Trond Vernegg
Det er skjedd i Trøndelag, på Toten og i Nord-Norge. Akkurat nå er det på Romerike det foregår. Statens kartverk endrer skrivemåten for gårds- og bruksnavn, og eierne blir ikke hørt – ja, enkelte ganger ikke engang informert, om vi skal tro lokalpressen. Hareton er blitt Haraton, Vennemo til Hveinemo, Kragtorp til Kratorp osv. Slik kan kartverket drive på, med støtte i stedsnavnloven av 1990. Nå må regler og praksis endres!
Historien er i korthet denne:
1. Loven fastsetter at navnenes skrivemåte skal ta utgangspunkt i «den nedervde lokale uttalen» og norske rettskrivningsprinsipper (altså prinsippene for samsvaret mellom lyd og bokstav). Det viste seg snart at «nedervd lokal uttale» er et uklart begrep, og de som holdt på med stedsnavnsnormering i kartverket og andre steder, kom lett i konflikt med lokalbefolkningens ønsker. Folk ønsker stort sett å beholde en navneform som er flere generasjoner gammel, og de legger gjerne større vekt på hvordan et navn virkelig skrives og har vært skrevet enn på en nyskriving av dagens uttaleform, er den aldri så nedarvet. Denne motsetningen mellom lovtekst og folkeønske blir særlig krass når det gjelder gårds- og bruksnavn, hvor forholdet til familienavnet kan spille en rolle. I alle tilfelle ønsker eiere og festere å være med, og bli tatt hensyn til.
2. Kulturdepartementet lot utarbeide evalueringsrapport for stedsnavnloven, som ble avgitt og sendt på høring i 2001. Et av de fire viktigste lovendringsforslagene i rapporten går ut på å «fjerne eller myke opp bestemmelser som har vist seg uhensiktsmessige». I sin høringsuttalelse skrev Riksmålsforbundet i tilknytning til dette: «Vel så viktig [som å forandre lovens ordlyd] tror vi det er at de som skal foreslå, vedta og håndheve, er klar over hva som har vakt strid i navnesaker, farer frem med lempe og ikke legger seg på kollisjonskurs med det syn og de ønsker som de vet lokalbefolkningen og enkeltmennesket vanligvis har.» – Det kom lite eller ingenting ut av dette.
3. Heller ikke senere forslag om endringer i forskriftene til loven er det kommet noe ut av – naturlig nok, så lenge lovteksten ikke tillater en mer smidig praksis.
4. Pågang fra stortingskomiteen har ikke ført til noe. Etter en høringsrunde i forbindelse med et utspill fra departementet i fjor er det håp om endring i reglene for bruksnavn, slik at festerne kan få større innflytelse, men saken er stadig «til behandling» i departementet. Det kan ikke være tvil om hva Stortinget mener, nemlig at gårdsnavn og bruksnavn bør behandles på samme måte. Riksmålsforbundet har sluttet seg til det synet, og peker i sin høringsuttalelse på at «reaksjonen hos en som får navnet på sin eiendom forandret ved diktat, er naturligvis uavhengig av om det er gårdsnavn eller et bruksnavn det dreier seg om.»
Det er tydelig at departementet ikke er innstilt på å gjøre de forandringene som Stortinget og lokalbefolkningene ønsker, at det forsøker seg med halvhjertede løsninger og antagelig trenerer saken. Videre er det åpenbart at skriftlig tradisjon og nyere uttale, som forresten kan være rett så gammel, er noe som stedsnavnfilologer har liten sans for. Heller ikke den følelsesmessige siden av saken spiller noen rolle for dem. Og filologsynet er også departementets. Regler og praksis må endres!
Av Trond Vernegg
Formann i Riksmålsforbundet
Denne artikkelen sto på trykk i Nationen, Romerikes Blad, Avisa Sør-Trøndelag, Drammens Tidende, Bladet Vesterålen, Valdres, Romerikes Blad Nedre, Nyemeninger.no, Hadeland, Brønnøysunds Avis, Fjell-Ljom, Finnmark Dagblad, Trønder-Avisa og Varden i april 2014.