I dagens språksituasjon er det ingenting som skulle tilsi at justeringer av bokmålsnormen med nødvendighet hører hjemme i Språkrådet, påpeker Helene Uri og Torbjørn Nordgård i dette innlegget. Her argumenterer de hvorfor nettopp Det Norske Akademi for Språk og Litteratur og dets ordboksarbeid har de beste forutsetninger for oppgaven. I mange andre land er det nettopp akademier som normerer språket.
Av Helene Uri, visepreses i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, og Torbjørn Nordgård, styreleder for Det Norske Akademis Store Ordbok
Det er behov for nyansering av debatten om normering av bokmålet. De fleste innleggene er fra nynorskbrukere, men nynorsk skriver de ikke så mye om. Derimot er de rørende opptatt av bokmålet, påpeker artikkelforfatterne.
I utkastet til nytt stortingsprogram for Høyre er det tatt inn et forslag om å «vurdere om språknormeringen for bokmål og nynorsk skal flyttes ut av Språkrådet». Aktuelle kandidater er Nynorsk kultursentrum og Det Norske Akademi for Språk og Litteratur.
Akademier som normeringsinstans
Akademiet ble grunnlagt etter initiativ fra blant andre Arnulf Øverland, Sigurd Hoel og Cora Sandel for å «skape en stabiliserende faktor i språkutviklingen og gjenreise respekten for skriftspråket».
På oppdrag av Kulturdepartementet har Akademiet nylig levert en innstilling om hvordan det levende og moderne bokmålet kan og bør dokumenteres. Ryggraden i denne modellen er Det Norske Akademis Store Ordbok (NAOB), en oppdatert, modernisert og digitalisert versjon av Norsk Riksmålsordbok, som har godt over 200.000 oppslagsord med brukseksempler hentet fra litteratur og sakprosa. Ved å benytte moderne språkteknologi og empirisk-vitenskapelige metoder ønsker man å dokumentere alle ordformer som er i bruk i moderne bokmål.
Det er tradisjon for å bruke lærde akademier som normeringsinstans. I Stoltenberg-regjeringens språkmelding står det:
«Ein eller annan sentral instans for normering av eit standardisert skriftspråk, til dels også for talemållet, finst i dei fleste land. Det kan vera lærde selskap, såkalla akademi, med ein lang historisk tradisjon, slik som i Italia, Frankrike, Spania og Sverige, eller reint private ordbokskonsern, også desse med etter måten lang tradisjon, som til dømes i Storbritannia, USA og Tyskland. Felles for desse landa er at normeringsarbeidet i større grad enn i Noreg har vore avgrensa til å kodifisera ei språknorm som alt hadde festna seg og slått igjennom i praktisk bruk innanfor dei mest prestisjetunge skriftspråklege miljøa i landet.» (St.meld. nr. 35 2007-2008, s. 169.)
Hvis Akademiet får i oppgave å normere bokmålet, vil Kulturdepartementet i alle tilfeller være den øverste normeringsinstansen. Forslaget vil selvsagt ikke føre til en «privatisering av språket», skriver Helene Uri (bildet) og Torbjørn Nordgård.
Språkrådet, Noregs Mållag og Språkrådetstidligere direktør, Sylfest Lomheim, er blant dem som har uttalt seg negativt om forslaget fra Høyres programkomité. De fleste innleggene er kommet fra nynorskbrukere, men nynorsk skriver de ikke så mye om. Derimot er de rørende opptatt av bokmålet. Gjennomgangstonen er at språket unndras «demokratisk styring» fordi det «privatiseres».
Det er behov for nyansering av denne debatten. I samnorskens tid ble bokmålet forsøkt normert i retning av nynorsk, og omvendt. Etter at denne politikken ble terminert i 2002 og en del ulovlige, men frekvente «riksmålsformer» ble tatt inn igjen i 2005, har bokmålet stort sett fått være i fred. Det er ingen tvil om at det for bokmål har festnet seg en hovednorm, jf. for eksempel masteroppgaven til Kjersti Wictorsen Kola fra 2014. Hun har undersøkt en stor og variert mengde bokmålstekster. Her blir det vist at bare 16 prosent av tekstene inneholder «radikale» former.
