Ny runde med ferske sitater om norsk språk utvalgt av tidsskriftet Ordets redaktør.
Rett fra leveren
– Den freidigaste påstanden som dukkar opp undervegs, er kan henda at riksmålet er for pent og slik sett «eit språk for folk som ikkje klør seg i ræva».
Steinar Sivertsen i Stavanger Aftenblads anmeldelse av boken «Gamle menn i syningom»
– Personer som «slenger med leppa» kan vi ikke bare støte fra oss, de krydrer hverdagen og det må vi tåle.
Steinar O. Olsen i Adresseavisen
– Når det tas til orde for et «klarere språk», lurer jeg på om ikke et friskere språk ville gitt enda bedre samfunnsøkonomiske gevinster.
Tor Hjulstad Tvedt i Klassekampen
Alexia Bohwim, frimodig forfatter fra Frogner. (Foto: Kagge forlag/Per Heimly)
– Hva tenker de som kommer fra vestkanten om de som sier pule med myk l?
– Jeg spyr. Akkurat som menn som sier «hi-hi». Eller sier «nuss». Og – bare så det er sagt – jeg ligger ikke med menn som bruker smileys og emojis.
Alexia Bohwim, forfatter med bopel på Frogner i Oslo, til Dagsavisen
– Fisker ba kollega holde kjeft og kalte ham «forbainna hælvettes sleipe hæstkuk» – nå er saken anmeldt. Nyhetsmelding på nettstedet iFinnmark
– Alle banner. Også de som sier at de ikke banner.
Ruth Vatvedt Fjeld, språkprofessor, til A-magasinet
La meg gjøre det klinkende klart
– Jeg har en veldig høy terskel for å ha en lav terskel for å gi barna mindre undervisning.
Freddy Andre Øvstegård, stortingsrepresentant for SV, i NRKs Politisk kvarter
Ordene som forsvinner
– Eg trefte bønder som jamleg tek imot skuleborn på garden sin. Dei fortalde at borna no let seg forundre over «kor stor tomt de har». Ord som jorde, eng, bø eller mark er ikkje i ordforrådet – langt mindre skilnadene på dei.
Siri Helle, journalist, i ukeavisen Dag og Tid
– På mesaninen i første etasje i Deichmanske bibliotek i Bjørvika sitter papiravisleserne i høye, beige-brune ørelappstoler. Der har de satt dem. På mesaninen, for ikke alle vet hva en mesanin er, men papiravisleserne vet det. Snart havner nok det ordet også på historiens skraphaug sammen med lorgnett, pilleeske, snurrebart og andre snurrepiperier.
Hærverk, spaltist i Klassekampen
Willoch i et nøtteskall
– Knapt noe ord brukte Kåre Willoch så ofte i både privat og offentlig sammenheng som «elskverdig». Med den største selvfølgelighet kunne han snakke om «min elskverdige motstander» eller takke for «elskverdig omtale». Kanskje fordi dette lett arkaiske begrepet var så nært knyttet til den han ville være. Og den han var.
Harald Stanghelle, forfatter og redaktør, i Aftenposten
Rettskrivningens mangfold
– På bokmål har vi ordet «rekkefølge». På nynorsk har vi ti variantar av ordet: Rekkefølge, rekkefølgje, rekkefylgje, rekkjefølgje, rekkefylgje, rekkjefølge, rekkjefylgd, rekkefylgd, rekkjefølgd og rekkefølgd. Marita Liabø, skribent, i ukeavisen Dag og Tid
Tanker om språk
– Språket er vår viktigste fellesmarkør, det binder oss sammen til et samfunn. Felles språk er kultur, tradisjon. Og avgjørende for identiteten vår. Nationen på lederplass
– Jeg tror neppe Gud er så opptatt av språk.
Kommentar i Rørosavisen Fjell-Ljom
– Sådan er det med ord, de både udpeger, skaber og pynter virkeligheden.
David Jacobsen Turner, journalist, i danske Weekendavisen
Forgubbet tale
Tidene skifter og ordbruken dermed.
– Nå ville jeg aldri sagt «hottentott». Det eneste man forteller hvis man bruker et sånt ord i dag, er at man er en 64 år gammel hvit, utrangert gubbe. Og det er jeg jo ikke.
Hans Geelmuyden, nestor i kommunikasjonsbransjen, til Dagens Næringsliv
Akademisk stammespråk
– Onde tunger hevder at sosiologer sier ting alle vet i et språk ingen
forstår.
Gudmund Hernes, professor og forfatter, i boken «Maktutreder og maktutøver»
Politisk moteord
– Hvis jeg hadde fått en krone hver gang noen sier «helhetlig» i dagens spørretime, ville jeg vært milliardær nå.
Hege Ulstein, kommentator i Dagsavisen, på twitter
Intet nytt under solen
Vetle Lid Larssen. (Foto: Siv-Elin Nærø)
– Jeg tror ikke folk i fortiden gikk rundt og var stive i fjeset og snakket i bundet versemål. De var som oss.
