Spørsmål:
Jeg har lært at kunstnertitler skal være i bestemt form, for eksempel: skuespilleren, forfatteren, hornisten, kunstnaleren o.s.v. Jeg synes den bestemte form nesten aldri er å se på trykk; er det min kunnskap som er helt foreldet?
Svar:
Jeg har gjort meg de samme tankene. Jeg har aldri lest eller lært noe om dette, men uten at jeg kan verifisere det i øyeblikket, antar jeg at skikken med bestemt form skriver seg fra svensk, hvor – tror jeg – også andre slags navn enn kunstnernavn kan omgis med titler i bestemt form. Iallfall var det tilfellet tidligere.
Hvis det har ligget et stenk av ærbødighet i bruken av bestemt form, er det ikke rart at den ikke lenger føles naturlig. Pietet og ærbødighet har generelt dårlige kår i Norge. Jeg husker å ha sett i Telefonkatalogen for mange år siden at enkelte kunstnere har brukt bestemt form også etter navnet, altså f.eks.
Egil Eide skuespilleren
Det er lenge siden, og det har nå vel alltid vært sjeldent.
Det er blitt mye vanligere enn før å sløyfe titler når man adresserer en konvolutt; også “Herr” og “Fr.” droppes gjerne. Det avhenger vel noe av hvor privat brevet er og hvor godt man kjenner vedkommende. For tiden har vi valget mellom å skrive f.eks. Hornist Frøydis Ree Wekre og bare Frøydis Ree Wekre utenpå et brev. Jeg har en følelse av at sammensetninger som kunstmaler og skuespiller (hvor siste ledd kan betraktes som (noe i retning av) selvstendig ord), går best som foranstilt i ubestemt form:
Kunstmaler Ørnulf Opdahl
Skuespiller Kim Haugen
Sjeldnere betegnelser som perkusjonist, slagverker, tubaist unngår man i alle fall og bruker isteden en samletittel: musiker, hvis man altså vil ha tittel med.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
Posted in: Hvordan skrives ...?