Tor Guttu 80 år: En lavmælt gigant

«Nå må Riksmålsforbundet slutte å trykke denne samnorskmuldvarpen, bolsjeviken Tor Guttu, til sitt bryst!»

Budskapet ble meddelt i brevs form av en av Riksmålsforbundets fundamentalister; alle trosretninger har jo sine talibaner. Aktstykket var hamret ned med emosjonelt engasjement på en velbrukt manuell skrivemaskin med farvebånd, i hvilket det knapt fantes rester av kulør igjen. Heldigvis hadde forfatteren slått så hårdt på tastaturet at deler av budskapet klart fremkom av hullene typene hadde gravd i papiret. Arket var fylt fra øverste til nederste millimeter, marger ikke-eksisterende og avsnitt ikke introdusert. Til gjengjeld var antallet utropstegn – med og uten islett av farve – mangesifret. Det er snart tredve år siden noten ble mottatt i Riksmålsforbundets sekretariat; det var dengang da sårene etter samnorskkrigen fortsatt brant, og i en tid da riksmålsløvinnen Sofie Helene Wigert insistere på at det på korrekt norsk heter «kjerringen, den jålen gikk nedover gaten med bikkjen i bånd». Ikke noen a-endelser her, nei!

Dette er så lenge siden at det var før Tor Guttu la bredsiden til mot språket og flyttet riksmålet i retning av det moderate bokmålet og la inn en solid innsats for å bevege det moderate bokmålet mot riksmålet. Og lyktes.

Alt for riksmålet

Hvem er han så for riksmålet, denne Tor Guttu, samnorskmuldvarpen og bolsjeviken? Denne mannen som aldri stikker seg frem, som sier ja til alt han blir spurt om å gjøre for riksmålet. Han som etter å ha holdt en halvtimes foredrag om forskjellen mellom riksmål og moderat bokmål etterlater seg en tilhørerskare som skjønner enda mindre av denne forskjellen – som idag knapt eksisterer – enn da foredragsholderen tok fatt på redegjørelsen. De forstod ikke forskjellen da heller, ihvertfall ikke jeg. Slik er det med den ypperste faglighet; budskapet blir ikke alltid helt lett gjennomtrengelig for legmenn.

Hvem skjuler seg bak fagmannen som fikk valsepartneren til å rømme dansegulvet på landsmøtet på City Hotel i Fredrikstad i 1990; det var etter at han hadde svart på spørsmålet om hvilket yrke han bedrev.«Leksikograf og førsteamanuensis,» lød svaret.

«Ja, jeg skjønte det måtte være noe perverst,» ropte damen, daværende formann i Sarpsborg Riksmålsforening, og sprang.

Og det grenser kanskje til å inneha abnorme lyster når man som ordbokredaktør tilhører det fåtall mennesker som på en glovarm sommerdag i juli pr. telefon fra hytta – unnskyld, fru Wigert: hytten – langt inne i fjellheimen sprudlende forteller om gleden over å sitte med tredjekorrekturen på bokstaven «S» i en eller annen ordbok.

Den unge filolog møter mesenen Thorleif Dahl

Det ligger så langt tilbake at kildene er usikre, men det er grunn til å tro at det var leksikografien – faget – som bragte Tor Guttu som ung filolog inn i riksmålsbevegelsen. Det er skjellig grunn til å anta at det var på midten av 1960-tallet. I et notat i Thorleif Dahls Kulturbiblioteks gjemmer berettes at den unge leksikografen Tor Guttu er engasjert for å arbeide med Riksmålsordboken. Kulturbibliotekets grunnlegger – eieren av Sverdrup Dahl Reklamebyrå og klassisk filolog Thorleif Dahl – brant for riksmålet og for at det skulle foreligge en stor og oppdatert ordbok for det språket de fleste her i landet skriver, riksmål. Et språk som idag er tilgrensende identisk med moderat bokmål.