Vetle Lid Larssen, forfatter og Gullpenn, til tidsskriftet St. Olav
Slitet bak en lettlest tekst
– Jeg synes det blir mer og mer påfallende hvor lang tid det tar å skrive enkelt.
Sturle Scholz Nærø, journalist og Gullpenn-vinner, til Aftenposten
De språkfeil-irriterte har ordet
– Er du blant dei som ropar høgt til fjernsynet når reporteren seier «de» i staden for «dem»? Set du kaffen i halsen når «i forhold til» blir brukt i lokalavisa? Må du pirke litt på særskrivingsfeila til kollegaen din sjølv i uformelle e-postar? Du er neppe åleine.
Sigrid Sørumsgård Botheim, skribent, i tidsskriftet Språknytt
Kristin Fridtun og Aslak Sira Myhre (Foto: Lene Sørøy Neverdal, Gorm K. Gaare)
– Det skjer noko i hjernen når ein ser ein skrivefeil.
Kristin Fridtun, forfatter av bl.a. «Kunsten å irritera seg over skrivefeil», i intervju med tidsskriftet Språknytt
– For meg er et manglende punktum et halvåpent kjøkkenskap, jeg må bare lukke det igjen.
Helene Uri, forfatter og språkskribent, til Vårt Land
Når man har jobbet en stund som korrekturleser og språkvasker, har man lett for å bli en pirk.
Bjørn Ivar Fyksen, bokanmelder, i Klassekampen
– Jeg er blant dem som irriterer seg over at de sier sjøkken og sjøttkake på radioen.
Aslak Sira Myhre, nasjonalbibliotekar, til tidsskriftet Språknytt
Kalligrafens yndling
– Hva som er min favorittbokstav? Jeg tror det må bli minuskel-a, den er fin.
Jørgen Brynhildsvoll, designer, til Dagens Næringsliv
Språklig kolonisering
– Hva heter «joint specialization» på norsk? Eller «bounded rationality»?
Åse Wetås, direktør i Språkrådet, i Aftenposten
Skrukkefylla
– Fiskevatnet med namnet Skrukkefylla kan sjå morosamt ut, men har ei heilt logisk forklaring. Ei skrukke var ei slags bereveske eller ein slags sekk som ein brukte til å ha fisk i. Skrukkefylla må ha vore eit godt fiskevatn der ein fekk fylt opp skrukka si.
Gøril Grov Sørdal, forfatter, til Nationen
Språk og oppvekst
– Jeg vokste opp i et hjem med velfylt bibliotek, så jeg leste Kielland og Ibsen tidlig. Og Johan Falkberget. Jeg er glad jeg fikk dette inn tidlig.
Philipp Engedal, adm. direktør, til Dagens Næringsliv
– Barn som vokser opp med flere enn ett språk, får en større evne til å se språket fra utsiden, de forstår tidlig at noe kan uttrykkes på flere måter, de forstår bedre hva språk er, og at språk er forskjellige.
Merete Anderssen, språkviter, til avisen iTromsø
– Jeg har noen enkle mål eller regler for guttenes oppdragelse. De bør ha én kjæreste om gangen. Lære seg å spille to instrumenter, kunne tre forskjellige danser. Og fire språk.
Cecilie Hellestveit, professor, til Dagens Næringsliv
Hampehuer
– På nordvestlandet ble hamp også lenge brukt til å binde fiskegarn. De som jobbet med dette pleide visstnok å varme seg ved å brenne hamperester og frø på kalde vinterdager. Det fortelles at de skal ha blitt rusa på denne røyken, og lokalt ble de derfor kalt hampehuer eller hampehauer som betydde tosk (fra torsk!). Et godt og selvforklarende uttrykk som kanskje burde tas i bruk igjen?
Henning Røed, sakprosaforfatter, i Klassekampen
Motivator i særklasse
– Kongen er relativt uttrykksløs, og stemmen er flat som en planke når han snakker, men ordene har innhold som treffer mennesker slik at han hever dem.
Christian Borch, tidligere programleder og forfatter av bøker bl.a. om kong Harald, til ukebladet Hjemmet
Ordenes makt
– Byråkratiet er bygd på et maktspråk.
Even Teistung, bokanmelder, i Klassekampen
– Innfløkt språk utgjør en fare for innbyggernes rettssikkerhet.
Åse Wetås, direktør i Språkrådet, i Dagens Næringsliv
Slik ble Schjell til Triztan
– Først het han Kjell Erik Larsen, så Vindtorn, men lei av å bli kalt Schjell i utlandet, tok han fornavnet etter en ståbar i syden og blei Triztan Vindtorn.
Anne Lindberg, litteraturprofessor, i Klassekampen
Disse sitatene er også publisert i Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet nr. 2, 2022.