– Vi kommentatorer er litt som skrivende Hans og Greter, vi kaster konstant brødsmuler og småstein i sporet etter oss, og så, plutselig en dag, skjer det noe som gjør at vi snur oss og ser at det er blitt en vei, sa Inger Merete Hobbelstad i denne talen da hun mottok Gullpennen 2018.
Takk for at Gullpennen ennå ikke er støpt om til et gyllent tastatur, sa Inger Merete Hobbelstad. Premien er nemlig en ekte Cross gullpenn, med vinnerens navn inngravert. (Foto: Stig Michaelsen)
Kjære alle sammen,
tusen takk. Tusen takk for æren det er å motta Gullpennen, og takk for at jeg får den på et tidspunkt der den ennå ikke er blitt støpt om til et gyllent tastatur. For en som tok skriftformingstimene på barneskolen over gjennomsnittet alvorlig er det en glede at det å skrive er noe som fremdeles assosieres med penner, selv om det at jeg lærte meg å skrive touch på videregående kanskje, muligens, har spilt en mer vesentlig rolle for at jeg kan stå her i dag. Det ligger egentlig i navnet: For den som velger å jobbe som bladfyk er tempo ikke uvesentlig. Og det er spesielt hyggelig å få en slik anerkjennelse for noe som er så flyktig som avisjournalistikk, for å leve i en hverdag der synspunktene og resonnementene blåser forbi og der dagens uenighet albuer gårsdagens ut av manesjen. Da er det faktisk litt rørende når jeg brått blir klar over at det faktisk sitter noen og følger med, og ser noen lange linjer mellom alle punktene, og faktisk får lyst til å belønne det de ser. Vi kommentatorer er litt som skrivende Hans og Greter, vi kaster konstant brødsmuler og småstein i sporet etter oss, og så, plutselig en dag, skjer det noe som gjør at vi snur oss og ser at det er blitt en vei. Dette er en slik dag, og det er en nydelig dag, og jeg takker dere for den.
Når jeg står her og ser på denne stien av småstein får jeg lyst til å snakke litt om veien hit. Jeg gjør dette med et lysegrønt håp om at Riksmålsforbundet ikke nærer sterke motforestillinger mot å dvele litt ved fortiden.
Blant annet tenker jeg på en kveld, i 1997, da jeg gikk i første klasse på videregående. Som sekstenåringer flest var jeg usikker på det meste, bortsett fra dette ene: Jeg følte meg suverent sikker på at jeg kunne skrive. Så blasert var jeg at jeg sjelden gadd å sette meg ned for å gjøre noe for klokken ti kvelden før en stil skulle leveres. Slik var det også denne kvelden. Jeg skummet raskt over teksten vi hadde fått utdelt, et satirisk lite kåseri som gjorde narr av slanking, og skrev en kjapp analyse som pekte på hvordan forfatteren fikk frem det han ville, og sukket dovent i takt med ham. Ja, var det ikke fælt at folk var så overfladiske.
Sammen med ivrig lesing av Bjørneboe og Bjerke i tenårene bidro dette til å gjøre meg til en heller konservativ språkbruker, som fremdeles kjemper en hard men antagelig fåfengt kamp for å få skrive «frem» i Dagbladet.
Men da min mor, norsklæreren, som sitter her i dag, leste over etterpå, sa hun ikke umiddelbart at det var kjempebra, slik jeg vel strengt tatt forventet. Snarere spurte hun meg om jeg hadde tenkt over akkurat hvorfor det skulle være så ille å slanke seg, om jeg syntes de som ønsket å bli litt tynnere, virkelig fortjente at kåseriforfatteren gjorde så skånselsløst narr av dem, og dømte dem så hardt. Og jeg husker hvordan jeg skammet meg litt, over at jeg uten videre hadde akseptert et kategorisk budskap, og en moralsk dom, uten å tenke over hvordan situasjonen tok seg ut fra et annet perspektiv, for eksempel fra ståstedet til en overvektig ung jente med et ønske om å ha det litt bedre med kroppen sin. Siden den kvelden har jeg vært opptatt av nettopp dette. Jeg har vært opptatt av at jeg ikke uten videre skal nikke og være enig når noen kritiserer andres moral eller motiver, fra sadelen på sin tårnende høye hest — heller ikke når saken virker enkel eller overtrampet synes å være åpenbart. Det betyr ikke at jeg ikke synes journalister skal si tydelig fra i møte med inkompetanse, maktmisbruk eller ufølsomhet, for dét skal vi. Både umoral og amoral finnes. Men det betyr at jeg alltid prøver å huske å ta den ekstra volten som jeg måtte ta den kvelden i 1997.
