André Bjerke var en glimrende polemiker i riksmålets tjeneste, og han forstod hvor viktig det var å ha latteren på sin side. Han kunne være tilintetgjørende i debatten, men var aldri grov.
Med sine kunnskaper, sin innsikt og polemiske kraft var riksmålsforkjemperen André Bjerke blant språkstridens mest markante aktører da kampen raste som verst.
Selv en kortfattet oversikt over hva André Bjerke har gjort for riksmålssaken må bli temmelig lang. Ser man på omfanget, kunne man tro at det periodevis var et heldagsarbeid han var beskjeftiget med. Men han gjorde jo også så mye annet – hvor mye og hva vil vi kunne lese om i en biografi av Peter Normann Waage som utkommer senere i år, og i oversikter over hans livsverk. Deichmanske Bibliotek utarbeidet en over produksjonen inntil 1967, og allerede den er nesten uhyggelig lang. Men slik var det, merkverdig nok. Det aller meste av hans usedvanlig omfattende forfatter-, kritikk- og debattvirksomhet fant sted nettopp mens han tjente riksmålsbevegelsen i hverdagen som neppe noen annen hverken før eller siden.
Ga 20 år av sitt liv til riksmålskampen
Siste gang jeg snakket med Bjerke før han ble rammet av slag, var et stykke uti 1970-årene. Språkstriden var blitt mindre hektisk etter at Norsk språknemnd avløste Norsk språkråd i 1972, med en formålsparagraf hvor tilnærmingen mellom målformene var tonet ned. Han sa med et vemodig og kanskje litt bittert smil at han hadde gitt Riksmålsforbundet 20 år av sitt liv. La oss se på hva han gjorde for oss i de omtrent 20 årene fra slutten av 1940-årene til utgangen av 1966, da han overlot redigeringen av tidsskriftet Ordet til Ebba Haslund. Vi må stort sett innskrenke oss til Ordet og la hans styrearbeid i Riksmålsforbundet, foredragsturneene, Forfatterforeningen av 1952 o.a. være uomtalt.
Engasjementet for riksmålet – og dermed mot samnorsken – viste seg mot slutten av 1940-årene. Sammen med Carl Keilhau og Odd Eidem («Tre av dem») utgav han Den bakvendte boken (1949), hvor det drives lystig spott med bl.a. modernistisk diktning, norsk kulturdebatt og lesebøkenes tilretteleggelse av norsk skjønnlitteratur for skolebarn. Da hadde Odd Eidem og Ernst Sørensen forlengst grepet ordet i språkstriden (1945), Arnulf Øverland var blitt formann i Riksmålsforbundet i 1947, og Sigurd Hoel hadde levert sitt første debattinnlegg året etter. På et møte i Grotten i november 1949 ble retningslinjene for Ordet fastlagt, Bjerke ble redaktør, og første nummer utkom i mars 1950. Fra og med 1951 utkom tidsskriftet regelmessig med ti numre i året. Ordets undertittel, Tidsskrift for fri sprogutvikling, uttrykker i slagords form Riksmålsforbundets offisielle språkpolitikk. Formuleringen har stått laglig til for hugg og har stundom måttet forklares og forsvares. Hva mente og hva mener Riksmålsforbundet? Skal ikke språket normeres? Hvem skal forpakte friheten? Osv.
Siden dette sikkert blir trukket frem i forbindelse med hundreårsfeiringen av Bjerke, kan det minnes om at Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur (hvor Bjerke var blitt medlem i 1956) klargjorde begrepsinnholdet i 1965, i brosjyren Orientering om riksmålet: «Kravet om «fri sprogutvikling», som riksmålets tilhengere har samlet seg om, betyr ikke at man motsetter seg enhver normering. I den nuværende situasjon betyr «fri sprogutvikling» at normeringen ikke skal dikteres av kretser som vil tvinge riksmålet bort fra dets egen tradisjon; «fri sprogutvikling» forutsetter en normering som gir frihet til å bruke former som har vunnet hevd i landet gjennom århundreders litterære bruk blant nordmenn.» (§ 43).
Dette grunnsynet vant frem ved Vogt-komiteens innstilling (1966), som påpeker det uheldige i «at tradisjonelle riksmålsformer som er levende i litteraturen, ikke tillates i lærebøker og for en del heller ikke i elevenes skriftlige arbeider». Dette ble omsider Stortingets enstemmig uttalte syn, men dit, til liberaliseringsvedtaket 1981, var det langt. Nå, en drøy mannsalder etter vedtaket, puster vi lettere. Bokmålet bærer stadig på mange elementer fra samnorskpolitikken, men de er stort sett ikke lenger påbudt.
«Det friskeste og mest leseverdige litterære tidsskrift» i Norge
Bjerkes redigering av Ordet var mønstergyldig fra første stund – for det første ytre sett, når det gjaldt ordningen av stoffet, layout, korrektur og ikke minst oversikten over emner og artikler i det forløpne år, som regelmessig ble trykt i årets siste nummer, og som er til stor hjelp for alle som senere har skullet finne frem i det rike materialet, til sammen godt over 7000 sider fra mars 1950 til ut 1966.
For det annet når det gjaldt innholdet: Det var god balanse mellom det litterære stoffet og på den annen side det lettere og det polemisk/språkpolitiske. Professor Einar Haugen sier i «Riksspråk og folkemål» – standardverket om denne siden av språkhistorien på 1900-tallet – at Ordet raskt ble «det friskeste og mest leseverdige litterære tidsskrift som ble gitt ut i Norge på den tiden». Opplaget steg raskt, og etter få år ble Ordet økonomisk selvbærende – et særsyn når det gjelder litterære tidsskrifter i Norge.
I Haugens karakteristikk «det friskeste» inngår humor og humør som et viktig element; man kunne si: godt humør i velskreven form. Appellen til den lesende allmennhet var sterk. Bjerke hadde lett for å skrive underholdende og en sikker sans for å gjøre også det mer traurige språkstridsstoffet leseverdig. Det manglet jo ellers ikke på urimeligheter å gjøre seg lystig over.
Han knyttet til seg velskrivende yngre forfattere omtrent på sin egen alder som mer faste bidragsytere (Carl Keilhau, Odd Eidem, Jens Bjørneboe, Terje Stigen, Agnar Mykle, Leif Wærenskiold og Øistein Parmann i tillegg til eldre som Arnulf Øverland og Ernst Sørensen). Viktige bidragsytere når det gjaldt pedagogikk og skolepolitikk var innsiktsfulle skolefolk (bl.a. Karl Brodersen og Erling Salomonsen, den første fra Steinerskolemiljø). Men leser man årsoversiktene bak i siste hefte, ser man en lang rekke navn som man hverken forbinder med aktivt riksmålsarbeid eller med Steiner og antroposofi. Spaltene stod til rådighet for dem som hadde noe på hjertet innenfor den romslige rammen «litteratur og fri sprogutvikling», og som skrev godt riksmål.
Bjerke forstod å aktivisere leserne med språkspalte (som kunne gi stoff til populærbøker om språk), feilfinningsoppgaver, limerickkonkurranser, novellekonkurranser og gjendiktningskonkurranser. Bedømmelseskomiteens uttalelse kunne bli rene forelesninger i vedkommende emne. – Pedagogisk siktemål hadde også hans to bøker i serien Ordets småskrifter. Sprog og stil, utgitt av Riksmålsforbundet. Det kom i alt ni hefter fra 1954 av, og Bjerke forfattet to av dem (Rim og rytme og Hva er god stil?).
To store «saker»: My Fair Lady og Bjerkes ABC
Året 1959 ble et høydepunkt for Bjerke, hvis man skal måle etter den offentlige interesse hans person ble omfattet med, og etter de to «sakenes» videre liv og skjebne, nemlig André Bjerkes ABC, og oversettelsen av My Fair Lady (Alan Lay Lerners musical etter G.B. Shaws Pygmalion). Begge er blitt klassikere.
Bjerkes oversettelse av teatersuksessen «My Fair Lady» ble brennaktuell da språkstriden raste som verst.
ABC-en var fra Bjerkes side tenkt som et fremstøt for en annen lesepedagogikk enn den tradisjonelle. Hans utgangspunkt var at barnet i sin «tidløse verden» er «en liten kunstner, skapende i sin ord-fantasi». Dette skulle stimuleres og utvikles. At han traff blink, er det ikke tvil om. Boken er blitt en klassiker, og den kommer stadig i nye opplag. At den er god og har vært nyttig, viser også det faktum at Bjerkes pedagogiske opplegg ble etterlignet. Etter lengre diskusjoner ble det tillatt å bruke boken som hjelpebok i offentlige skoler, og den brukes altså stadig. Godkjent er den aldri blitt, på grunn av riksmålsrettskrivningen, og den ble dermed et innslag i språkstriden omkring 1960.