Mesenen Thorleif Dahl var både filantrop og gjennomfører. Han sørget for at en omfattende serie klassiske verker ble gjort tilgjengelig på norsk gjennom Thorleif Dahls Kulturbibliotek og andre serier. Det var ønsket om utgivelsen av Norsk Riksmålsordbok som bragte Tor Guttu i kontakt med Thorleif Dahl. Riksmålsordboken – som er en ettbinds ordbok – må ikke forveksles med Norsk Riksmålsordbok, som etterhvert er blitt til Det Norske Akademis ordbok (NAOB).

På midten av 1960-tallet var ikke Thorleif Dahl alene om å brenne for utgivelsen av en riksmålsordbok. Men man måtte ha en dyktig redaktør, og valget falt på den unge leksikografen Tor Guttu. I en tid lenge før noen tok det som en selvfølge, ja, tilmed årtier før de fleste av oss forventet at det offentlige bekostet det meste, også innen kulturlivet, var det Thorleif Dahls initiativ som muliggjorde Riksmålsordboken, et verk som kom i flere utgaver og ble spredt i store opplag. Lett å skaffe penger til utgivelsen av så viktige bøker var det heller ikke dengang. Historien beretter at reklamebyrået Sverdrup Dahl – som hadde monopol på kinoreklamen i Oslo – flere ganger ekstraordinært åpnet lommeboken og lånte penger til prosjektet. Etter Thorleif Dahls død fortsatte hans sønn, høyesterettsadvokat Jan Dahl, sin fars tro engasjementet i Thorleif Dahls Kulturbibliotek. Som en digresjon kan med bedrøvelse konstateres at det ikke finnes mange av Thorleif Dahls støpning blant dagens særdeles velbeslåtte i næringslivet.

Det ble et for norsk språk lykkelig møte. Koblingen mellom mesenen og gjennomføreren Thorleif Dahl og leksikografen Tor Guttu har ledet til Tor Guttus ivrige og iherdige innsats for riksmålet gjennom mer enn 50 år.

Inn i språkstriden

Hva som så bragte Tor Guttu i forbindelse med den krigsberedte og stridslystne kamporganisasjonen Riksmålsforbundet, vet jeg ikke. Men møtet fant sted på en tid da språkkampen fortsatt var hissig og frontene steile. Striden herjet på sitt mest blodige mellom forkjemperne for samnorsk på den ene siden og riksmålsfolket på den annen. Det var kanskje på denne tiden riksmålsmotstandere ivrigst utnyttet situasjonen til å spre løgnen om at Riksmålsforbundet er mot nynorsk. Selv om linjen hadde vært fast fra dikteren Arnulf Øverlands formannstid i Riksmålsforbundet på slutten av 1940-tallet: Riksmålsforbundet erkjenner at det er to målformer her i landet. Siden dengang står det fast: Riksmålsforbundet er ikke mot nynorsk. Vi har to målformer her i landet. Begge er viktige deler av vår kultur og kulturarv og for vårt samfunnsliv.

Da Tor Guttu kom med i Riksmålsforbundet, var det ikke bare samnorskfolk og riksmålstilhengere som sloss. Det gikk for seg også internt. Det het seg at dersom man var ute etter å skille to gode venner, skulle man få dem innmeldt enten i Kennelklubben eller i Riksmålsforbundet. Oslo Riksmålsforening og Riksmålsforbundet holdt behørig avstand, voktet på hverandre fra kontorer på forskjellige steder i Oslo. Sameksistens var utenkelig. Landsmøtene i Riksmålsforbundet var da også livlige, i flere henseender. Økonomien var skral: Formannen og de to viseformennene måtte trå til personlig da annet konkursvarsel ble forkynt en gang tidlig på 1970-tallet. Men selvsagt kausjonerte de for riksmålet.