Men ganske ofte synes jeg de mest brennende innleggene også har i seg en moraliserende indignasjon mot motparten som jeg tror skyver mange unna, og som fremstiller komplekse problemstillinger som enklere enn de er.
De siste årene har jeg blitt stadig mer glad for at en slik grunnholdning ble sveiset inn i meg. For det er noe som skjer når mediebildet preges av en stadig hurtigere omdreining og store deler av samfunnsdebatten er flyttet over i noen lyseblå og rødglødende kommentarfelt på Facebook. Da stimuleres man til å komme med sin mest umiddelbare, emosjonelle reaksjon, det være seg indignasjon eller begeistring. Det oppstår digitale kokonger, meningsfellesskap der alle kan slippe inn, gjennom en velplassert like eller en brennende statusoppdatering. De som inntar utvetydige standpunkter i de mest betente debattene, som islam eller kjønn eller ulvebestanden, vet at det står en heiagjeng klar til å sende dem en dropspose av røde notifications hvis de bekrefter et bestemt verdensbilde. Jeg kjenner selv på fristelsen til å kaste meg på slike bølger. Iblant gir jeg hjertelig etter for den. Iblant synes jeg det er riktig. Men ganske ofte synes jeg de mest brennende innleggene også har i seg en moraliserende indignasjon mot motparten som jeg tror skyver mange unna, og som fremstiller komplekse problemstillinger som enklere enn de er. Jeg anser ellers sosiale medier absolutt som en berikelse og en nyttig demokratisering av samfunnsdebatten. Men det er en sentrifugalkraft i det hele som kanskje kunne vært mindre voldsom hvis de som var uenige gjorde samvittighetsfulle forsøk på se verden fra ståstedet til dem de krangler med, spørre seg om det de bekymrer seg for kanskje er litt bekymringsfullt, eller om det har gode grunner til å kjempe for det de gjør. Uenigheten ville nok fremdeles vært der, men det kan hende den ville vært formulert mer presist og nyansert.
Jeg nevner dette også for å erkjenne at min vei til dagen i dag begynte i et barndomshjem jeg er takknemlig for å ha vokst opp i. Middagsbordet hjemme var et muntert og intenst forum, der det var livlige samtaler om litteratur, historie og samfunnsforhold. Jeg vil gjerne berømme mine varme og kunnskapsrike foreldre for at de var så interessert i hva min bror Christoffer og jeg tenkte og mente. Jeg unner alle barn å bli tatt så alvorlig som tenkende mennesker.
Det var ikke til hinder for min egen innlevelse i «Tatt av vinden» at jeg kanskje ikke hadde jernkontroll på hva et «kalvekryss» egentlig var.
Hjemme var det også høye bokhyller å gå på jakt i. Det at jeg kunne fortape meg i romaner som «De tre musketerer», «De elendige» og «Tatt av vinden» gjorde at ord som «prokurator» og «kalvekryss» tidlig ble et del av mitt aktive ordforråd. Sammen med ivrig lesing av Bjørneboe og Bjerke i tenårene bidro dette til å gjøre meg til en heller konservativ språkbruker, som fremdeles kjemper en hard men antagelig fåfengt kamp for å få skrive «frem» i Dagbladet. Som journalist har jeg ellers vært opptatt av ikke å skrive unødig komplisert. For meg er det i alle fall slik at hvis jeg tenker klart, skriver jeg klart. De gangene jeg virrer meg inn i lange punktumløse strekk er det ofte fordi resonnementene gjør det samme. Men samtidig er det jo så gøy å virkelig bruke dette språket, gjøre bruk av de mange nyansene i ord som er mer spesifikke enn sekkeordene det er så lett å ty til. Man må ikke nødvendigvis ha et fortrolig forhold til hvert eneste ord i en tekst for å forstå den. Det var ikke til hinder for min egen innlevelse i «Tatt av vinden» at jeg kanskje ikke hadde jernkontroll på hva et «kalvekryss» egentlig var. Nå er det ikke slik at jeg bestandig lever opp til mine egne ambisjoner. Som kritiker er man storforbruker av adjektiv. Og jeg er usigelig lettet over at juryen ikke har gjort opptelling over hvor mange ganger jeg har henfalt til mine egne adjektivgjengangere som «malerisk», «observant» og «skimrende», om det som er bra, og «skingrende» eller «storfaktet», om det som er dårlig. Hadde de gjort det, tror jeg kanskje Tom Egeland hadde kommet opp hit og røsket blomsterbuketten ut av hendene på meg og istedet lagt den ned på graven til Arne Hestenes. Men noe av det fineste jeg vet er skrivende som har et stort ordforråd, som vet å bruke det, og som ikke ser på det som noe nederlag om en leser iblant må gjøre et googlesøk.