My Fair Lady ble et fra vår side sett festlig innslag i samme strid, ikke minst fordi Norsk språknemnd tok saken såpass alvorlig som den gjorde, og som den kanskje var nødt til nettopp i året da Ny læreboknormal 1959 endelig ble publisert (se nedenfor); den var det første håndfaste resultat av nemndas arbeid, som ifølge mandatet skulle fremme tilnærming mellom målformene på norsk folkemåls grunn.
Bjerkes ABC ble aldri godkjent av departementet, men er blitt en klassiker som er i salg 60 år etter utgivelsen.
Bjerke overførte forholdet cockney/the King’s English hos Shaw og Lerner til norsk: vikamål/«dannet tale» og ertet på seg en rekke språkpolitiske motstandere. Sett på et par generasjoners avstand kan det ikke være tvil om at Bjerke gikk av med seieren i debatten; han parerte angrepene med innsikt og vanlig eleganse (grundigst i hefte 10 av Ordet 1959), og han gjorde riksmålskampen aktuell og interessant for alle som kom i berøring med forestillingen, enten det var som publikum eller avislesere. Og det var mange.
Også My Fair Lady ble en klassiker. Stykket har vært oppført flere ganger i årene som er gått, og på flere steder i landet. Det har vært gjort forsøk på å aktualisere teksten og tilpasse den landsdelen hvor stykket spilles, men det viser seg at Bjerkes originalversjon står seg. Vikamålet er stadig Norges litterære folkemål, selv etter et par generasjoner med Prøysen og hedemarksdialekt.
Innsatsen for Riksmålsordlisten
André Bjerke studerte aldri filologi, derimot realfag. For øvrig var interesseområdet vidt, hjernen skarp og hukommelsen enorm. Han satte seg lett inn i grammatikkens og språkhistoriens detaljer, dannet seg sin oppfatning og kunne på en overbevisende måte besvare spørsmål og kritikk ut fra sitt «ståsted» (et ord han sikkert ikke ville ha likt).
Rene filologiske publikasjoner fra hans hånd begrenser seg til Riksmålsforbundets ordliste. I førsteutgaven (1952) sies det rimelig nok ingenting om hvem som står bak; det var flere som bidro med forarbeider av forskjellig slag, og arbeidet ble ikke helt godt, som Bjerke senere også innrømmet: Det gikk for raskt unna, men inkonsekvenser, småfeil og mangler kunne lett rettes i nye opplag og i annen og tredje utgave (1956 og 1958). Det var viktig å få Riksmålsordlisten ut i 1952, og salget og spredningen ut gjennom 1950-årene var meget tilfredsstillende.
I utgavene 1956 og 1958 var Bjerke medredaktør og for fjerde utgave (1963) eneredaktør. I løpet av 1950-årene utviklet han et syn på forholdet mellom dansk-norske og særnorske ord- og bøyningsformer, som han senere holdt fast ved. Om slike «ordvarianter» samlet han et stort materiale, systematiserte det og gav en oversikt i form av Introduksjon til nyutgaven av riksmålsordlisten (1963).
Som åndsmenneske engasjerte André Bjerke seg i mange spørsmål. Sammen med Harald Tusberg hadde han NRK-programmet Streiftog i grenseland, som tok opp overnaturlige fenomener. (Foto: NRK)
Det gjelder ordformpar som bred/brei, tyv/tjuv og bøyningsvarianter som dreide/dreiet og gravet/gravde/grov. I mengder. Forut for dette hadde det gått en livlig debatt om saken både i Akademiet og i offentligheten. Bjerke fikk motbør av fremstående Akademimedlemmer (især Ingerid Dal og Erik Krag), som mer ut fra teorier, etymologi og språkfilosofi enn ut fra virkelighetens verden hevdet prinsippet «ett ord én form». Men Bjerke kan saktens klandres for å være noe tvunget av sitt eget system.
Emil Boyson var nok den som så klarest; i et notat til Akademiet om Riksmål og fornorskning skriver han til slutt: «En del av de «ordvarianter» som André Bjerke nevner, kan hilses velkommen, selv om nogen av distinksjonene først lar sig påvise i nyeste tid . . . Stort sett gir André Bjerke, tross nogen tvilsomme rasjonaliseringsforsøk, et ganske godt billede av det talte riksmåls nuværende tilstand på de områder som hans fragment behandler. (Hvor meget som egner sig til reproduksjon i normalt skriftsprog, er et annet spørsmål). Med professor Erik Krag må man forutse at mange av de anførte dobbeltformer neppe vil holde sig. De nye generasjoner, som på skolen blir proppet fulle av mekaniseret knot, vil efterhvert miste øre for de fleste av de alternative former som «bokmålet» ikke anerkjenner. Denne amputasjonsprosess kan André Bjerke muligens bidra til å sinke, hvis han publiserer sine undersøkelser. Og en slik forsinkelse kan man av hjertet unne de ulykkelige mennesker som får sin skolegang i disse dages Norge.»
