Spørsmål
Hei språkspalten
Vi kom til å diskutere ordene ond og vond. Kan man velge hvilket ord man vil bruke, eller skal ordene brukes i bestemte situasjoner? Noen av oss mener dette er fritt, mens andre mener at ordene brukes i ulike sammenhenger. Hva er riktig?
Svar
De to ordene ond og vond kan spores tilbake til gammelnorsk vándr, som antagelig betød ’skjev, vanskelig’ og som senere fikk betydningen ’skadelig, slett’. Og hvis vi går enda lengre tilbake i tid, finner vi et fellesgermansk ord med betydningen ’ulykkebringende’. Både ond og vond dreier seg altså om noe som på en eller annen måte ikke er bra. Men så er spørsmålet om man fritt kan velge hvilket ord man vil bruke, eller om ordene skal benyttes i bestemte situasjoner.
Hvis man slår opp i ”Bokmålsordboka”, kan man få inntrykk av at det er mer eller mindre fritt valg mellom ond og vond. Ordboken sier sier at ond forekommer i visse faste uttrykk, særlig bibelske (være av det onde / være ens onde ånd), men ellers kan man jevnføre ond med vond. Så enkelt kan det gjøres, men hvis man velger minste motstands vei, står man i fare for å miste viktige – og spesielle – betydningsnyanser som faktisk finnes i norsk. La oss undersøke saken nærmere.
I André Bjerkes bok ”Hva er godt riksmål” (side 63) ønsker en av spørsmålsstillerne ”å få trukket opp grensen mellom ond og vond”. Han mener at det ”for de fleste som sogner til riksmålet, dreier […] seg om to helt forskjellige ord”, og han påpeker at ”tilnærmings”-politikken har skapt forvirring. Avslutningsvis sier han: ”nettopp i et slikt tilfelle viser det seg at vi blir sproglig fattigere hvis man gjennomfører en forenkling og ensretting på ’folkemålets grunn’. Ikke sant?” Og det er noe Bjerke sier seg enig i. Jeg har lyst til å sitere fra hans svar:
”Mellom ond og vond er det idag et klart begrepsskille i riksmålet. De opprinnelige synonyme ordformer har skilt lag, og belagt hver sin del av betydningsområdet […].
’Ond’ dekker den moralske betydning: onde mennesker; onde følelser; det ondes makt. ’Vond’ betegner primært legemlig smerte: jeg har vondt i hodet; det gjorde vondt hos tannlægen. Brukes også om fysisk ubehag knyttet til smaks- eller luktesansen: vond mat; vond smak i munnen; vond lukt. ’Han satt igjen med en vond følelse av nag’: det vil si at følelsen er pinefull. ’Han satt igjen med en ond følelse av nag’: det karakteriserer følelsen som moralsk mindreverdig.” (s. 63–64)
Bjerke fremhever at norsk riksmål er det eneste nordiske språk som har denne betydningsnyansen i varianter av det samme ordet. I svensk og dansk finnes kun ond, i nynorsk bare vond. Og han sier: ”Et kultursprog tør vel sies å ha sterkt behov for to adjektiver nettopp her. Ond – vond motsvarer f.eks. på det religiøse område den nokså vesentlige begrepsnyanse: synd – lidelse.”
Den distinksjonen Bjerke trekker opp mellom ond og vond, det vil si at ond dekker det moralske, mens vond knyttes til det konkrete, fysiske og kroppslige, er en distinksjon vi fullt ut bør operere med også i dagens norsk. Det vil si at vi ikke skal velge fritt mellom ond og vond, men nettopp skille på den måten det er gjort rede for ovenfor.
Et interessant eksempel på at distinksjonen ennå respekteres i bibelsk sammenheng, finner vi ved å se på en SMS-versjon av ”Fader vår”, der gjengivelsen av Matt 6:13 tar seg slik ut: ”Hold oss unna fristelse og d onde”. Denne versjonen kan så sammenlignes med den i bibelen fra Det norske Bibelselskabs Forlag 1896: ”og led os ikke ind i Fristelse, men fri os fra det Onde!”.
Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden
ARKIVERT UNDER: Ord og uttrykk: bruk, betydning og etymologi