I dialektene står de verbale -a-formene meget sterkt, og i etermediene gjør de seg stadig mer gjeldende. Men de dukker bare unntaksvis opp i skrift, konkluderer Finn-Erik Vinje i et innlegg på Dagbladets blogg.
Språkprofessoren tar for seg utviklingen for denne store klassen av svake verb helt siden 1917-rettskrivningen: «I dagens Språkrådsnorm er det her som nær sagt overalt ellers valgfrihet: forvalta/forvaltet, bebreida/bebreidet, beseira/beseiret, berettiga/berettiget, beskuet/beskua, innvilga/innvilget, samla/samlet osv. Norsk eller unorsk lydform, valgfrihet skal råde uansett.
Realiteten er at man har oppgitt forsøket på å regulere. På tross av at de verbale -a-formene har vært tillatt siden 1917, dukker de bare unntaksvis opp i skrift. Der har de – især i normalprosa – nemlig sterk stilvirkning (bærer preg av løssluppent talespråk), langt sterkere enn de substantiviske -a-formene (boka, tida osv.)
Men i dialektene over hele landet står de verbale -a-formene meget sterkt, og selv i etermedial, sakorientert informasjon gjør de seg gjeldende – i sterkere grad enn før. Noen sportsreportere i NRK bruker -a-formene nær sagt gjennomgående.
Les mer på dagbladet.no