Spørsmål:
Hva er reglene for bruk av og/også?
1. Det er og mulig med avreise fra…
2. Det er ogsÃ¥ mulig med avreise fra…
Svar:
La meg begynne med nynorsken:
OG (gjerne skrevet med accent grave: Ã’G) har vært det vanlige pÃ¥ nynorsk bÃ¥de i foranstilling (som i ditt eksempel) og i etterstilling; kanskje er det fortsatt det vanlige: «Det er òg mogleg med avreise frÃ¥ Bergen»). I etterstilling: Det er mogleg med avreise frÃ¥ Bergen òg.
Bruken av OG i foranstilling gjorde man visstnok forsøk pÃ¥ Ã¥ innarbeide i bokmÃ¥l i Ã¥rene etter 1938. Jeg husker iallfall fra mine folkeskoleÃ¥r i 1940- Ã¥rene at mer enn én norsklærer sa vi skulle skrive slik, f.eks.: «Kong Oscar var og Norges konge.» Forsøket mislyktes, og det er isteden nynorskskrivende som har tatt i bruk OGSÃ…. Jeg antar at foranstilt OG føles noe stivt («umuntlig») ogsÃ¥ pÃ¥ nynorsk, og at det dermed strider mot stilidealet.
At det mislyktes Ã¥ innføre uttrykksmÃ¥ten i bokmÃ¥l, skyldes bÃ¥de tradisjonen og de lesevanskelighetene som oppstÃ¥r ved foranstilt OG. Ordet er jo ogsÃ¥ trykklett sideordende konjunksjon og langt vanligere i den bruken, og det ville ustanselig oppstÃ¥ tvil hvis det skulle forekomme trykksterkt som adverb i betydningen «ogsÃ¥» pÃ¥ uvant plass foran ordet eller leddet som det hører til.
En pussighet kan man høre hos dialekttalende, især sørlendinger. Hos dem heter adverbet OG «Ã¦u», og akademisk utdannede personer bruker det ikke sjelden foranstilt, pÃ¥ samme mÃ¥te som OGSÃ… i skriftsprÃ¥ket. Meteorolog Gislefoss er et godt eksempel: «de bli æu byge udø dan» (det blir ogsÃ¥ byger utover dagen). Formen «Ã¦u» er naturligvis ogsÃ¥ østlandsk, men østlendinger bruker den sjelden slik som Gislefoss.
Bruk altså OGSÅ både i foranstilling og etterstilling i normalspråket.
I mer muntlig sprÃ¥k kan OG brukes i etterstilling: «Nei, men er du her, du og?»
Men OGSÃ… er aldri umulig, selv ikke nÃ¥r man banner: «Pokker og(sÃ¥)!
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Diverse