Det første spor av Tor Guttu i et referat fra et sentralstyremøte i Riksmålsforbundet er datert 28. februar 1975; han skal delta på seminaret «Norges sprogsituasjon 1975». Han gjorde seg kanskje bemerket på seminaret, for i referatet fra et møte knappe året senere berettes at den daværende formann, skuespilleren Knut Wigert, har opprettet en fagkomité for norskundervisningen. Tor Guttu nevnes som ett av medlemmene i komiteen.

Den 19. april 1977 opptrer Tor Guttu for første gang på et sentralstyremøte i Riksmålsforbundet, hvilket må bety at det var landsmøtet 12.-13. februar 1977 som valgte ham til sentralstyremedlem.

Møtene sies å ha vært livlige på den tid. Det er fortalt – av flere – at sentralstyrets møter ofte kulminerte med at formann Knut Wigert og en av viseformennene barket så høylytt verbalt sammen at et av de kvinnelige sentralstyremedlemmer fikk for vane å løpe gråtende ut av møtelokalet. Og at Knut Wigert hver gang reparerte hendelsen med en stor bukett røde roser til det skrekkslagne sentralstyremedlemmet dagen etter møtet.

Riksmålsforbundets stormfulle indre liv

Senere referater forteller om et nyvalgt medlem som tar initiativet til kurs og seminarer, forfatter brosjyrer og foreslår utlodning av ordbøker for lokalforeningene. Men det strides også, ideologisk. Den sittende formann Knut Wigert, har sin bakgrunn fra kommandogruppen Kompani Linge, deltok på Måløy-raidet i romjulen 1941, og har ikke tatt inn over seg at verdenskrigen er helt slutt ennå. Blant annet NRK er et udyr. Tidligere har Knut Wigert i Norsk lytterforening for radio og televisjon – også en del av riksmålsbevegelsen – vært med på planleggingen av en piratradiosender på et skip som skulle ligge utenfor norsk territorialgrense og sende radio i konkurranse med NRK. Planer om en okkupasjon av NRK på Marienlyst for å overta sendingene hadde også vært på tapetet. Toneleiet på sentralstyremøtene skal ikke sjelden ha nådd de høyder skuespilleren Wigert benyttet for at hvert ord fra scenen skulle nå frem til den mest tunghørte på siste rad på balkong på hans arbeidsplass Nationaltheatret.

Det måtte bli kleint. Ja, verre enn kleint; det måtte smelle. Hverken form eller innhold falt i god jord hos den milde leksikografen Tor Guttu, han som knapt noen gang falt ut av fagligheten og som aldri hevet stemmen. Han begynte å få nok. Og det varte ikke lenge før det ble nok, og han takket for seg i sentralstyret.

I referatet fra sentralstyremøtet 16. januar 1979 heter det under posten Eventuelt:

«Mentz Schulerud tok opp formannens intervju om Norsk Språkråd og påpekte den uheldige formulering som Tor Guttu hadde tatt konsekvensen av ved å frasi seg sitt verv i Centralstyret. Wigert beklaget dette og mente at han ikke hadde oppfattet at Centralstyret hadde pålagt ham å avholde seg fra den argumentasjonen som fremkom i intervjuet. Han mente at han hadde uttalt seg som medlem av Norsk Språkråd, ikke som Riksmålsforbundets formann. Schulerud fremholdt at det uvilkårlig virket som Wigert uttalte seg på vegne av Centralstyret. Wigert beklaget dette. Centralstyret besluttet enstemmig å henstille til Guttu om å fortsette som medlem og at Wigert skrev dette til ham.»

