Syv timer i syv akter om dagen som forandret Norge for alltid:
I 2003 flyttet Aftenposten fra Akersgaten – det som en gang kunne kalles Oslos Fleet Street – til Postgirobygget ved Norges viktigste trafikknutepunkt, Sentralbanestasjonen. Denne flyttingen førte oss til et nært naboskap med hovedstadens største byggeplass. Vi har sett den nye Operaen reise seg og bevitner fortsatt daglig hvordan den nye bydelen Bjørvika tar form.
Alt dette innebærer at vi i Aftenposten de siste årene har levet med alle byggeplassers lyder og ulyder. Kranenes buldring og sprengningenes drønn. Det hele er blitt en del av vår hverdag. En så integrert del av lydbildet at vi knapt legger merke til det lenger.
Også derfor var de færreste i tvil om at det vi hørte kl 15.26 fredag 22. juli 2011 innvarslet noe helt spesielt. Mens Postgirobygget ristet og trykkbølgene forplantet seg i hele bygningen, visste vi som var der, at dette ikke var som det skulle være. Vi visste også at det i Oslo sentrum ikke er gass- eller bensinlagre som plutselig kan gå i luften. Derfor visste vi at noe forferdelig hadde rammet oss – vi ante bare ikke hva dette forferdelige var.
Det er i slike situasjoner nyhetsmennesker viser seg fra sin beste side. Visst var det forvirring. Usikkerheten var til å ta og føle på. Sjokket og skrekken også, men samtidig lå det en undertone av noe målrettet der: Bevisstheten om at vi hadde en formidlingsoppgave som denne dagen var viktigere enn noen annen dag vår journalistgenerasjon hadde opplevd.
I Aftenpostens kommentargruppe var vi allerede flere timer tidligere ferdig med å legge kabalen over morgendagens temaer. I det politiske Norge rådet den totale sommerstillhet. Ikke en konflikt var å se, intet utspill var mulig å oppdage som kommentarverdig. Det var en av de dagene da vi må ty til den store verden for å finne temaer det var verdt å reflektere rundt.
Denne julistille fredagen ble det bestemt at morgendagens hovedleder skulle tilegnes sultkatastrofen på Afrikas Horn, mens avisens økonomiredaktør, Ola Storeng, skulle skrive hovedkommentar om 2011-sommerens heteste tema; Hellas og den økonomiske krisen. Selv skulle jeg begynne ferien samme kveld, og tok ansvaret for å finne et passende objekt for den siste av våre faste daglige meningsspalter, en annenleder på beskjedne 1450 anslag. Slik jeg så det, var det en overkommelig innsats på en dag jeg ellers skulle bruke til å nøste opp løse administrative tråder før fire uker med ferie fra avisarbeidet.
Slik skulle det definitivt ikke gå.
II
Kommentarjournalistikk er en både omdiskutert og meningsfull sjanger. I en årsrapport fra Stiftelsen Tinius – «Journalistikk med mening» – skriver Svenska Dagbladets politiske chefredaktör P J Anders Linder at «vi får aldri kompromisse bort kjernen i vårt oppdrag – å tilby kvalifiserte samtidskommentarer».
Det dreier seg ikke bare om å gi en avis identitet og profil, men like mye at kommentaren fyller det grunnleggende krav at den tilfører noe utover innholdet i nyhetsartiklene. «Ellers behøves den ikke», som Aftonbladets Lena Melin skriver det i den samme årsrapporten.
«En god lederartikkel kan inneholde to ting,» sa den legendariske journalisten og filmskaperen Arne Skouen (1913 – 2003) til meg en gang, «Den skal ha et angrep eller et forsvar». Skouen var ikke akkurat de gyldne middelveiers mann. Han var nok heller dypt preget av en debattkultur der de språklige sverdslag var mange journalisters største lidenskap. Det gjaldt nok ofte ikke å la seg forvirre i kampen for det man trodde på. Heller ikke av fakta.
Dagens kvalifiserte samtidskommentarer har oftest en annen grunntone. Snarere er et av idealene å sette hendelsen inn i sammenhengen. Være den analyserende premissleverandør for lesernes egne vurderinger. Eller som det beste av alle Aftenpostens reklameslagord gjennom mange år lød: «Solid bakgrunn for egne meninger». Det hindrer ikke skarpe meninger og friske formuleringer, men i bunnen skal det ligge vilje til analyse og ønsket om kunnskapsformidling.
For ingenting er enklere enn å frata en politiker, biskop eller næringslivsleder det meste av æren med noen bråkjekke formuleringer. Men knapt noen form for journalistikk er vanskeligere enn å bringe inn og analysere synlige og usynlige samfunnsstrukturer slik at leserne blir med på ferden.
