Nynorskens plass i faget er soleklar, men det er på tide at den flyttes vekk fra kunstige skriveøvelser for å klare eksamen, og over i sola sidestilt med annen litteratur og språkhistorie, skriver norsklektor Merete Kronholm.
Elevene mine har et positivt forhold til nynorsk på alle plan – bortsett fra skriftlig karakter, skriver norsklektor Merete Kronholm.
I vinterferien sto to av mine videregående førsteklassinger på togstasjonen i Mysen retning Oslo. De hadde kjøpt seg billetter til Det Norske Teatret for å se «Operasjon Sjølvdisiplin» av Agnes Ravatn – betalt med egne penger og smittet av norsklæreren. Elevene mine har et positivt forhold til nynorsk på alle plan bortsett fra skriftlig karakter.
All min didaktiske fantasi er tatt i bruk – jeg framsnakker forfattere uavhengig av målform og legger vekt på opplevelsen, trykker opp og deler de 50 vanligste nynorske feil, sørger for at vi blir godvenner med ordnett.no, har huskelister hengende rundt på veggene. Likevel leverer elever oppgaver med titler som «Nynorskens plass føyr og nu». Etter 13 års skolegang klarer de ikke å skrive verbet To be riktig på nynorsk i egne tekster: å vere – er – var – har vore vil bare ikke sitte. Grunnleggende grammatikk mangler fullstendig resonans i hverdagen.
Nynorskens plass i faget er soleklar, men det er på tide at den flyttes vekk fra kunstige skriveøvelser for å klare eksamen, og over i sola sidestilt med annen litteratur og språkhistorie.
Vi har ingen tid å miste i skriveopplæringen
I Europa og resten av verden ser vi høyrevridde bølger som styres av populister med millioner av følgere i lomma. Vi står snart med begge beina i en gjørmete hengemyr der kun ytterfløyene våger seg frampå. Vi må ikke sove – vi må følge med i timen – og vi må kunne skrive.
Som norsklærer er jeg opptatt av å bekjempe nettroll og lokke fram samfunnsengasjerte medmennesker. Jeg rydder plass til ukas nyheter og skriver «Hva er da et menneske?» på tavla før vi lar Marthe Valle rive oss vekk fra hverdagen med sangen Menneska på Youtube. Jeg finner fram «Tung tids tale» fra 1945 i samme slengen for å slå paraplyen over norskfaget. Jeg rydder plass til miljøaktivist Greta Thunberg som har gjort leksene sine og setter politikere over hele verden på plass. Jeg finner fram retorikkteori mens hun viser oss retorisk kunst på TedTalk. Jeg har ingen tid å miste.
Jeg har stått støtt i klasserommet i 20 år, og fulgt X antall kull gjennom ungdomsskole og videregående. Det står «Ta del i demokratiet» på mitt imaginære banner. Jeg underviser ikke i skriving, jeg underviser skrivere.
Ødeleggende sidemålsstrev
Vellykkede forsøk med én skriftlig karakter gagner læring, men likevel er eksamensspøkelset trehodet. Det gir ikke mening, og jeg teller på knappene om jeg skal kaste inn håndkleet på studie-spesialiserende og konsentrere meg om yrkesfagelevene. Men jeg elsker jobben min og den fremragende førsteklassen jeg har nå; jeg vil lose dem gjennom identitetsskapende timer der alle får oppleve magien når tekster treffer. Jeg er fremdeles klar for å fjerne lag på lag og komme fram til kjernen i klassikere for så å sette dem opp mot dagens multimodale hverdag. Jeg vil at elevene skal ta med seg bøker i bagasjen ut i det virkelige liv med visshet om at litteratur, uavhengig av målform, kan være livsendrende.
Lærere over hele landet fordyper seg nå i fagfornyelsen som inntrer høsten 2020. Dybdelæring og kritisk tenkning er i frammarsj, og vi er godt i gang med opprustningsfasen. Det er mål som gir mening, men jeg fnyser av lovnader for norskfaget så lenge målgangen for avgangselever fortsatt skal være tre karakterer med to likeverdige tall i to skriftspråk. Uansett tiltak for å begrense stofftrengselen, er det kun ett virkemiddel som monner; vi må få lov til å uttrykke oss på ett selvvalgt skriftspråk.
I vårt siste prosjekt – Språk i endring – gjennomførte nysgjerrige elever undersøkelser med 100 informanter, de så på engelsk påvirkning i media med kritisk blikk og noen fordypet seg i nynorskens utvikling. De fant ut at seks prosent av videregående elever har nynorsk som sitt hovedmål mot tolv prosent blant resten av befolkningen, og at 36 prosent får 2 til eksamen.
Det er på høy tid å slutte å bruke gisler i klasserommet og pøse på med kunstig sprøytemiddel gjennom tvungen sidemålsskriving. Gi oss bøker, omvisninger og teaterbilletter, men la oss slippe meningsløs vurdering i to skriftspråk. Penger og makt råder i Stortingets lobbyer, men nå må snart noen med baller våge å ta sidemåls-karakteren ut av standpunktrekka så vi kan konsentrere oss om innhold og opplevelse.
Elevene opplever kravet om å kunne skrive på nynorsk som meningsløst
«Kor viktig er trua på å få det til?» spør Frøydis Solberg i en lesverdig artikkel om skriving på Utdanningsnytt. Jeg har til dags dato ikke møtt en eneste elev som tror hen kan skrive god nynorsk etter endt skolegang. Målet oppleves som meningsløst – de skal ikke bruke det til annet enn å passere eksamen. Men å lese og lære om nynorsk, det gjør de mer enn gjerne.
Kulturdepartementet arbeider i disse dager med utkast til norsk språklov som skal styrke det norske språket. På forsida av siste Språknytt står det «Norsk holder basically på å dø ut». Vi må snart forstå at dersom vi virkelig ønsker å bevare og styrke det norske språk, må elever få velge skriftspråk selv. Først da kan vi snakke om styrking.
Les nynorsk, men la elevene velge skriftspråk
Ja, jeg abonnerer på Dag og Tid og deler artikler med elevene. Ja, vi humrer over Are Kalvø og fortaper oss i Vesaas. Ja, de vet at mine røtter ligger dypt og urokkelig i Sogn og Fjordane. Nei, jeg klarer ikke å få dem til å forstå hvorfor de skal kunne uttrykke seg like godt på sidemål når de har lyst til å formulere seg best mulig på hovedmålet.
(Dette innlegget er også publisert i Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet nr. 2, 2019)