Under høringen i Stortingets familie- og kulturkomité 16. juni om ny språklov fikk Riksmålsforbundets formann Trond Vernegg støtte fra nynorskorganisasjonene om et tillegg: at loven skal fremme språkglede. Les hele høringsuttalelsen fra Riksmålsforbundet her:
Koronatider: Høringen i Stortinget ble gjennomført som videokonferanse. (Skjermbilde fra Stortinget)
Riksmålsforbundet hilser velkommen at Norge får en språklov. Riksmålsforbundet støtter helhjertet forslaget om en egen lov som skal styrke og verne norsk språk. Det økende presset fra engelsk gjør det nødvendig å lovfeste bruk av norsk som hovedregel i offentlig virksomhet og i undervisningssektoren. Fremmedspråk skal bare unntaksvis brukes som fellesspråk.
Loven regulerer stort sett språkbruk i offentlige etater. Språket er ikke offentlig virksomhet alene, men en samfunnssak for oss alle. Språket er vårt viktigste felleseie og vår identitet, i tillegg til å være kommunikasjonsmiddel og som sådant viktig for demokratiet. Loven må sende et sterkt signal også til privat sektor om at norsk er hovedspråket her i landet.
Se opptak fra høringen her. Riksmålsforbundets formann Trond Vernegg kommer 19.41 minutter ut i sedninge. Preses Nils Heyerdahl i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur kan sees i del 2, 43.53 minutter ut i sendingen.
Like viktig som de konkrete reguleringer er de holdninger loven signaliserer. Ikke minst når det gjelder lover med sterkt innslag av mindretallsvern, gjelder det å vinne flertallets aksept for mindretallets situasjon. Språkloven bør derfor ha en klar oppfordring som favner hele samfunnet og går utover offentlig forvaltning. Denne hører naturlig hjemme i § 1, Føremål.
Vi foreslår et tillegg i slutten av første ledd:
«Språklova skal fremje stolthet over bruk av norsk språk på alle samfunnsområde og respekt og gjensidig gode haldningar mellom språkbrukargrupper og språkbrukarar. Lova skal fremje engasjement for norsk språk og frivillig språkarbeid.»
Riksmålsforbundets formann Trond Vernegg hilser ny språklov velkommen, men synes at den er for snevert innrettet mot offentlig forvaltning. Språk er så mye mer, sa han.
Kommentarer til enkelte paragrafer i loven:
§ 13 Veksling mellom bokmål og nynorsk.Riksmålsforbundet er imot kvotereglene og mener at disse ikke reflekterer den faktiske bruken av språkformene, men fører til stor skjevfordeling. 25-prosentsatsen er uforholdsmessig høy og må ikke lovfestes. Den har hittil bare vært en forskrift, mens mållovens ordlyd begrenser seg til «ei rimeleg kvantitativ fordeling» mellom språkformene. I praksis er 25-prosentandelen en nynorskandel, og den er ikke rimelig når det faktiske antallet nynorskbrukere i befolkningen er under halvparten av denne andelen.
Spørsmålet om sanksjoner: Riksmålsforbundet finner det fornuftig at lovforslaget nøyer seg med å fastsette plikter og ikke foreslår sanksjoner ved brudd. Å innføre bøter og straff på et kulturområde som språk, er noe som skurrer for folk flest. Enkelte har likevel etterlyst sanksjonsmuligheter. Hvis man tenker seg foretaksbøter for brudd på språkloven og Språkrådet som «språkpoliti», tror vi det bare vil fyre opp ny bitter språkstrid. Med en slik streng lov ville f.eks. politiet i bokmålsbyen Bergen ha blitt straffet for å ha twitret på bokmål, siden de som regionalt statsorgan skal bruke nynorsk.
§ 12 Flertallsspråk: Utregningen av flertallsspråk for regionale statlige organer er etter dagens regler kompliserte og får skjeve utslag. Lovforslaget har tatt hensyn til dette og drøfter nettopp de synspunkter bl.a. Riksmålsforbundet kom med i innspillsrunden. For å unngå skjevfordeling skal målform nå bestemmes ut fra absolutt flertall av kommunene i den statlige tjenestekretsen. Også ut fra vårt ståsted blir dagens praksis i det minste mer rettferdig slik, selv om utfallet kan slå begge veier.
Regjeringen vil imidlertid ikke gjøre noe med en annen side ved utregningsmåten som mange finner kritikkverdig og udemokratisk. Det betyr at flertallsspråket regnes som før ut fra antallet kommuner med den ene eller andre målformen, og ikke antall brukere i regionen. Denne utregningsmåten er så åpenbart udemokratisk og gir så stor underrepresentasjon av store flertall, at ingen ville godtatt den ved noen andre valg.
Riksmålsforbundet har lenge påpekt de urimelige utslagene, f. eks i Vestfold og Telemark og i Hordaland. Hver kommune teller like mye for flertallsspråket, slik at Modalen kommunes 400 innbyggere har like stor innflytelse som de 300 000 som bor i Bergen. I forslaget drøftes argumentene fra Riksmålsforbundet o.a., men det konkluderes med at et system som bygger på faktisk fordeling av bokmåls- og nynorskbrukere «ville krevje ei tilgjengeleg oversikt på individnivå, noko som ikkje finst i dag.»
Det er en dårlig begrunnelse. Myndighetene burde nettopp ta ansvaret for å kartlegge tilstrekkelig nøyaktig nordmenns valg av foretrukket målform. Det er ikke vanskelig ettersom det foreligger komplette tall for valg av målform både i skolen og for skattemeldingene. Riksmålsforbundet har fått gjennomført detaljerte språkbruksundersøkelser, og det burde være enda lettere for myndighetene med større ressurser til rådighet.
§ 16 Krav til skrivekompetanse: Et fremskritt på dette punktet er at det ikke lenger skal være en tjenesteplikt for den enkelte statsansatte å kunne svare på begge språkformer. Men statsorganet skal sikre språkkompetanse, og loven skal ikke hindre kjøp av oversettelsestjenester. Et krav om å beherske begge språkformer vil virke diskriminerende overfor søkere med innvandrerbakgrunn og hemme integrering. Det offentlige vil også gå glipp av viktig kompetanse denne gruppen har.
Dessuten er oversetter-roboter nå blitt svært avanserte, og de vil trolig komme for fullt inn i forvaltningen i nær fremtid. For eksempel har Nynorsk pressekontor hatt suksess med en slik. Kravet om at man må kunne nynorsk for å få jobb i staten, er for lengst både uthulet og utdatert.
Egentlig kan man bruke lovforslagets egne ord for å argumentere for vårt syn om å la statsansatte skrive på egen målform i tjenesten: «Samfunnet kan vente at alle er villige til å forstå og respektere dei to skriftspråka. I samfunnet generelt skal dei kunne blandast, på den måten at kvar enkelt brukar det skriftspråket han måtte ønskje.»