Men ute av sentralstyret var Guttu; fanget av riksmålssaken var han likevel. Hva som skjedde etter flukten fra sentralstyret, sier skriftlige kilder ikke noe om. De fleste som dengang deltok, er borte. Og Tor Guttu ville aldri kunne gjort karriere i sladderpressen, han er av dem som velger å holde seg til å huske det som var koselig og hyggelig. Å få ham til å fortelle med krydder er umulig, selv etter et halvt dusin akevitter. Nå, ja, jeg forsømte kanskje den muligheten jeg hadde. Etter operaforestillingen; da vi var på riksmålstur i Tallinn og skulle markere Tors 75-årsdag med gin tonic på hele følget. Baren rant tom for gin utpå kvelden og nye forsyninger måtte i all hast skaffes. Det hadde kanskje vært klima for å få et eller annet ut av østersen den kvelden.

Men fast står det at riksmålssaken hadde vunnet Tor Guttus hjerte. Han engasjerte seg på en rekke felt og i en mengde aktiviteter, både i det faglige og i den praktiske utførelse.

I et referat fra sentralstyremøtet 13. november 1979 berettes at «formannen har vært i kontakt med stortingsmann Langslet angående representasjon i Språkrådet.» I påfølgende møte – den 4. desember – ble det bestemt at Tor Guttu skulle være den ene av Riksmålsforbundets to representanter i Norsk språkråd. Det fortsatte han å være i seks perioder, hver på fire år, fra 1980 til 2004. Da ble rådet omorganisert og språkorganisasjonene fikk ikke lenger anledning til å oppnevne representanter. I mange av disse årene i Norsk språkråd var Guttu også medlem av rådets fagnevnd. Han utøvet vervene med den iver og det engasjement for riksmålet som bare kan fremvises av den som makter å glede seg over tredjekorrekturen på «S» på en glovarm sommerdag.

Sårene i Riksmålsforbundets sentralstyre var nok allikevel fortsatt der. I møtet 12. juni 1981 orienterte formannen om hvem som ikke stilte til gjenvalg til sentralstyret:  «… og Tor Guttu, som er trådt ut av sentralstyret og som dessuten har mer enn nok andre tillitsverv».

Et gjennombrudd i rettskrivningen

1981 er et merkeår for norsk språk. Norsk språkråd hadde utarbeidet et forslag om ny rettskrivning innenfor bokmål. Forslaget førte til stridigheter innen Norsk språkråd og blant filologer og språkengasjerte, men Stortinget vedtok forslaget enstemmig. Liberaliseringsvedtaket, som vedtaket er kjent som, medførte at mange riksmålsformer (eksempelvis frem, bro, sen, mel, ravn, syd) igjen ble tillatt i bokmålsrettskrivningen (hvor det før hadde vært eneformer eller hovedformer som fram, bru, sein, mjøl, ramn, sør). Om det var liberaliseringsvedtaket som gav dødsstøtet til samnorsken eller om den ble borte ved selvdød, skal være usagt. Samnorsken lå på sotteseng fra lenge før liberaliseringsvedtaket kom. Eksperimentet med samnorsk var en tenkt, fremtidig norsk skriftnorm der nynorsk og bokmål skulle være smeltet sammen til ett språk «på norsk folkemåls grunn». Den såkalte tilnærmingspolitikken, som hadde som formål å skrittvis avskaffe forskjellene mellom bokmål og nynorsk, dominerte norsk språkpolitikk fra cirka 1917 til 1966. På grunn av massiv motstand, først og fremst fra riksmålssiden på Østlandet, men også fra betydelige deler av nynorsksiden, ble Vogt-komiteen opprettet i 1964. På grunnlag av innstillingen fra komiteen i 1966 ble planen om en fellesnorsk målform i praksis forlatt.

Det mislykkede eksperimentet – politisert tukling med språket – bør for all fremtid ha lært politikerne at språklig diktat ikke kan træs ned over hodet på folket – språkbrukerne. Språket er vårt viktigste felleseie, det lever sitt eget liv skapt av dem som bruker språket, våre beste penner og det er ikke gitt politikerne å diktere hvorledes språkutviklingen skal være. Tidligere formann i Arbeiderpartiet, Reiulf Steen, minnet på et seminar for noen år siden om det sørgelige i norsk språkpolitikk i det forrige århundre ved å fremheve hvor viktig det var for kommunistene ikke å blande seg inn i og politisere språket i Sovjetunionen etter den russiske revolusjon i 1917. De skjønte hvorledes språket lever et eget liv utenfor politikernes rekkevidde.