Dette betyr at mer enn 80 prosent av alle bokmålstekster er skrevet på moderat bokmål. Og moderat bokmål er i alle praktiske henseender det samme som moderne riksmål.
Det er ikke behov for en proaktiv, eksperimenterende og politisk styrt normering av bokmålet. Det har funnet sin operative hovednorm. Dette er den formen for bokmål som Akademiet allerede arbeider for. Å la Akademiet overta bokmålsnormeringen er altså å slippe folkemålet til. Høyres forslag er i høyeste grad demokratisk.
I Lomheims direktørtid hadde Språkrådet ingen normeringsfullmakter og ingen retningslinjer for praktisk normeringsarbeid. Disse kom i 2012, retningslinjer i 2015. Ordbokforlagene måtte i denne tiden normere selv, når det var nødvendig.
Bokmålet har funnet sin operative hovednorm
Aftenpostens rettskrivningsordliste kom i 2006, og i 2015 kom den åttende utgaven av Riksmålsordlisten, utgitt av Riksmålsforbundet og godkjent av Akademiet. Begge disse ordlistene fanger opp hovednormen for bokmål. I denne perioden fikk nynorsk ny normering. Prosessen ble ledet av Språkrådet, med Aud Søyland som sekretær for normeringskomiteen.
Åndshøvdingen Arnulf Øverland var med på å stifte Det Norske Akademi for Språk og Litteratur i 1953 for å «skape en stabiliserende faktor» i språkutviklingen og gjenreise respekten for skriftspråket. (Foto: Leif Ørnelund/Oslo Museum)
Vi har merket oss at Søyland (sammen med Utgård og Rauset) nettopp har utgitt Enkel nynorsk ordlistepå Samlaget. Formålet er å presentere en strammere norm for «deg som skal skrive nynorski arbeidssamanheng, og som kjenner deg usikker på valfridommen i nynorsk».
Det har ikke etablert seg en hovednorm for nynorsk på samme vis som for bokmålet, og vi ser med interesse at nynorskens eget forlag tar grep i denne saken. Behovet er åpenbart der.
I store trekk har altså bokmålet funnet sin operative hovednorm. Men som vi alle vet, språk, også skriftspråk, forandres over tid. Endringer som er i ferd med å stabilisere seg, skal naturligvis tas inn i rettskrivningen, forutsatt at de ikke bryter med overordnede rettskrivningsprinsipper.
Billig retorikk om «privatisering» av normeringen
Det er ingenting som skulle tilsi at justeringer av bokmålsnormen med nødvendighet hører hjemme i offentlige organer. Som påpekt av Stoltenberg-regjeringen, har mange land overlatt dette arbeidet til ulike stiftelser eller forlag. Og det Høyres programkomité tar til orde for er ganske enkelt at en slik modell også kan brukes i Norge.
Heller enn å komme med billig retorikk om at språket ikke må privatiseres, kunne jo skeptikerne utfordre Akademiet til å vise hva slags justeringer i bokmålsnormeringen det ville foreslå. Hvis Akademiet skulle ende med å få dette oppdraget, ville normeringen naturligvis være basert på overordnede retningslinjer fra politiske myndigheter og på grundig dokumenterte endringer i skriftspråket. Kulturdepartementet vil i alle tilfeller være den øverste normeringsinstansen – forslaget vil selvsagt ikke føre til en «privatisering av språket».
Vi ser med spenning frem til behandlingen av denne saken på Høyres landsmøte i midten av mars.
Torbjørn Nordgård er dr.art. i lingvistikk, FoU-leder i Lingit AS og professor II ved Nord Universitet. Helene Uri er dr.art. i anvendt lingvistikk, forfatter og professor II ved Høyskolen Kristiania.
Denne artikkelen gjengis med tillatelse fra artikkelforfatterne. Den ble første gang trykt i Aftenposten 9. mars 2017.
Er du glad i språket vårt? Bli medlem av Riksmålsforbundet!