Sverker Johansson er fysiker og tilhører vitenskapens A-lag, men har begitt seg inn i språkforskningen. Det skal vi være glade for, for det er mye å hente i denne faktatunge boken.

Sverker Johansson:
På sporet av all verdens språk
Pax forlag 2022.
Oversatt fra svensk av Tor Tveite. 432 sider

En tsjekkisk venn av meg klager over at ungene hans ikke forstår slovakisk. Som kjent var tsjekkere og slovaker en gang i samme stat, og språkene var som to dialekter å regne. Men de unge i dag, altså. Vi kjenner det igjen fra Norge: «Hva, forstår dere ikke svensk? Da jeg var ung, kunne alle svensk.» Det vil si svorsk, uten at det er et registrert språk i Sverker Johanssons store bok om språklig mangfold.

Forfatteren er fysiker med karriere blant annet fra CERN. Han tilhører vitenskapens A-lag, men har begitt seg inn i språkforskningen. Det skal vi være glade for, for det er mye å hente i denne faktatunge boken. Den består av 22 kapitler, pluss innledning, omfattende noteapparat og forslag til videre lesning. Det siste er knapt nødvendig, for man blir nesten språklig andpusten av å komme gjennom dette. Det hagler av fortellinger, underlige observasjoner og digresjoner i alle retninger. Hvert kapittel er en fortelling for seg, det er lurt å bruke god tid på denne boken.

Et språk er en dialekt med egen hær

Det finnes ifølge Johansson rundt 7000 forskjellige språk i dag. Hvor begynte det? Og hvilke språk har felles røtter? Dette er en jakt på 400 sider som fører leseren over hele kloden. Hvor mange kinesiske språk finnes det for eksempel? Det er tema for et artig kapittel, der vi får vite at det er ikke så enkelt som å fastslå at det dreier seg om han-kinesisk.

Og til tross for myndighetenes flittige ensretting rundt mandarin – et språk er en dialekt med en egen hær, som forfatteren minner oss om – så finnes det fremdeles dialektvarianter, skrifttegn som varierer og nyanser i betydning både uttale og tegn. Legg til at Vietnam og Korea har vært underlagt Kina, så har du en egen språkhistorie, og Johansson har et emne for en ny studie.

Om norske forhold heter det at bokmål og nynorsk ikke er radikalt ulike, og representerer et stort antall dialekter som forstås av de aller fleste nordmenn. «Samlet sett holdes språk i hevd i skolesystemet, i det litterære kretsløpet og gjennom mediene», skriver forfatteren videre. Ja, en rik stat sørger for at 7 prosent av de skriftlige språkbrukerne er – la oss si det slik – noe overrepresentert i riksmedier og skolesystem. En naturlig språkutvikling er det ikke, men på den annen side kan det jo spørres hva som er akkurat det.

Språk som selvfremstilling

Språk er ikke minst populærkultur, noe kapittelet med den pirrende tittel «Fra Troja til Mordor» beviser. Unnskyld, men hvis Mordor ikke sier deg noe, har du levd for lenge i en avsondret språklig finkultur. Johansson er også innom språksosiologien med dens sosiolekter, gruppemarkører og identiteter. Språk er som kjent mer enn filologi, det er selvfremstilling og en fortelling til andre om hvor man kommer fra.

Hele denne boken understreker i bunn og grunn den babelske forvirring: menneskets forskjellighet er overveldende når det kommer til det vi alle benytter: språket. Men dette er ikke bare gode nyheter om det omtalte mangfoldet, det er også død. I dag forsvinner språk i rask takt, skriver Johansson og sammenligner språkdød med den utarming som foregår av det biologiske mangfold. Kapittelet med tittelen «Språkenes død og gjenoppstandelse» er slett ikke lystig lesning i det hele tatt.

Engelsk er ikke «nøytralt»

Og hva med jakten på det allmenne andrespråk, som gir en fredeligere verden? Forfatteren spekulerer på dette og de mange forsøk, før han fastslår at engelsk som verdensspråk ikke er et nøytralt valg. Nettopp, fortell det til ymse akademiske lederskikkelser i Norge i dag. Eller bedre, av hensyn til karrieren din, ikke fortell dem det.

Den norske oversettelsen flyter godt, om enn på et bokmål som kan virke forstyrrende radikalt på feil leser, som undertegnede. Generelt oppsummert: Forfatterens smittende entusiasme overvinner hans tidvise trang til å skli ut i digresjoner. Som han skriver innledningsvis: «Språkenes mangfold er så fascinerende!» Hvilket er bevist med denne boken.

Pål Veiden er samfunnsforsker og førsteamanuensis i sosiologi ved OsloMet. Han er også styremedlem i Riksmålsforbundet.