Ildsjel for riksmålet

Brosjyrer om liberaliseringsvedtaket. Seminarer. NRK-språket. Norge/Noreg på frimerker. Fagbibliotek for Riksmålsforbundet. Styrking av norskundervisningen. Mønsterplan for grunnskolen. Skoleavstemninger om målform. Øverland-jubileet. Brosjyrer om språklige emner. Riksmålsforbundets program. Dertil mye, mye mer. Og dette omfatter bare hva Tor Gutu ble involvert i i Riksmålsforbundet. Like stor ildsjel var han samtidig i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, han var redaktør for Riksmålsordlisten og for ordbøker, skrev en mengde artikler, var språkkonsulent både her og der og han var kanskje tilmed av og til engasjert i jobben sin på Leksikografisk institutt ved Universitetet i Oslo. Han hadde i det minste kontorplass der.

Selv hadde jeg før 1990 bare hatt litt å gjøre med Tor Guttu som leksikograf og riksmålsbevegelsens orakel som medarbeider i Riksmålsbevegelsens avis Frisprog og i egenskap av å være formann i Oslo Riksmålsforening. Kjent med ham var jeg ennå ikke blitt. Heldigvis sa han ja til å bli valgt inn i sentralstyret igjen på Riksmålsforbundets landsmøte på City Hotel i Fredrikstad 28. og 29. april 1990. Jeg ble valgt til formann på samme landsmøte. Det siste skjedde ikke uten strid. Til dags dato lever mistanken hos meg om at Tor ble satt på for å passe på den unge rabulisten av en advokatspire, som bare hadde trådt sine sko noen få år i riksmålsbevegelsen. For å vokte på en som var for ung til å ha opplevet krigsårene i språkstriden, og som man ikke var sikker på om delte hatet mot den fryktelige samnorsken. Dessuten var jeg bare 32 år, den gang et lyte i seg selv.

Et veiskille for riksmålsbevegelsen

I 1990 begynte vi på et langsiktig prosjekt, et strev som ennå pågår og som aldri tar slutt: Å forynge og fornye Riksmålsforbundet. Siden dengang er det vel blitt et par hundre sentralstyremøter, like mange arbeidsmøter og dugnader, 12-15 landsmøter, et titalls riksmålsturer og noen tusen telefonsamtaler med Tor. Så jeg føler at jeg kjenner denne leksikografmauren som er på kontoret før de fleste av oss har våknet, som alltid er like velvillig og blid når han blir spurt om å gjøre en innsats, det være seg av faglig eller praktisk karakter. Vi kranglet vel aldri på de 25 årene vi satt i sentralstyret sammen; det skyldes nok mer enn noe annet Tors pragmatisme og milde sinn. Et samarbeid av beste merke i største fordragelighet preget disse årene. Men jeg tillot meg allikevel å takke høflig nei til invitasjonen om rakfiskaften.

Strid, i forholdet til store deler av omverdenen, og slåsskamp internt hadde i årtier fulgt forbundets faner da vi var kommet til 1990. For ikke å snakke om omdømme, om det ordet var oppfunnet da. Det var kanskje heller snakk om hvilket rykte Riksmålsforbundet hadde i de bredeste av lag. Det var ikke særlig godt.

