Trond Vernegg
Norge er et av de minste kultur- og språksamfunn i Europa. Likevel har vi et mangfold av aviser og en flora av bokutgivelser som de færreste land kan oppvise maken til.
Man skal ikke reise langt før man oppdager at aviser kan være et elitefenomen, som bare et fåtall av befolkningen leser. Det samme gjelder tildels bøker. Vi skal være stolte av det vi har fått til i Norge på dette området. Mangfoldet av aviser og bøker fremmer ytringsfrihet og demokrati.
Hvorfor er det slik i Norge? Har vi mer initiativ og er driftigere enn det de er andre steder i Europa? Neppe. Men vi har noen viktige offentlige ordninger på medieområdet. Man kan diskutere de åndelige og kvalitetsmessige verdier kontra pengemakt og kommersielle verdier, men selv de som ønsker å vektlegge katedralens betydning mer enn børsens, må innrømme at en katedral kan bli skrøpelig i sine sammenføyninger uten børsens støtte.
Uten bredden og mangfoldet i avis- og bokutgivere hadde norsk kultur og språk vært fattigere. Slik er det bare, selv om man kan mene at den enkelte avis eller bok ikke er god nok, ja, at en del av det som utgis, er kulturelt og språklig søppel. Avisutgivernes og forlagenes virksomhet er i det norske språk- og kultursamfunn i betydelig grad muliggjort gjennom direkte og indirekte offentlige støtteordninger. Mediene har produksjonsstøtte og stipendier, bokbransjen har innkjøps- og andre støtteordninger. Viktigst er allikevel den indirekte støtten, det som fellesskapet bidrar med gjennom merverdiavgiftsfritak eller lave merverdiavgiftssatser. Disse lettelsene nyter alle aktører godt av, også vi forbrukere.
Det trykte ord i aviser og bøker har vært fritatt for merverdiavgift. Dette har vært viktig for å opprettholde en differensiert pressestruktur og et stort antall bokutgivelser. Ordningen har vært generell og ikke avhengig av en komités vurderinger. Slikt er viktig i et demokrati- og mangfoldsperspektiv. Andre støtteordninger, som bygger på skjønn og subjektiv bedømmelse, gir rom for politisk påvirkning og styring, noe som er prinsipielt uheldig. Hvem er uhildet nok til å være kvalitetsoverdommer?
Men merverdiavgiftsfritaket har også enkelte skjevheter innebygget. Det er ikke rimelig og fornuftig at fritaket ikke omfatter viktige publikasjoner som ukeblader og mange andre periodiske utgivelser som leses av mange og ivaretar mangfolds- og demokratihensynet like sterkt som mye annet som utgis.
Papir er ikke lenger det eneste og selvsagte medium for å formidle redaksjonelt stoff og heller ikke det selvsagte medium for bøker. Nettaviser og nettsteder har for lengst inntatt en viktig posisjon i formidlingen av redaksjonelt stoff. Bøker kommer på digitale medier. Vi har bare sett begynnelsen på utviklingen av de nye medier. Hvilke direkte støtteordninger vi skal ha og hvordan reglene for merverdiavgift blir i fremtiden, vil være avgjørende for kvalitet og mangfold og dermed for utviklingen av norsk kultur og språk.
Kulturdepartementet oppnevnte høsten 2009 Mediestøtteutvalget som skulle foreta en helhetlig vurdering av bruk av økonomiske virkemidler på medieområdet. Utvalget avga sin innstilling like før jul. Den bærer i noen grad preg av flikking på foreldede støtteordninger og bringer tanken hen til fortidens mange former for næringsstøtte. Men utvalget løfter også frem viktigheten av merverdiavgiftslettelse som indirekte støtte og påpeker den raskt økende skjevhet mellom papirbasert og digitalt basert formidling.
Merverdiavgiften er et viktig, kanskje det viktigste, økonomiske virkemiddel for å fremme norsk språk og kultur. Men det er et virkemiddel som nødvendigvis må avgrenses. Hvem er verdig og hvem er ikke verdig til å få avgiftsfritak? Dette er påpekt og vil sikkert bli gjentatt, ikke minst av dem som ønsker størst mulig inntekter til statskassen og av dem som skal administrere ordningene. Slike avgrensningsspørsmål kan løses om man virkelig ønsker det. Viktigst er den politiske vilje til å fremme norsk kultur og språk gjennom gunstigst mulige avgiftsordninger for medie- og bokbransjen. Uansett om ordet er på papir eller skjerm. Så får man heller leve med at enkelte får, som kanskje ikke burde fått. Det dreier seg om en kamp for norsk kultur!
Av Trond Vernegg
Formann i Riksmålsforbundet