III
«Det er ganske underlig å lese seg selv i ettertid. Lese det som ble formulert noen hektiske kveldstimer i høyst provisoriske lokaler.»
Denne spesielle fredagsettermiddagen sommeren 2011 ble det meste av dette bare teori.
En drøy halvtime etter eksplosjonen ble jeg oppringt av NRK med en intens forespørsel om å være med i det daglige samtaleprogrammet «Dagsnytt Atten». Mitt skeptiske «men jeg vet jo ingenting ennå» ble møtt av et «det gjør ingen av oss».
Det var utenkelig å møte frem i NRK, men vi ble enige om at jeg skulle være med på telefon en drøy time senere. I mellomtiden ble det arbeidet intenst i Aftenpostens lokaler. Selvsagt skulle også kommentarer og ledere legges om. Alt skulle dreie seg om det vi opplevde like utenfor vårer egne vinduer.
Vi visste bare ikke hva vi skulle fylle spaltene med.
Og hele tiden denne utmattende usikkerheten om hva som nå kom til å skje. I vårt eget bygningskompleks ble Sentralbanestasjonen evakuert. Ryktene gikk om flere bomber. Vi ble rådet til å evakuere redaksjonslokalene, og det ble bestemt at vi skulle opprette en midlertidig redaksjon hos gjestfrie Media Norge Trykk et stykke utenfor Oslo sentrum.
På vei ned til bilen sammen med et par kolleger og en del utstyr, ringte NRKs Dagsnytt Atten. Og mens vi gikk inn i garasjen forsøkte jeg å analysere situasjonen på direktesendt radio. Jeg nekter å tro det var spesielt opplysende, men helt sikker kan jeg ikke være fordi jeg aldri har turt å høre på opptaket.
Det slår meg nå hvor lite vi visste, og hvor mye vi skrev.
Kommentarjournalistikk er innsikt, meninger, refleksjon – og språk. Men den er også følelser. Denne kvelden ble det lett etter ord som kunne tolke et folks følelser, men som også skulle gjøre spede, men hederlige forsøk på å bidra til å vise en slags vei fremover.
IV
«I går rammet tragedien Norge. Den som ikke må få lov til å ta makten fra oss. Da har terrorismen seiret,» ble det ingressbudskap jeg formidlet under tittelen «Terrorens makabre logikk».
Og allerede i første setning var det nødvendig å slå fast at det i skrivende stund var uklart hvem som stod bak. For meg ble det viktig at leseren – med ti timers opplysningsforsprang på kommentatoren – skulle vite at vi famlet i et slags informasjonens halvmørke. Samtidig hadde disse tidligere kveldstimene ført med seg ny viten. For mens det like etter attentatet nokså entydig ble spekulert i internasjonal terrorisme, hadde Oslo-politiet de to siste timene før midnatt kommet med opplysninger som tegnet et annet bilde av den som stod bak den ufattelige volden.
«For etter det som bare kan kalles en massakre på Utøya, er det arrestert en 32-årig etnisk nordmann. Han skal også være sett like før eksplosjonen i regjeringskvartalet et par timer før. Kanskje han til og med har operert alene. Kan dette være en av de skakkjørte sjeler som har kommet på uforsonlig kant med samfunnet. Vi har sett det i andre land, ikke minst i USA, at det finnes dem som er villig til å la uskyldige dø i et meningsløst hevntokt», ble min konkrete ledetråd inn til mer generelle betraktninger.
Det fantes knapt en større kontrast enn mellom en sløv juliettermiddag og det inferno av blødende mennesker, knust glass og ødelagte bygninger som brått ble en realitet i sommer-Oslo. Den terror vi hadde snakket om som en fjern mulighet, var med ett slag blitt norsk virkelighet. Og den uhyggen vi har observert i andre land, ble vår egen.
«Slik virker den terror som rammer så blindt, og likevel så målrettet,» konstaterte jeg og forsøkte å sette ord på det jeg disse hektiske timene hadde hørt sagt både i det private og det offentlige rom fra kolleger, familie, venner, ja, fra kjente og ukjente:
«Den rammer blindt fordi vi alle kunne vært i Oslo sentrum da bomben med en så voldsom kraft eksploderte – på jobb, på en tilfeldig bytur eller som turister. Blindt rammer den også fordi ofrene ikke har gjort noe som helst som gjør dem til mål.»