Frontene hadde ofte vært steile alle veier, og selv etter liberaliseringsvedtaket i 1981 var det mange som hadde vanskelig for å la stridslysten fare. Selv om både slaget og krigen nok kunne ansees som vunnet. De klarte ikke å omstille seg og tilpasse seg den nye situasjonen, og enkelte fortsatte iherdig å kjempe kampene som for lengst var vunnet. Det lå i blodet hos mange av de aktive tilhengerne – de som hadde opplevd samnorsken – at Riksmålsforbundet skulle være i opposisjon og kamp. Riksmålsforbundet ble stiftet av Bjørnstjerne Bjørnson som en kamporganisasjon og hadde gjennom hele sin eksistens gått fra slag til slag i en evig krigstilstand.

Parodiert som «foreningen til bevarelse av sne, sprog, efter og nu»

Ikke alle fanebærere hadde fått med seg at verden var blitt anderledes. Dette førte også til at mange tilhengere glemte at riksmålssak ikke er en kamp om enkeltord – bitter strid om det skulle hete «sne» eller «snø», «sprog» eller «språk», «efter» eller «etter» – men om selve det eksistensielle i språket. De lot også selve grunnsetningen gli inn i glemselen: At språket ikke er statisk, men tvert imot dynamisk. At det naturlig utvikler seg og endrer seg over tid. Glemt ble at hva det gjelder ikke er om språket forandrer seg, men at språket ikke skal forandres gjennom diktat og styring. Utviklingen skal skje naturlig og etter klare normeringsprinsipper. Det ble oversett at enkeltord sjelden er det viktigste, men at det handler om stil, setningsbygning, om det hele, språket.

Det ble gjort narr av oss som foreningen til bevarelse av sne, sprog, efter og nu; pressen grep ivrig enhver anledning til å henge oss ut og gjøre seg morsom på vår bekostning. Det var jevnlig kost å bli drevet gjøn med for å være med i noe så støvete, tøvete, irrelevant og borte vekk som Riksmålsforbundet; det å kunne peke på en person som var noe så latterlig som formann i Riksmålsforbundet, var gildt. Fantes virkelig slike narrer?

Prosjektet for fornyelse og foryngelse er først i ettertid blitt mer planmessig og kalkulert. Det lyder nå bedre å si at det var en plan bak det hele. Det utviklet seg gradvis og tilfeldig henad veien, så vi at noe var riktig, prøvde vi å gjøre det. Vi hadde aldri lange strategiprosesser, men forsøkte å utnytte mulighetene når de bød seg .

Planløsheten til tross: Idag gjør de færreste narr av Riksmålsforbundet; vi møtes med respekt og åpenhet der vi ferdes. Og vi tas på alvor. Tor Guttu skal tilskrives en stor del av æren for dette. Det moderne riksmål de fleste her i landet skriver nå, hadde ikke vært det samme uten ham, og det hadde knappest vært slik at de fleste her i landet hadde skrevet det, hadde det ikke vært for Tor Guttu.

Lederartikkel med fotnoter

I 25 år satt han i Riksmålsforbundets sentralstyre, i en lang periode var han første viseformann. Han hadde den selvsagte rollen som Fagmannen (ja, med stor F) og filologen; var alltid villig og beredt til innsats. Konvoluttbretter, kasselemper ved dugnader, deltager på alle arrangementer, sjåfør; aldri et nei kom fra hans munn. Han skrev og skrev; brosjyrer, artikler og innlegg. Det som kom, var kanskje ikke alltid like populært fremstilt, like lett tilgjengelig eller særlig kortfattet, men alltid faglig korrekt og solid.

Da han ved noen anledninger steppet inn for å skrive leder i riksmålsbevegelsens kvartalsskrift Ordet for meg, kom en nyskapning i presseverdenen: Fotnoter til meningsytringen! Fotnoter i ledere er knapt sett i noen annen skriftlig publikasjon, ikke i Norge og neppe heller noe annet sted i verden. Parallelt med innsatsen i sentralstyret spilte Tor også rollen som den til alt anvendelig potet i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur; medlemmet som både var brukelig til og villig til å medvirke til alt som skulle gjøres.