Og Arne Hestenes er stikkordet for å snakke litt om Dagbladet. Våren 2006 skrev jeg ferdig masteroppgaven min, om Homers Iliaden og om helten Akillevs’ eksistensielle krise. Nokså samtidig ble jeg tilknyttet Dagbladet som tilkallingsvikar. Fra å ha tankene på hva som skjedde på strendene ved Troja for flere tusen år siden, måtte jeg bli opptatt av hva som kom til å bli de store sakene i morgen. Jeg skal ikke påstå at det ikke var en krevende overgang. Men det var spennende og ekstremt lærerikt. Jeg er takknemlig overfor reportasjeleder Jo Randen, som sjelden hadde mer enn et par måneders vikariater å tilby, men som holdt meg inne i kulturavdelingens reportertropp, og Andreas Wiese, som spurte om jeg ville bli teateranmelder. Andreas fungerte også i mange år som en slags journalistisk terapeut for meg, når jeg var i tvil om hvordan jeg skulle løse en utfordring, eller var beymret for om noen kunne bli lei seg når jeg hadde slaktet en forestilling. Og det ble de jo, men Andreas leste begrunnelsene mine og sa som regel det var greit. Etter hvert ble jeg nærmere tilknyttet lederavdelingen, der jeg ble ansatt i 2014, og det har vært en fryd å jobbe for avdelingslederne Inger Bentzrud og Geir Ramnefjell. Jeg setter også stor pris på at sjefredaktør John Arne Markussen har vært opptatt av at denne avdelingen skal være markant og sterk.
– Mediene har en viktig rolle. Journalistene har en viktig rolle. Som forbilder, som formidlere og profesjonelle brukere av språket, sa Riksmålsforbundets formann Trond Vernegg under utdelingen av medieprisene.
Det er rett og slett en svimlende takhøyde i Dagbladet. Det har hendt at jeg har hatt ideer som har vært kontroversielle eller smale, eller som noen kollegaer har vært uenige i, eller som har dreid seg om forfattere som døde for fryktelig fryktelig lenge siden. Og jeg har alltid fått tommelen opp av mine overordnede. Jeg er også glad for å jobbe i en avis som fremdeles investerer i å ha et godt kritikerkorps. Å være kritiker i en dagsavis er først og fremst et privilegium, men man må også være forberedt på at det plutselig kommer nordavind fra alle kanter, når kunstnerne mener vi er for folkelige, leserne mener vi ikke er folkelige nok, og ingen leser anmeldelsen din av den yndige lille japanske dramafilmen uansett. Men kritikk er og blir viktig. Det er viktig som forbrukerveiledning. Hvis ikke medienes uavhengige kritikere er der, blir det fort filmen eller albumet med størst markedsføringsbudsjett eller størst fanskare som vinner. Men først og fremst er det viktig fordi kulturen fortjener en stor og overordnet diskusjon, slik at det som skapes, ikke bare fungerer som samtaletema i bilen hjem eller noens gode eller dårlige minner, men settes i et videre perspektiv og analyseres som noe som sier noe om hvem vi er, her og nå.
Så har jeg også hatt en skribenttilværelse før og parallelt med jobbingen i Dagbladet. Som så mange jobbet jeg i en årrekke som en svært ivrig frilanser. Jeg pleide å si at jeg anså meg selv som åndsprostituert, jeg skrev for hvem som helst bare de betalte meg for det. Tilfeldigvis var dette også svært interessant. Det var stadig stilistiske koder å knekke. Jeg måtte finne ut hvordan jeg kunne levere noe som et bestemt tidsskrift eller blad ville ha, og samtidig formidle noe jeg selv syntes var verd å formidle. Her må jeg få trekke frem Thomas Berg, som var den første som tilbød meg betaling for å skrive, på vegne av ungdomsmagasinet Spirit — og Thomas Talseth, redaktøren av samme blad, som oppfordret meg til å dyrke min personlige stil, være respektløs, og ta sjanser. Tusen takk til dem.
Som sagt er det tolv år siden jeg leverte masteroppgaven min om Iliaden og Akillevs. Ti år etter dette møtte jeg en fyr som faktisk hadde Akillevs som Wordfeud-navn. Allerede første kvelden diskuterte vi Homer, og siden har vi snakket og snakket, om alt fra øst til vest. Eirik, å møte deg var en markant kvalitetsheving av tilværelsen. Så takk for den.
Og tusen takk til dere som kom hit i dag og igjen, tusen takk til juryen.