Spørsmål: Da jeg gikk på folke- og realskolen på 1950-tallet, lærte vi at Magnus hadde tilnavnet Lagabøter. Hva er begrunnelsen for bortfallet av r-en, og når skjedde dette?
Svar: Formen -bøte er inspirert av den norrøne formen Lagaboeti, eller iallfall av et mønster i norrønt for slike dannelser, altså av ord for handlende vesen, især person.
I moderne norsk er endelsen -er den langt vanligste når det dannes slike substantiver: (BRYTER av BRYTE, LÆRER av LÆRE osv., se artikkelen -er i naob.no). Denne -er finnes i mange europeiske språk og skriver seg fra latin -arius. I sent norrønt språk har den formen -ari, og ordene som ender på den, er enten lånt (som meistari og riddari) eller nydannet etter fremmed mønster (f.eks. seljari).
I eldre norrønt, og især i poetisk språk, forekommer handlingssubstantiver i formen på -i, f.eks. baugbrjoti (den som bryter gullringer og gir det som lønn), aurridhi (den som rir på aur, nemlig auren, ørreten). Det er altså dette som bakgrunnen for formen Lagaboeti (som jeg riktignok ikke finner i noen norrøn ordbok) og som altså er modernisert til Lagabøte.
Nøyaktig når det ble vedtatt å gå bort fra den moderne formen Lagabøter, tør jeg ikke si, men det skjedde i etterkrigstiden, sannsynligvis i forbindelse med utarbeidelsen av læreboknormalen av 1959. I en fortegnelse over normeringsvedtak fattet av Norsk språknemnd, og Norsk språkråd 1952-1988 står ordet ikke. I 2. utgave (1953) av Tanums store rettskrivningsordbok står LAGABØTER, og i 3. utgave (1961) LAGABØTE. Tampen brenner i slutten av 1950-årene, ser det ut til.
At vedtaket var uheldig, kan det neppe være tvil om. Formen Lagabøte har ikke fått avgjørende gjennomslag på de snart 60 årene. Hvis formen lagaboeti ikke finnes i norrønt, er saken bortimot komisk.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Hvordan skrives ...?