Den langsomme og seige tilpasning til nåtiden Riksmålsforbundet har vært igjennom, hadde ikke vært mulig uten Tor Guttu. At forandringene stort sett er skjedd uten støy og strid og ganske så umerkelig, er også for en stor del hans fortjeneste. Han evner jo knapt å erte på seg noen. Ingen blir sinte på slike vennlige folk. Det skal sies at det også hjelper at formen i budskapet kan være så rundt og vagt og vanskelig tilgjengelig at ikke alle får med seg budskapet og hva som er i ferd med å skje. Jeg holder dette som en verdifull egenskap i prosesser som skal gå fredelig for seg.

Riksmålets fornyer

Få ting har stått fast i den fornyelsesprosessen Tor har vært en bidragsyder i. Viktigst er riksmålet, ikke organisasjonens liv. De færreste av oss engasjerer seg i normering av språk; mange har vel knapt begrep om hva normering er.

Urokkelig og kompromissløst har fornyelsesprosessen bygget på følgende i Riksmålsforbundets program:

«Utviklingen av våre språkformer må skje etter det prinsipp at nye trekk registreres og tas opp i skriftnormen når de har vist seg levedyktige, særlig gjennom bruk hos våre beste skribenter på alle felter, og ved at former som ikke er i skriftlig bruk, tas ut av skriftnormen. Utviklingen må ikke skje gjennom politisk styring. Riksmålsforbundet anerkjenner Det Norske Akademi for Språk og Litteratur som normerende instans for riksmålet.»

Fra Riksmålsforbundets side har det innebåret at vi med ubeskåret tillit har lagt normeringen av riksmålet i samnorskmuldvarpen, bolsjeviken Tor Guttus og Det Norske Akademis ordbokkomités hender.

Les mer om og av Tor Guttu i festboken «Tor i ord» – bestill den i nettbutikken!

Og så har Akademiet – med Tor i spissen – til tider vært mer progressive og radikale enn det noen av oss kunne ønske. Men som på mange av livets områder er det ikke hver og en av oss gitt å bestemme; noen må ta avgjørelsen. Akademiets normering gjennom de siste tiår har beveget seg i retning av det moderate bokmål. Samtidig har det moderate bokmål – bokmålet normeres av Språkrådet med Kulturdepartementet som bestemmende instans – kommet riksmålet betydelig i møte.

Hvem som har gitt flest konsesjoner og har beveget seg mest, er uinteressant å vite. Idag er det ørsmå forskjeller mellom det enkelte kaller det moderne, skrevne riksmål og det skrevne, moderate bokmål. Som – for å gjenta det – er det språket de aller fleste her i landet skriver. Dette er det viktigste. Så får heller hver og en av oss svelge en bitter pille eller to for at akkurat det ordet jeg er så glad i, ikke er innenfor normen lenger. Vi har vel alle kjær et ord eller to som i andres øyne er sære; men da får vi i det private heller fortsette å skrive det, selv om det er fjernet fra normen. Og så får vi glede oss over at denne tilnærmingen er skjedd naturlig og umerkelig, knapt med krusninger på havet. Og uten at noen har diktert den.

Kan ta hardt i – under alias

I fornyelsesprosessen var det også et urokkelig prinsipp å ha respekt for nynorsk som målform, å akseptere at nynorsk er en viktig del av norsk kulturarv, kultur og samfunnsliv. Vi angriper ikke nynorsk som målform, ei heller angriper vi dets brukere eller forkjempere. Det kan til tider holde hardt, for eksempel når man i 2017 til stadighet blir beskyldt for å skrive dansk. Da gjør det godt å la det sige inn at det neppe kan være slik at 90 prosent av det norske folk ville finne på å skrive et fremmedspråk, de skriver like norsk som dem som skriver nynorsk. Ja, det er norsk de skriver, hverken dansk eller nynorsk. Også på denne linjen har Tor stått klippefast og trofast. Selv om det må nevnes at det av og til glippet da jeg ulest lot ham sende enkelte avisinnlegg i mitt navn i begynnelsen av min tid som formann i Riksmålsforbundet. Det ble det slutt på; mannen er nemlig ikke like rund under alias. Han kan faktisk ta ganske så hardt i; men selvsagt slik at det ikke synes at det er han som bjeffer.

De fleste av oss her i landet skriver riksmål eller moderat bokmål. Kjersti Wictorsen Kolas masteroppgave fra 2014 viser at vi riksmåls- og bokmålsbrukere skriver ganske likt. Mere enn 80 prosent av alle bokmålstekster er skrevet på moderat bokmål/riksmål. I praksis er moderne riksmål og moderat bokmål akkurat det samme.

«Riksmål, hva mener du? Skriver jeg riksmål, det kan du ikke mene.» Reaksjonen er ganske så gjengs når noen blir fortalt at de skriver riksmål. Ikke alle protesterer så iherdig og kraftig som riksmålsforfatteren Tomas Espedal på å bli fortalt at man skriver riksmål. Denne betydelige norske forfatteren, som skriver det nydeligste og mest formfullendte riksmål, meddelte høylytt at det gjør han slett ikke, da han ble tildelt Litteraturprisen av Riksmålsforbundet for noen år siden. Ja, en slik pris ville han ikke ha. Kanskje lever både våre beste og fremste, og de fleste av oss vanlige språkbrukere, i den villfarelsen vi er blitt – og blir – tutet ørene fulle med: At riksmål er et støvete, utdatert og antikvarisk språk som bare skrives av godt voksne innbyggere i Oslos indre, vestlige bydeler og i Bærum.

Vi skriver det språket vi føler er vårt

Jeg tar sjansen på et enklere svar: Er det ikke slik at det stort sett bare er filologer og et knippe språkentusiaster og – aktivister som har begrep om hva bokmål – radikalt og moderat – og riksmål er? Skriver vi ikke det språket vi føler er vårt, både på jobb og privat uten tanke på om det kan kalles det ene eller det andre? Språket er vårt viktigste felleseie, og jeg bruker min andel av det til å skrive det som er riktig for meg; uavhengig av hva det språket blir kalt i en fjern norsktime på ungdomsskolen eller gymnaset.

I en prising av Tor Guttus imponerende bidrag til riksmålssaken gjennom femti år drister jeg meg til å tenke en fritanke.

Med fare for tyn og hoderysten – jeg hører allerede mange norskfilologer, og ser dem også for meg: Er det ikke slik at alle de som ikke er inne i filologiens petitesser, og som heller ikke bryr seg om dem, rett og slett vil hevde at vi har to målformer her i landet: norsk og nynorsk. Kanskje tiden er inne for å si at min form – moderat bokmål og moderne riksmål rett og slett heter norsk.

Har hovedæren for Det Norske Akademis ordbok

Med publiseringen av Det Norske Akademis ordbok (NAOB) på nyåret ser Tor Guttu sitt livsverk realisert. 30. november fyller han 80 år. Ordboksverket er en milepæl for norsk språk. Det er den største og mest omfattende ordbok som noensinne er kommet på riksmål og bokmål. Den åpner døren til en ordbokskatt det norske folk aldri tidligere har hatt. Selv om en liten hær av flittige fagfolk har arbeidet iherdig for ferdigstillelsen av verket i noen år, skal hovedæren for at ordboken nå endelig foreligger, tilskrives Tor Guttu som hovedredaktør.

Riksmålsbevegelsen, og alle som er interessert i norsk språk, er ham stor takk skyldig for en enorm innsats gjennom et halvt århundre. Jeg våger også påstanden om at uten ham hadde riksmål og moderat bokmål stått mye lenger fra hverandre enn det de idag gjør. Også innsatsen for å få til dette skal Tor Guttu ha stor takk for.

Inspirert? Bli medlem av Riksmålsforbundet her!