Jeg tror det var dette mange opplevde som det uvirkelige: «Det-kunne-like-gjerne-vært-meg»-tanken. I min nærmeste familie ble denne absurde virkelighetsforandringen som traff en hel nasjon illustrert ved at min kones sønn sendte en spørrende melding fra krigens Afghanistan – der han er offiser: «Er dere trygge?», stod det kort og bekymringsfullt. Nå var det han som var redd for oss – ikke omvendt. Det vanvittige i dette ble for meg en sterk impuls i vurderingen av mitt eget budskap:
«Og likevel er det noe målrettet over det som rammet oss. For eksplosjonen var rettet mot sentrum av det politiske Norge – et regjeringskvartal som representerer en av statsmaktene i et åpent og demokratisk land. Når også det som skjedde på Utøya, har rot i en form for terrorisme, understrekes det at dette er et angrep på demokratiet: For få ting er mer symboltunge for demokratiet enn engasjert ungdom som er samlet til et sommerlig politisk verksted.»
V
«Visst var vi fortsatt journalister, men i like stor grad var vi medborgere av et hardt rammet samfunn.» (Foto: Dreamstime)
Det er ganske underlig å lese seg selv i ettertid. Lese det som ble formulert noen hektiske kveldstimer i høyst provisoriske lokaler hos Media Norge Trykk. Kanskje er det etterrasjonalisering, men det er som om vi på en eller måte hadde en slags mental beredskap til hjelp i en ekstrem situasjon. Ikke fordi noen av oss hadde forutsett det som skjedde, men mer fordi noen viktige verdier ble aktivert i møte med det utenkelige.
For meg ble en sms som tikket inn på min mobil kl 17.49 viktig: «Vi trenger en fornuftens stemme i det illiberale hylekoret som nå setter i gang.»
Meldingen fra min venn Erik satte i gang en tankeprosess hos meg om hva vi i verste fall kunne vente oss av reaksjoner i kjølvannet av dette forferdelige. Ikke bare folkelige reaksjoner i form av hevn og raseri, men like mye hva politikerne kunne finne på i desperate forsøk på å demonstrere handlekraft i en situasjon som utstrålte avmakt.
Heldigvis viste de nærmeste dagene at denne frykten var ubegrunnet. Norske politikere – med statsminister Jens Stoltenberg i spissen – falt aldri for denne fristelsen.
VI
«Sett ord på situasjonen,» var mantraet til min første sjef i Oslos avisverden, Kjell Flugsrud, når vi unge ikke kom videre. Et mantra jeg så ofte har søkt tilflukt i bare for å oppleve at ordene ikke gir seg selv. Denne fredagen var den vanskeligste av dem alle.
Ikke bare fordi det måtte velges ord som møtte en nasjons ubeskrivelige følelser, men like mye fordi skillet mellom journalisten og observatøren, mennesket og borgeren ble visket ut. Visst var vi fortsatt journalister, men i like stor grad var vi medborgere av et hardt rammet samfunn. For også vi avisfolk var ofre, ganske enkelt fordi landet vårt var det.
Det var en nødvendig erkjennelse.
Jeg tror ingen i min norske journalistgenerasjon har vært i nærheten av noe lignende. Plutselig forsto vi hva våre amerikanske kolleger opplevde ti år tidligere. Også vi som har kritisert dem for å være for ukritiske. For når de virkelig altoverskyggende tragediene rammer, er også vi mediefolk en uløselig del av samfunnets store vi. Slik agerer vi også.
Derfor lette vi etter ord til trøst. Vi lette etter ord som understreket fellesskapet. Og vi plukket begreper som kunne uttrykke noe av den malmtunge fellessorgen som hjemsøkte landet vårt.
Selv avsluttet jeg min kommentar slik: «Dette er en situasjon som stiller enorme krav til oss som samfunn. For nettopp fordi terror representerer et hat mot alle de verdiene det norske samfunnet holder så høyt, er det viktig at ikke uhyggen, alvoret og sorgen utløser en slags mental samfunnspanikk der vi ofrer store deler av vår åpenhet og frihet av redsel for nye aksjoner.
Da har terroristene vunnet frem med sin makabre form for logikk. For den går jo nettopp ut på å spre og dyrke frykten som et våpen.
(…)
Og visst er det lov å være rasende, bli fortvilet og rope ut sorg. Bare vi ikke lar frykten lamme evnen til å tenke klart og tenke klokt. Det er svært mye vi ikke må finne oss i å ofre på fryktens alter.
For selv på denne tragediedagen vet vi at vi som samfunn må gå videre. Da bruker vi kanskje de beste kreftene i oss som folk.
Selv om vi i dag ikke vet hvilke hjerner som har pekt ut de norske målene, som har organisert aksjonen eller som har gjennomført dem, ja, så vet vi at dette er et angrep på det samfunnssystem vårt land representerer. Vi vet at aksjonen representerer verdier som dyrker døden og ikke livet. Og vi vet at for noen av verdens fanatiske ekstremister, er det selve moderniteten som skaper et voldsomt raseri.
