Spørsmål
Kjære Riksmålsforbundet
Det er tre ord som det er vanskelig å holde fra hverandre når det gjelder stavemåten. Det gjelder influere med en n, men innflytelse med to nn-er og installasjon, igjen med en n. Jeg regner med at dette bl.a. har noe med påvirkning fra latin å gjøre?
Svar
Fordelingen av forstavelsene in- og inn- følger et visst mønster, men dette er et mønster som etterhvert har fått en del huller.
I eldre norsk var det som regel slik at inn- ble brukt når forstavelsen var trykksterk, og in- når den var trykksvak, jf.: inntekt, men interessant. Slik er det til en viss grad også idag, men det finnes langt flere ord enn før der in- er trykksterk, jf. f.eks.: induktiv, ineffektiv, inhabil, inhuman. Boken ”Språkvett” forklarer dette med at man dels kjenner igjen etterleddet som et eget ord, jf. effektiv, habil og human, dels at man kjenner det med en annen forstavelse enn in-, jf. deduktiv.
Ordets opphav spiller også en rolle, men den fullstendige forklaring på hvorfor noen ord skrives med in-, andre med inn- finnes heller ikke her. Når hele ordet, eller bare forstavelsen, har latinsk opprinnelse, skal det som oftest være in-, slik som i influere og installasjon. I ”Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner” ser vi at influere kommer av latin in- ’i, inn på, til, mot’ og latin fluere ’flyte, strømme’. Installasjon (en avledet form av ordet installere) kommer av latin in- og stallum ’korstol’, egentlig et germansk ord (det samme ordet som stall).
Som man ser, er det ikke lett å finne noen klare retningslinjer for når et ord skal ha in-, og når det skal ha inn-. Det rådet jeg kan gi, er derfor å bruke ordbok. Hvis man er i tvil, om in-/inn- – eller om andre skrivemåter – er det bare å slå opp av hjertens lyst, og mens man leter etter det ordet man i utgangspunktet grunnet på, fester det seg kanskje også litt annen nyttig og hyggelig ordkunnskap?
Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden
Posted in: Diverse