I Norden kan 27 millioner mennesker snakke sammen på skandinavisk. Språket skaper solidaritet og fellesskapsfølelse, men gir oss også unike muligheter innen utdanning- og arbeidsmarkedet. Derfor er det positivt at den nye språkloven gir rett til å bruke dansk og svensk i møte med det offentlige.
Skandinaver trenger ikke engelsk for å kommunisere med hverandre, mener generalsekretær Espen Stedje i Foreningen Norden. – Rundt 90 prosent av ordforrådet i dansk, norsk og svensk er likt. (Foto: Charlotte Sverdrup)
I Norge er det tradisjon for ikke å behandle de skandinaviske språkene – dansk og svensk – som fremmedspråk. Dette er et viktig prinsipp, for det går dårlig med nabospråkforståelsen i Norden, ifølge Nordisk ministerråds undersøkelse Har Norden et språkfellesskap? (2021). Mindre kontakt med det danske og svenske språket vil ikke kun gå utover enkeltpersoners språkforståelse, men også ødelegge for våre muligheter på sikt. Eksponering for skandinavisk språk gjennom TV, film, radio og ikke minst undervisning, er viktig for å fremme Norden som én felles hjemmebane.
Norsk, dansk og svensk kunne like gjerne blitt omtalt som dialekter, hvis man ser bort fra landegrensene.
Å kommunisere med hverandre på skandinavisk – på tvers av Norden – gir oss unike muligheter til å studere og arbeide i nabolandene. For både arbeidstakere og arbeidsgivere er det en stor fordel at kvalifiserte kandidater kan finne arbeidsplasser, uten landegrensene som hinder. For Norden som region er det en styrke at universiteter, næringsliv og embetsverk har en språklig grunnmur, bygd på tillit og informasjonsflyt.
Hva ligger i den nye språkloven?
Den 1. januar 2022 fikk vi en ny språklov i Norge. Paragrafen om skandinavisk språk – paragraf 8 – sier at alle har rett til å bruke svensk og dansk i kontakt med det offentlige. Offentlig ansatte kan svare på norsk, men det forventes altså at de forstår svensk og dansk. Motparten forventes på samme måte å forstå svaret på norsk. Loven er et viktig grep for å sikre den gjensidige nabospråkforståelsen – at vi forstår hverandres språk. Språkloven bygger på den nordiske språkkonvensjonen fra 1987, men hva er egentlig forskjellen mellom en konvensjon og en lov?
«En konvensjon forstås tradisjonelt som et uttrykk for statenes forpliktelser overfor hverandre, mens det er i den nasjonale lovgivningen at vi finner det offentliges forpliktelser overfor borgerne» (Språkrådet, 2022).
Språkrådet har fremhevet at intensjonen i språkkonvensjonen med den nye språkloven har blitt en konkret rettighet. Loven gjelder ikke kun borgere i nabolandene, men alle som kan uttrykke seg på dansk og svensk. Her går den nye loven lenger enn konvensjonen.
Med den nye loven får altså individet en viktig rett, men den vil også være viktig for brede samfunnsutviklingen, der vi ser at flere og flere tyr til engelsk som hjelpespråk – også ved den minste antydning til forvirring i en samtale på skandinavisk. Språkloven vil bli viktig for å bremse denne utviklingen.
Hvorfor bevare skandinavisk?
Språkloven kan føre til at flere bruker de magiske ordene «hva betyr det?», i stedet for å bytte om til engelsk. Hvis en bergenser støter på et lokalt forankret uttrykk fra Vågå, er det lite trolig at de ville latt resten av samtalen foregå på engelsk. Rundt 90 prosent av ordforrådet i dansk, norsk og svensk er likt, og språkene kunne like gjerne blitt omtalt som dialekter, hvis man ser bort fra landegrensene.
At vi ikke anser dansk og svensk som fremmedspråk, men heller som nabospråk, er en viktig grunn til at Norden har hatt et felles arbeidsmarked gjennom flere tiår. Uten det språklige fellesskapet ville arbeidsmarkedet fort ha blitt betraktelig forminsket, og vi må ikke glemme slike langsiktige hensyn.
En dårlig språkpolitikk vil føre til at engelsk blir mer utbredt i møte med våre naboer. For å bevare det språklige fellesskapet, må vi tåle å anstrenge oss litt for å forstå hverandre.
Folk i Norden har gode engelskkunnskaper. Dette vil fortsette å være en ressurs, men må ikke bli en erstatning for skandinavisk. På alle samfunnsområder i Norden – i alt fra næringsliv til akademia – er kontakten som foregår på skandinavisk en enorm ressurs. Undersøkelser viser at samtaler på engelsk oppleves som mer formelle og distanserte, enn når vi snakker skandinavisk. Denne språklige intimiteten og friheten må bevares. Språket er et sosialt lim som integrerer oss på tvers av Norden.
Lettere å forstå enn flere norske dialekter
I Norge har vi betydelige språklige variasjoner. Mangfoldet i talemål har blitt bevart og blir fortsatt oppmuntret politisk. Denne dedikasjonen bør også vies til skandinavisk.
Foreningen Norden er blant annet engasjert i at nabospråkene inkluderes i undervisningen, samt i kampen mot dubbing av de skandinaviske nabospråkene. Man ser spesielt at innhold for barn dubbes, noe som fratar barna en naturlig eksponering for nabospråkene våre. Vi mener at dette frarøver barna viktig lærdom og eksponering fra tidlig alder, i tillegg til at det ikke gjenspeiler det språklige mangfoldet barna møter i livene sine. Naturlig eksponering for nabospråkene er et vesentlig poeng i den nordiske språkdeklarasjonen fra 2006.
Tidligere har Foreningen Norden vært i kontakt med språkprofessor Nina Gram Garmann om dubbing av barne-TV, og vi fikk anerkjennelse for at det gir ikke mening å dubbe skandinavisk, samtidig som man beholder dialektmangfoldet.
– Jeg tror det vil være lettere for mange barn å forstå svensk enn norske dialekter som vossamål eller setesdalsdialekten, uttalte professor Garmann.
Selv om folk i Norden har særdeles gode engelskkunnskaper, er det naivt å tro at dette kan erstatte det språklige fellesskapet som vi har i Norden – nesten uten å gjøre en innsats. For Foreningen Norden er den nye språkloven et gledelig og viktig grep, men arbeidet for å bevare Norden som en språklig hjemmebane stanser ikke der.