Men også en slik viten bør appellere til vissheten om at vi som samfunn har en like viktig som vanskelig tid foran oss. Den vil kreve mye av oss alle.»
Slik sluttet det som nærmest ble et forsøk på å finne ord til en slags analytisk appell. Ord skrevet i fullstendig villrede om hva morgendagen ville bringe.
Det var en absurd arbeidsøkt. Den mest spesielle de fleste av oss har opplevd. Og likevel slår det meg i dag at det er noe underlig gjenkjennende ved denne grunnleggende usikkerheten over hvilken virkelighet vi ville stå overfor når avisen leses morgenen etter at siste punktum ble satt.
For det er slett ikke første gang – og det blir helt sikkert ikke den siste – da man som kommentator må lete etter ord og uttrykk som holder seg en stund. Det hender man må nesten til bunns i den språklige verktøykassen for å finne de ordene som tåler en viss lagring før det leses i en nyhetssammenheng som har gitt nye premisser til det temaet man noen timer tidligere eide premissene til. Denne utfordringen berører – i større eller mindre grad – all journalistikk som ikke publiseres i sann tid.
Vi som kommenterer og analyserer, har midler som til en viss grad kompenserer for dette. Vår oppgave er jo ofte å sette selve nyheten inn i en større sammenheng. Lete etter paralleller, spørre etter prinsipper eller argumentere for eller mot det som er under oppseiling. Med et bevisst idémessig ståsted kan derfor kommentarjournalistikken være med på å vise en slags vei fremover – også der faktaforvirringen gjør at vi famler i mørke. Jeg vet ikke om det var dette som skjedde 22. juli 2011. Men jeg må få lov til å håpe at det var det. I så fall besto den norske meningsjournalistikken den vanskeligste enkeltprøve vi har stått overfor på 71 år.
VII
Et språklig apropos kan være nyttig: Før hvert årsskifte utarbeider institusjonen Språkrådet en liste over nye norske ord som er skapt det siste året. Det blir også kåret et «årets ord».
Ikke overraskende er mange av ordene på 2011-listen vokst frem av det som skjedde 22. juli. Også datoen er blitt et nyord. Den har i seg selv fått en egen plass i den norske historien. Det reflekteres også i språket vårt: 22.7., 22/7 og 2207 er blitt skrivemåter Språkrådet tolker som uttrykk for at det finnes dem som har et sterkt ønske om å la denne datoen få en fast språklig form.
Det har nok ikke helt lykkes, selv om forbildet ikke er så vanskelig å få øye på: Nine-eleven i alle dens ulike avskygninger er forlengst blitt et gjenkjennbart begrep i det engelske språk.
I dagene etter angrepet ble «terrormanifest» registrert som et nyord. Det samme ble «konspiranoid», «internettradikalisering» og «bloggprosa», mens ordet «ytringsansvar» trekkes frem som et av de interessante nye ordene som ble brukt i debatten om ytringsfrihet under ansvar.
Språkrådet peker på at når uvanlige hendelser inntreffer, er mediene ofte kreative i sin språkbruk. «Moldejazz i sørgemoll», skrev Dagbladet om jazzfestivalen som ble avsluttet den 23. juli. «Ett minutts tour-stillhet» ble det i Tour de France, mens jeg tillegges nyskapningen «samfunnspanikk» i kommentaren (delvis gjengitt ovenfor) dagen etter angrepet.
Det var likevel i en helt annen retning de norske språkrøkterne gikk da årets ord skulle kåres. For de like vakre som sterke manifestasjonene som fulgte denne nasjonale tragedien, skapte også sitt eget språk. Da Oslo-trikken ble stående bom fast i en av de folkelige markeringene i hovedstadens sentrum, oppsto ordet «rosefast». For den røde rosen ble det nye nasjonalsymbolet, og ord som «rosehyllest», «rosemarkering» og «rosemarsj» dukket opp som en naturlig del av det norske språket.
«Rosetog» ble stående som «Årets ord». Ikke bare nytt og kreativt, men også et ord som er naturlig forankret i vårt språksystem, mente Språkrådet.
Ordet vil så utvilsomt få sin plass i vår språkhistorie. Det er talende og det er vakkert. Og likevel håper vi alle at vi ikke vil få bruk for det nok en gang.
Denne teksten ble første gang publisert som en del av årsrapporten til Stiftelsen Tinius i 2012, og enn lengre originalversjon kan leses på Tinius.com. Harald Stanghelle har hatt en rekke ledende stillinger i norsk presse. Han var politisk redaktør i Aftenposten fra 2000 til 2014 og er nå frittstående kommentator og forfatter. Harald Stanghelle ble i 2006 hedret med Riksmålsforbundets Gullpenn.