Trond Vernegg
Forskeren og bloggeren Sanna Sarromaa slakter i en kronikk i VG 9. september nordmenns språkkunnskaper. «Mengden av skrivefeil i offentligheten og hos tilsynelatende utdannede mennesker er horribelt stor», skriver hun. Sarromaa er ikke den eneste som gremmer seg og kritiserer våre manglende språkkunnskaper; avisene bringer jevnlig kronikker og innlegg om det samme.
Språkinteressen i Norge er stor. Sanna Sarromaas kronikk ble i løpet av et døgn delt over 16.000 ganger i sosiale medier, og Facebook-siden «Bilder i kampen mot særskrivning» har 156.000 tilhengere. Hver gang det legges ut artikler på Facebook som kritiserer folks språkkunnskaper, strømmer kommentarene på.
Språk er viktig. Først og fremst fungerer det som kommunikasjonsmiddel, men like viktig er språkets betydning for hvem vi er som mennesker: Språket er vår identitet. Det er ikke mange år siden det var de færreste av oss som ytret seg offentlig. I dagens digitaliserte virkelighet gjør veldig mange det: i sosiale medier, kommentarfelt og blogger. Nesten alle sender daglig e-post, og mange skriver korrespondanse til og for andre i jobbsammenheng. Vår personlige tekstproduksjon er ganske enkelt blitt mye større enn tidligere, men på samme tid har tidspresset økt. Ordet «kladd» er etterhvert noe forhistorisk for de fleste.
Samtidig er det mange som elsker å arrestere andre ved å påpeke språkfeil. Dette oppleves ofte ubehagelig for den det går ut over. Å bli holdt for å være dårlig i norsk er for mange minst like ille som å bli beskyldt for å være en dårlig sjåfør. Gjør man det til en vane å påpeke andres språklige feil, oppfattes det lett som personangrep og mobbing. Språklig bevisstgjøring er en god ting – dersom man holder seg til saken. Det er dessverre ikke alle som klarer å balansere særlig godt mellom slike hensyn.
La oss hverken ta til tårene eller ty til gapestokken. I stedet bør vi trekke pusten og reflektere over hvilke utfordringer vi egentlig står overfor.
For det er gledelig at mange av oss, og stadig flere, skriver mye. Slik blir flere norske borgere og nye grupper mennesker inkludert i den offentlige meningsutvekslingen. Men som kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har sagt, bør vi ikke istemme tanken om at skrivelyst kommer foran alt. Man bør alltid bestrebe seg på å skrive riktig.
Og det spørs om slakt av andres språk og kritikk av hele yrkesgrupper gir bedre språkkunnskaper, samlet sett. Det sprer neppe språkglede og skrivelyst heller. Så hvordan kan vi bidra positivt til å heve det språklige nivået i samfunnet?
Vi kan alle bidra, og vi må alle ta vår personlige del av ansvaret. Jeg oppfordrer herved til nasjonal dugnad: for skrivelyst, språkglede og språkkunnskaper!
Politikere kan bidra ved å legge til rette for bedre norskundervisning i skolen. Norskfaget skal være et fag som skaper og formidler språkglede.
Lærere, journalister og alle enkeltpersoner som er engasjert i norsk språk og ønsker et høyt språklig nivå må gå foran som gode eksempler; de plikter å være språkbevisste.
Produsenter av stavekontroller, retteprogrammer og autokorrektur må være seg bevisst at de har stor påvirkningskraft på språket vårt. Når det forventes at teknologien skal overstyre skribentens egne grammatiske prestasjoner, må resultatet være korrekt norsk. Her har mange produsenter syndet stort, og de fortjener den samme kritikken og de hevede pekefingrene som blir så mange journalister og lærere til del. Det er i hvert fall åpenlyst at skoleelever og yrkesskribenter må drilles i kritisk bruk av retteprogrammer og stavekontroller, og også venne seg til å bruke gode ordlister, enten på papir eller nett.
Ansvaret hviler ikke minst på avisredaksjoner, forlag og andre aktører som hele tiden publiserer tekst offentlig. De må lese sitt materiale omhyggelig og sørge for at teksten er korrekt utformet før den når offentligheten.
Alle bør sette sin ære i å bruke norsk språk korrekt – og det behøver ikke kreve en uoverkommelig kraftanstrengelse. Man kommer langt med å lese nøye gjennom en tekst før man sender den ut i den store verden. Kanskje kunne flid igjen settes på timeplanen?
Dugnadsappellen går til alle, men politikerne må føre an i språksatsningen: Gjennom skole, biblioteker og medier har de et glimrende utgangspunkt for dette. Forlag, næringsliv, språkorganisasjoner, og hver enkelt språkbruker – du og jeg – må hjelpe til. Det må bli morsomt å skrive riktig!
Av Trond Vernegg
Formann i Riksmålsforbundet
Denne kronikken har vært trykket i iTromsø (19.09.14), Bladet Vesterålen (19.09.14), Sunnmørsposten (19.09.14), Oppland Arbeiderblad, Agderposten (26.09.14) og Helgelands Blad (24.09.14), og er også publisert på nyemeninger.no. En forkortet versjon sto på trykk i Adresseavisen (17.09.14).