Bjerke publiserte ikke undersøkelsene samlet, men han innførte mangt og meget i 1963-utgaven av Riksmålsordlisten (som Akademiet godkjente), og han gjorde altså rede for saken i ovennevnte Introduksjon. Vi omtaler dette såpass grundig, fordi 1963-ordlisten, hva normeringen av riksmålet angår, ble en hovedkilde ved siden av Norsk Riksmålsordbok – både for Akademiet selv da det satte sitt ordboksarbeid i gang i 1965, for Brynjulv Bleken da han i 1970-årene utarbeidet sine oversikter over forholdet mellom riksmål og moderat bokmål og for en del indirekte også for Norsk språkråd. Bjerke hadde brakt ting på bane som i alle fall måtte drøftes, enten man nå sluttet seg til hans oppfatning i stort og smått eller ikke.
1957, 1959, 1964 og 1966
Dette er viktige årstall i språkstriden. Norsk språknemnds Framlegg til læreboknormal 1957 ble grundig kommentert av riksmålsbevegelsen i et dokument på 44 sider, hvor alle de seks organene uttalte seg. Riksmålsforbundets uttalelse falt i fire deler – én undertegnet av Ernst Sørensen, én av Leif Korshavn og to av Bjerke (Det bundne mandat i praksis og Dette er samnorsk). Den første av dem er en klassiker, som dokumenterer Språknemndas skjeve utvalg av forfattertekster som grunnlag for Framlegget, og at det ikke ble tatt «rimelege omsyn til skrifttradisjonen i båe mål, til samanhang og system i skriftmål og målføre, og til dei krav som litterært mål og fagmål set»; dette var departementets egen modifikasjon av tilnærmingsmandatet. I Språknemndas kommentarer i Svar på kritikk av Framlegg til læreboknormal 1957 innrømmes da også at en del av dokumentasjonen kunne ha vært utførligere.
André Bjerke fikk en sentral posisjon i samtidens kulturliv. Her sammen med en annen kulturpersonlighet; skuespillerinnen Aase Bye. (Foto: Oslo Museum)
Det var ikke lett for Norsk språknemnd å gi noe tungtveiende forsvar, og den henviste til mandatet (tilnærming på norsk folkemåls grunn) som rimelig var. I Dette er samnorsk gir Bjerke en rekke eksempler på hvordan fremtidens skolespråk vil se ut hvis Framlegg til læreboknormal 1957 blir virkelighet, og han drøfter sideformenes (klammeformenes) prinsipielt forskjellige stilling: de tradisjonelle skal ut etter en «overgangstid», mens de radikale tilhører fremtiden. I 1959 og det følgende år finner vi lite i Ordet om læreboknormalen. Den kom, og den ble som ventet, og den ble anbefalt av Stortinget med stort flertall, også det som ventet. Heller ikke i årene som fulgte, skrev Bjerke mye om språkstriden. Kampen ble i større grad ført av Riksmålsforbundets fjortendaglige avis Frisprog.
Ved oppnevnelsen av Vogt-komiteen i 1964 og ved avslutningen av komitéarbeidet i 1966 var det stort sett andre som talte Forbundets sak, bl.a. Aksel Lydersen (medlem av komiteen) og J.B. Hjort, som var blitt formann i Riksmålsforbundet i 1961. Det beste som ble skrevet om situasjonen i 1966, da Språknemndas endelikt var kommet innenfor synsfeltet, ble levert av Lars Roar Langslet i hefte 4 i Ordet 1966.
Bjerkes syn på språkutviklingen seiret
Motstanden mot den planmessige, tvungne marsj mot et samnorsk språk i overskuelig fremtid var naturligvis bastant i riksmålsbevegelsen. Derimot var det forbausende mange fremtredende skikkelser, især av den eldre generasjon, som trodde at en fri utvikling ville bringe språkene sammen i et norsk som alle kunne føle seg hjemme i. På vegne av Riksmålsvernet ordla ordboksredaktørene Alf Sommerfelt og Trygve Knudsen seg slik i mellomkrigstiden. Uttviklingen gikk fort nok og trengte ikke å påskyndes, men underforstått: sammensmeltingen ville komme. Store navn i Riksmålsforbundet (Øverland og Hoel) uttalte troen på en naturlig sammensmeltning til et godt stykke ut i etterkrigstiden.
Bjerke delte ikke dette synet, men gjorde ikke noe stort nummer av det, kom bare med en bemerkning nå og da. Imidlertid er det han som har sett riktig. Etappevis er prinsippene for normering av offisiell rettskrivning blitt endret, slik at målformene heretter skal få utvikle seg på sine egne premisser. Det betyr kort sagt at bokmålet skal normeres uten at man skjeler til nynorsken, og at det skal tas hensyn til tradisjonen. Bjerkes syn har seiret, kan vi si. Eller vi kan sitere en viktig formulering i Ivar Alnæs’ dissens i innstillingen fra komiteen for rettskrivningen 1917: «I det hele tror jeg at det gangbare riksmaal vil vise sig at være en sproglig enhet med større levedygtighet og av større styrke enn komiteens flertall mener.» Det har slått til.
Hadde latteren på sin side
Humor ble et av Bjerkes våpen i kampen mot samnorsk. Denne parodien på oppnorsking av kjente norske dikt skrev han sammen med Carl Keilhau i «Den bakvendte boken». Slik ble da «Ja, vi elsker»: Norske mann i folkeheimen,/takk din Gud, vær glad! /Landet hjalp han, trass det neimen/ikke lovde bra./Alt det far har slåss og svetta,/mora di har grått,/har Vårherre stille retta, /så det slutta godt!
Noen steder i det foregående har vi streifet Bjerkes evne til å argumentere, til å tilbakevise en motparts argumenter. Han ble med full rett både av meningsfeller og motstandere ansett som fremragende; motstanderne begrenset seg kanskje til å anerkjenne hans formelle mesterskap i polemikkens kunst, men det står ikke til å nekte at han også var i stand til å hente ammunisjon fra de dypere og bestandige lagre i arsenalene. Det gjaldt især det han skrev i Ordet. I avisene kunne han være kortfattet, men han skrev nesten alltid med godt humør, og – som det har vært sagt så mange ganger – han forstod hvor viktig det er å ha latteren på sin side. Men gjennom hele sitt skribentvirke erfarte han nok ofte hvordan vi ser på forholdet mellom innhold og form her i landet: En tekst som er solid og troverdig og mye annet godt, bør helst ikke være morsom og formelegant.
Bjerke kunne være tilintetgjørende som polemiker, men han var aldri grov, brukte aldri skjellsord. Motstanderne, derimot, kunne ofte gripe til dem, og redaktørene, f.eks. Per Haaland i Gula Tidend, kunne slippe dem igjennom in extenso; Haaland leverte forresten også en del selv. I slike tilfeller siterte Bjerke utførlig hva de hadde skrevet, og tegnet dermed et bilde av mennesket bak ordene. Så ble de satt på plass.
Jeg kjente ikke André Bjerke personlig på annen måte enn at jeg snakket med ham noen få ganger. I biografien som snart kommer, får vi nok vite en del, selv om den sikkert ikke blir av den typen hvor en større eller mindre del går ut på å trekke hovedpersonen ned fra pidestallen. Noen av kontroversene bak kulissene når det gjelder Riksmålsforbundet/Frisprog/Ordet fremgår både på og mellom linjene i Langslets bok om riksmålsbevegelsens historie, I kamp for norsk kultur (1999), som forresten stadig er å få kjøpt i Riksmålsforbundets nettbutikk.
Blant de ledende i Riksmålsforbundet i 1940-, 50- og 60-årene var det mange sterke viljer og mange antroposofer. Uansett syn på verdier og vitenskaper var man stort sett enig i Forbundets kampsaker, men tilnærmingen, grunnsynet og argumentasjonsmåten kunne være forskjellig, og etter hvert som bevegelsen ble mektig, ble det om å gjøre for noen å skaffe seg posisjoner.
Bjerke var antroposof og knyttet til seg meningsfeller som medarbeidere, men han holdt klare linjer og var uangripelig nøytral både i forholdet til sine åndsfrender og til styret i Riksmålsforbundet. Da forholdet mellom ham og styret etter hvert ble mindre godt – for å si det mildt – lot han det visstnok aldri komme til uttrykk offentlig. Han var lojal og pliktoppfyllende, og som Øverland hadde han en posisjon innad i bevegelsen som ikke lot seg rokke. Utad var han riksmålsbevegelsene alltid uredde og oftest smilende talsmann.
Ble du inspirert av artikkelen? Meld deg inn i Riksmålsforbundet!