Spørsmål: Jeg har et spørsmål om uttale. Eksempelord: forfatteren, lederen, statsministeren, skaperen. På Østlandet uttaler de aller fleste disse ordene slik, som regel uansett om man er fra Oslos vestkant eller andre steder: Forfattærn, ledærn, statsministærn, skapærn.
Er’e statsministærn? Sammentrekninger er vanlig i østnorsk dagligtale. Man forkorter så mye at det blir til «Takketukka?» når man mener «Takket du ikke, da?»
Har dere noe synspunkt på dette? F.eks. i forbindelse med lydbøker, teater, film og lignende.
Svar: Selv om mange bruker slik sammentrukket uttale i disse ordene, er det jo ikke slik at de alltid gjør det. Her dreier det seg om forskjellige stilnivåer. Forfattærn er en mer uformell, familiær uttale, mens alternativet der siste stavelse uttales tydelig, er mer formell. Derfor er det naturlig at for eksempel en nyhetsoppleser uttaler statsministeren med tydelig –en til slutt og at en prest på samme måte sier skaperen og ikke skapærn, og himmelen fremfor himmærn.
Naturlig nok gjenspeiles disse forskjellige stilnivåene også i teaterstykker, film ol. I scener der språket ellers skal lyde hverdagslig, kan skapærn passe inn, mens skaperen vil passe i en mer høytidelig scene.
Vi har jo en mengde slike sammentrekninger, som f. eks. vikke i stedet for vil ikke, måkke i stedet for må ikke, er’e i stedet for er det og værschte i stedet for verksted. Det er iallfall lettere å bli forstått hvis man uttaler hvert ord tydelig. Trangen til å snakke fort fører gjerne til at man sluker enkelte lyder, især konsonanter. Da blir statsministeren ikke bare statsministærn, men stas-ministærn.
Stig Michaelsen
(Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen)