Den norske språksituasjonen er komplisert og vår språkhistorie stormfull. Derfor er det ikke så rart at det finnes misoppfatninger om hva Riksmålsforbundet står for. Her er fem oppklaringer om riksmålet og noen av de sakene Riksmålsforbundet engasjerer seg i.
1. Vi er for språklig valgfrihet. Det er nesten ingen forskjell på moderne riksmål og moderat bokmål. Disse rettskrivningene finner du i henholdsvis Riksmålsordlisten og i redaksjonsspråket til Det Norske Akademis ordbok (naob.no). Den offisielle bokmålsnormen har imidlertid mange flere rettskrivningsvarianter. Et særtrekk ved radikalt bokmål er mange a-endelser, f.eks. dattera, dyra og kasta. De tilsvarende bøyningene på riksmål og moderat bokmål er datteren, dyrene og kastet. En annen typisk forskjell gjelder ord som vet, hjem, gulv, selv og sen, som på radikalt bokmål staves veit, heim, golv, sjøl og sein. Ved å velge riksmål/moderat bokmål, følger du en rettskrivning som er konsekvent og helhetlig i stil og tone. Det er det standardspråket de fleste oppfatter som tradisjonelt og nøytralt.
Dette betyr ikke at Riksmålsforbundet vil forby radikalt bokmål. Den enkelte må få velge, og de aller fleste velger i dag moderat bokmål/riksmål. Vi mener at bokmålet har altfor mange tillatte skrivemåter som aldri eller nesten aldri brukes. Villniset av valgmuligheter gjør bokmålet uoversiktlig og forvirrende, ikke minst for skolebarn. For eksempel kan et enkelt ord som høytlønnet staves på tolv forskjellige måter. Riksmålsforbundet mener at ordformer som ikke er i skriftlig bruk, bør tas ut av skriftnormen.
2. Moderne riksmål/moderat bokmål er dagens hovednorm. Det er den målformen du leser her og som du finner i aviser og ukeblader, som snakkes i radio og tv og som du finner i de fleste bøker. Noen forbinder riksmål med gamle former som sprog, nu og efter, men de er foreldet og ikke lenger med i Riksmålsordlisten. Det er lenge siden språk, nå og etter ble vanlig brukte riksmålsformer.
Alle språk utvikler seg, det gjør også riksmålet. Det er en misforståelse at riksmålet bare har en-endelser. Kua, hytta og budeia er eksempler på naturlige a-endelser på riksmål. Etter at tvangstilnærmingen mellom målformene ble gradvis oppgitt frem mot årtusenskiftet, har de moderate og tradisjonelle formene i bokmål vunnet frem. Tidligere forbudte riksmålsformer ble tillatt gjennom rettskrivningsreformer for bokmål i 1981 og 2005. I sin masteroppgave fra 2015 tok universitetslektor Kjersti Wictorsen Kola for seg fordelingen av radikale og moderate ordvarianter i et bredt kildemateriale. Andelen moderate former var 84 %, mens de radikale formene utgjorde 16 %. Det store flertall foretrekker det konvensjonelle standardspråket, en konklusjon som bekreftes også av andre språkforskere.
3. Skriv riksmål – snakk dialekt. Det er ingen motsetning mellom dette. Riksmålsforbundet arbeider for den skriftnormen vi kaller riksmål eller moderat bokmål, ikke for at folk skal endre sin dialekt. Det er forskjell på skriftspråk og talespråk. Det muntlige språket er mye friere, og ingen snakker som en ordliste. Vi tilpasser språket etter omstendighetene, og derfor finnes det situasjoner der et standardisert talemål er en fordel, for eksempel i riksdekkende nyhetssendinger. Riksmål og moderat bokmål representerer et slikt muntlig fellesspråk som er lett å forstå for alle nordmenn og enklere å lære for utlendinger.
4. Riksmålsforbundet respekterer nynorsken. Vi er uenige med Noregs Mållag i noen saker, men det betyr ikke at vi er mot nynorsk. Vi anerkjenner at norsk har to likeverdige skrifttradisjoner. Likevel spres det stadig myter om at Riksmålsforbundet ønsker å bekjempe nynorsken. Det gjør vi ikke, men vi er imot ordninger som favoriserer nynorsk på bekostning av flertallets målform.
Blant annet vil Riksmålsforbundet styrke skoleelevenes norskferdigheter ved å gjøre den skriftlige sidemålsundervisningen valgfri. Dagens sidemålsordning er en unødvendig byrde ikke minst for svake elever, og den skaper dessuten motvilje mot nynorsk. Vi mener at reglene for språkvedtak må endres. De slår udemokratisk ut siden det er kommunenes språkvalg, ikke folkeflertallet, som bestemmer målformen for statlige organer i et fylke. Ved slike språkvedtak teller en liten kommune like mye som en folkerik kommune. I skolekretsenes valg av hovedmål mener vi at foreldrene må få tilbake bestemmelsesretten, slik det har vært tidligere. Vi mener også at statsansatte bør få bruke sitt hovedmål og ikke tvinges til å skrive på sidemål. Frihet til å bruke det naturlige hovedmålet vil gi bedre språkbruk. Les også Lars Roar Langslets artikkel om riksmålet og nynorsken.
5. Riksmål og bokmål er like norsk som nynorsk. Nesten 9 av 10 nordmenn skriver bokmål/riksmål. Det er dette språket som det store flertall har vokst opp med. De har lært det hjemme og på skolen og oppfatter det som sitt norske morsmål. Målformen deres er ikke mindre norsk selv om det har røtter i det dansk-norske språket fra dansketiden.
Gjennom generasjoner har nordmenn utviklet, pleiet og fornorsket dette språket til sitt eget. Størstedelen av vår litterære arv er skrevet på riksmål og bokmål. Ivar Aasen skapte nynorsken ut fra et utvalg av norske dialekter på 1800-tallet, da språksituasjonen var helt annerledes. Siden den gang er riksmål og bokmål blitt den målform som vårt samfunns- og kulturliv først og fremst har utfoldet seg i. Dette hovedspråket har en ubestridelig rett til å kalles norsk. Å hevde det motsatte, gjenspeiler en sneversynt oppfatning av nasjonalitet.
Støtt Riksmålsforbundet – meld deg inn her!