Spørsmål:
Jeg har kjøpt heftet «NS, høgnorsken, og riksmålet». På side 5 står det at «kjerka» kom inn i bokmål i 1938, men ble tatt ut igjen etter hva jeg forstår i nov. 1941. Men denne NS-rettskrivingen ble reversert etter krigen. Så når kom «kjerka» inn i varmen igjen, og når ble den atter tatt ut fra bokmål? Og hvorfor skrev man ikke ordet med æ – «kjærka» – når man først skal være ultrafolkelig? Og hva med «kjerka» og «kjærka» i riksmål når man der man kan bruke former som «køl» og «bånn»?
Svar:
Jeg kan ikke se (i «Ny rettskrivningen 1941» og i Norsk Ordslite til bruk heime og på arbeidsplassen» fra 1943) at det står noe om formen KJERKE. I alle fall står formen som valgfri hovedform i «Ny læreboknormal 1959», og da med en forklarende parentes: (som før). Det betyr ganske enkelt at man ikke har brydd seg om hva som eventuelt skjedde med formen under krigen og henviser til 1938-rettskrivningen.
Interessant nok nevnes ikke KJERKE i departementets publikasjon om 1917-rettskrivningen, på linje med SEV, ELING, BLEKK, SLEPPHENDT, HELSE og KJELDE, som alle da ble sideformer (altså tillatt for elever) til henholdsvis SIV, ILING, BLIKK (metall), SLIPPHENDT, HILSE og KILDE. Men i Krogsrud og Seips store rettskrivningsordbok fra 1924, som nettopp dokumenterer 1917-rettskrivningen, står KJERKE oppført som sideform. Så langt kunne altså ordboksredaktører gå med sitt private initiativ den gang og senere i departementsgodkjente rettskrivningsordbøker. Sannsynligvis er det Torgeir Krogsrud som har stått bak; han var østlending og radikal, men Seip har sikkert godkjent den av ideologiske grunner. Han var ivrig opptatt med «Østlandsk reisning» på den tiden.
Formen ble tatt ut av bokmålet i 2005, da også SEV, BLEKK og HELSE forsvant. Dessverre forsvant ikke bøyningsformen KIRKA, som nå blir stadig vanligere å høre hos kjekkasprester, -proster og -bisper, som ellers bruker et noenlunde standardisert talespråk. Formen KIRKA vil telle med når jeg en gang melder meg ut av statskirken.
At KJERKE ble skrevet med E og ikke lydrett med Æ, henger sammen med mønsteret som fremgår av formene jeg nevnte ovenfor. Og så har vel E virket tilstrekkelig lydrett, siden så mange ord med Æ-lyd foran R skrives med E. At KJERKE ikke står i noen riksmålsordliste, skyldes at formen ikke har noen pregnant anvendelse som muntlig, familiær form i standardspråket. Sjøfolkenes KJERKA om Sjømannskirken teller ikke nok.
Formen KØL står ikke i Riksmålsordlisten (derimot KØLE (verb) og KØLA/KØLENDE) – alle betegnet som familiære former, altså muntlige, hverdagsspråklige. I «Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner» er et familiært eksempel (skuffe på køl) nevnt under oppslagsordet KULL.
Formen BÅNN hadde etter hvert tradisjon både i skrift og tale da den ble normert inn i riksmålet omkring 1990. Tidligere hadde den bare forekommet i ordboken i uttrykket KLAMPEN I BÅNN under oppslagsordet BUNN. Faste uttrykk som KLAMPEN I BÅNN, SAMLING I BÅNN, BÅNN I BØTTA, FÅ SNØRET I BÅNN, og adjektivisk/adverbielt: (HELT) BÅNN, og kanskje flere, gjorde det naturlig å ta ordet inn i ordboken, merket «slang» og «familiært». Skrifttradisjonen tilsa skrivemåten med Å. Den offisielle sideformen BONN var lite brukt, og den ble da omsider fjernet fra bokmålet da BÅNN ble tillatt også der. I dagens bokmålsnorm er BUNN og BOTN likestilte former, mens BÅNN står for seg som et selvstendig ord.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
Posted in: Hvordan skrives ...?