– Hvis vi får ordet språkglede inn i den nye språkloven, så vil jeg gjerne bli husket for å ha bidratt til det, sa Trond Vernegg under et bokbad mandag på Nasjonalbiblioteket med Åse Wetås og Helene Uri som samtalepartnere.
Nettopp språkglede kan stå som stikkord for det som er blitt en hjertesak for Riksmålsforbundets formann, nemlig å gå sammen om å dyrke språket istedenfor å strides så mye om det. – Vi kan ikke lenger tenke slik vi alltid har gjort i norsk språkdebatt, sa Vernegg og trakk frem innvandring, ny teknologi og press fra engelsk – faktorer som har endret norsk språksituasjon vesentlig.
Se hele opptaket fra bokbadet her:
Språkhistorie med friske anekdoter
Utgangspunktet for samtalen var riksmålsformannens nye bok «En halvfull forsamling», en heller uvant type skildring av moderne norsk språkhistorie for hans to samtalepartnere. Forfatter Helene Uri og språkrådsdirektør Åse Wetås er begge filologer fra Blindern og mer vant til tørre fotnoter enn friske anekdoter. Hvem er målgruppen for denne boken? spurte språkviterne.
– Alle, svarte språkaktivisten entusiastisk og forklarte at han har prøvd å skrive underholdende for å få folk engasjert i språkspørsmål. – Jeg har jo en bakgrunn fra Se og Hør. Knut Haavik lærte meg å fokusere på hva folk er interessert i. Filologene er en liten gruppe. En frivillig organisasjon kan ikke være rettet bare mot dem.
Gamle fordommer og nye tider
Én språkaktivist og to språkvitere: Trond Vernegg fikk ekstra honnør fra Helene Uri og Åse Wetås for at nettopp han som er jurist går i bresjen for å få et lite juridisk begrep som språkglede inn i loven.
Helene Uri sa hun likevel ante en «skap-filolog» bak Verneggs aktivistiske image, og han medgikk at en hobby skal man jo ha. Men hva nå, når kampen for riksmålsformene for lengst er vunnet? Hva slags rykte har Riksmålsforbundet i dag? spurte Uri og refererte til bokens miljøskildringer om «sherry og rutete hatter».
– Det er fortsatt mange fordommer mot oss, men de blir stadig færre. Norsklærere retter ikke lenger på moderate ordformer. De fleste nordmenn skriver i virkeligheten et moderne riksmål, mange uten å være klar over det selv. Utfordringen for oss er å få folk til å forstå at moderat bokmål og riksmål i dag er det samme, mente Vernegg.
Skjønt betegnelsen «riksmålsfolk» kan vekke fordommer, fikk Wetås og Uri frem at riksmålsformannen gjennom 30 år ligner lite på parodiene. For Vernegg er talespråket situasjonsbetinget og ikke et spørsmål om å snakke «stygt» eller «pent». Han vokste opp i Sandefjord med bilær og båtær. – Når jeg som advokat møter i retten, bruker jeg et standardisert talemål, men privat kan jeg bruke noe annet. Man innretter seg og tar hensyn til mottagerne, svarte Vernegg på spørsmål om dialektbruk og normert språk. På samme måte mener han at f.eks. nyhetssendinger bør formidles på et standardisert talemål som er lett for alle å forstå.
Sammen mot engelskens inntog
Språkrådsdirektør Åse Wetås opplyste at en stadig større andel nordmenn skriver på dialekt i sosiale medier. Vernegg mente at sosiale medier har en svært muntlig form og tone som neppe er noen fare for språket ellers. – Den største faren for norsk kommer utenfra, særlig fra engelsk; når vi skriver på norsk påvirkes vi sterkt av det vi leser på engelsk, sa Vernegg, som synes det er en skam at norske masteroppgaver blir skrevet på engelsk hvis ikke det er nødvendig – attpåtil ofte på dårlig engelsk. – Nordmenn er ikke så gode i engelsk som de gjerne tror.
Som direktør for et statlig forvaltningsorgan understreket Åse Wetås at hun representerer den offentlige språkpolitikken, som Riksmålsforbundet i visse saker er på kollisjonskurs med. Det gjelder for eksempel spørsmålet om skriftlig sidemålsundervisning, målkvoter og den statlige plikten til å svare på samme målform. Men én av flere saker Wetås og Vernegg kunne enes om, var behovet for språkressurser i møtet med ny engelskdominert teknologi, for eksempel innen kultur og underholdning rettet mot barn og ungdom.
Fra avispolemikk til lunsjhygge
Wetås og Vernegg røpet også at de har hatt gjensidig glede og nytte av regelmessige lunsjmøter i lengre tid, om enn det begynte forsiktig. De hadde allerede utvekslet hissige avisinnlegg mot hverandre. – Kroppsspråket ditt røpet sterk skepsis første gang, sa Vernegg til Wetås, som medgikk at hun hadde vært avventende. Vernegg var den første lederen for en språkorganisasjon som hun møtte på denne måten. – I et forvaltningsorgan er det ikke så ofte man møtes uformelt, men dette er blitt veldig hyggelige lunsjer, sa Wetås.
For Vernegg er de konstruktive møtene med språkrådsdirektøren en del av Riksmålsforbundets plan om mer kontakt og samarbeid mellom partene på språkfeltet. – Vi har sittet for lenge på hver vår tue, men jeg tror vi nå kan få en god dialog med Nynorsk forum, sa riksmålsformannen.
Inspirert? Bli medlem av Riksmålsforbundet!