Spørsmål:
Hei!
Jeg lurte på om dere kunne si meg hva forskjellen er mellom substantiv- eller adjektivbøyningsformer?
Letere kontra letende?
Søkere kontra søkende?
Og når skal man legge artikkel bakpå ord?
Fjern bilde
ELLER
Fjern bildet
Er det noen forskjell? Kan man bruke begge deler?
Takk for hjelpen!
Sofie
Svar:
Spørsmålene dine er korte, men svarene kunne bli overmåte lange, hvis man skulle gjøre grundig rede for sakene.
1. Ordene på -ER av den typen du nevner, er bare substantiver. De kalles (i entall) “nomen agentis”, som er latin og kan oversettes med “handlende substantiv”. De er ikke bøyningsformer av noe, de er det vi kaller avledninger; de er avledet av, dannet av verb. LETER er dannet av LETE og SØKER av SØKE. En leter og en søker utfører den handlingen som verbene lete og søke uttrykker.
Som du skjønner, betegner substantivene på -ER først og fremst personer, men de kan også betegne gjenstander (som brukes til noe), apparater, f.eks.(HÅR)TØRRER, (LYS)BRYTER – ja, og SØKER, som både kan være en persom søker en stilling og den innretningen du bruker til å søke på nettet. Som du skjønner, er det svært mange ord av denne typen. Bøyningen er enkel: EN SØKER – SØKEREN – FLERE SØKERE – ALLE SØKERNE.
Typen LETENDE, SØKENDE er ikke avledninger; de er opprinnelig bøyningsformer av verbene LETE og SØKE, vi kaller dem “presens partisipp”. Denne formen betegner ikke tid, slik som presens, preteritum osv. (JEG SØKER, SØKTE osv.), men de betegner at handlingen som verbet uttrykker, varer (uten at det sies hvor lenge). Hvis JEG ER SØKENDE, så holder jeg på med å søke. – Så kan det gå slik i noen tilfeller at partisippformen nærmer seg et substantiv i betydning: JEG ER SØKENDE > JEG ER EN SØKENDE (PERSON), og som du skjønner, kan betydningen da nærme seg den du har i EN SØKER.
Skal du uttrykke flertall med disse ordene, må du sette DE foran: DE LETENDE, DE SØKENDE.
2. Det vil ta for lang tid å gjøre rede for bruken av bestemt og ubestemt form av substantivene i norsk. Jeg nevner tre punkter som kan være nyttige:
a) Det finnes språk som ikke skiller mellom bestemt og ubestemt form. Russisk er kanskje det viktigste. De som har et slikt språk som morsmål, har vanskeligheter med alle vesteuropeiske språk.
b) I skjemaspråk, vedtektsspråk, regelspråk er det ikke uvanlig (og det kan lett bli en uskikk) å skrive sånt som ”Saksbehandler tar seg av faktagrunnlaget og rådfører seg med mellomleder eller kontorsjef dersom . . .”, “Uregelmessigheter med belysningen i korridorene skal meldes til vaktmester”. På de nye T-banevognene i Oslo står det omtrent dette ved nødbremsene: “Trekk i håndtak. Skyv dør til siden”. Det er engelskinspirert, og ytterst primitiv norsk. Skriv altså ikke slik!
I ditt tilfelle med BILDE, kan det tenkes å stå i en beskrivelse av arbeidsoperasjon som angår en eller annen behandling av bilder: “Skru av lys. Fjern bilde. Legg det varsomt . . .”. Jeg rynker på nesen av sånt og fraråder det. Er situasjonen derimot den at du ikke vil ha et bestemt bilde hengende på veggen, da sier du til din samboer: “Fjern bildet, er du snill.”
c) Men så er det jo slik at -T i bestemt form entall av intetkjønnsordene er stum; du hører ikke forskjell på BILDE og BILDET. Er du da ikke sikker på bruken av bestemt og ubestemt form, må du forsøke med et EN-ord, f.eks. STOL. Du hører sikkert om det skal hete “Fjern stolen” eller “Fjern stol”.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
Posted in: Diverse