Spørsmål:
Jeg lurte på om dere hadde mulighet til å fortelle meg litt hva forskjellene er mellom bokmål og riksmål?
Svar:
Takk for spørsmålet. Jeg tror vi begynner med et eksempel.
1. Jeg noterte for et par år siden følgende fra en avis – det dreide seg om en arrestert kvinne:
«Kvinnen ble oppfordret til selv å legge alle kortene på bordet med hensyn til hva hun drev med hjemme i fritiden sin.»
Dette er riksmål, og det er samtidig moderat bokmål (bokmål i riksmålsnær form).
Men også denne versjonen av setningen er bokmål:
«Kvinna blei oppfordra til sjøl å legge alle korta på bordet med omsyn til hva hun dreiv med heime i fritida si.»
Det er radikalt bokmål (bokmål i nynorsknær form). For mindre enn ti år siden kunne LEGGE også hete «legga» og HUN også «ho».
En som skriver bokmål, kan ifølge ordlistene fritt velge mellom formene KVINNEN/KVINNA, BLE/BLEI, OPPFORDRET/OPPFORDRA osv., og den siterte setningen med ti mulige variantpar kan dermed få drøyt tusen forskjellige former.
I praksis er det likevel ikke så galt. Folk unngår å sammenstille former som passer dårlig sammen: Man unngår f.eks. KVINNA BLE og KVINNEN BLEI. Men hos noen skribenter er det ille nok, og elever kan bli forvirret når de ser flere mulige former i ordlistene og dessuten kanskje har et talespråk med en helt annen form. I enkelte skoleordlister oppfordres elevene til å velge former som stilmessig hører sammen.
2. Variantmengden i bokmålet er et resultat av samnorskpolitikken fra 1917 av – den politikken som gikk ut på smelte bokmål og nynorsk sammen til et fremtidig samnorsk. I 1917 ble det innført en mengde valgfrie nynorskformer i bokmålsrettskrivningen, og den linjen ble fortsatt i 1938-reformen, da dessuten mange av de valgfrie ble obligatoriske. En ny reform i 1959 bekreftet stort sett samnorsklinjen.
Men reaksjonene fra riksmålshold var sterke, og fra 1970-årene til 2005 er svært mange forbudte riksmålsformer blitt tillatt igjen – så mange at man kan betrakte riksmål og moderat bokmål som nesten ett og det samme. Sagt på en annen og mer vitenskapelig måte: Riksmål kan betraktes som en delmengde i bokmålet. – Men variantmengden i bokmålet som helhet er etter vår mening fortsatt altfor stor.
Normeringen av riksmålet tar utgangspunkt i den moderate, tradisjonelle delen av 1917-rettskrivningen, den delen som ikke hadde trekk felles med nynorsk. Riksmålet har derfor en helt annen normeringshistorie enn bokmål.
3. Som du ser av de ti variantparene, er syv av dem bøyningsvarianter og tre ordformvarianter (SELV/SJØL, HENSYN/OMSYN og HJEMME/HEIME). Former som SJØL, OMSYN og HEIME har sjelden vært påbudt, men de har vært anbefalt og foretrukket i lærebøker og offentlig språkbruk.
Former som BLEI og DREIV står stilmessig på linje med HEIME (i og med diftongen), selv om de strengt tatt er bøyningsformer.
Viktige og iørefallende forskjeller mellom på den ene side riksmål og moderat bokmål og på den annen side radikalt bokmål er nettopp monoftong/diftong (E/EI, Ø/AU, Ø/ØY) og a-former i substantiver (KVINNA, KORTA) og i svake verb (OPPFORDRA), foruten i ord som INNAFOR, OVAFOR. Riksmål og moderat bokmål har langt færre diftonger enn det radikale bokmålet, langt færre a-former i substantivbøyningen og ikke a-former i svake verb.
4. Det jeg her har skrevet, følger riksmålsrettskrivningen som den nå er normert (Riksmålsordlisten, 7. utgave 2007). Det er samtidig moderat bokmål etter justeringene i 2005.
Hvis jeg hadde skrevet det med moderat rettskrivning av 1917, ville bare følgende ord ha vært annerledes: BLEV (ble), NÆSTEN (nesten), VIDENSKAPELIG (vitenskapelig), EFTER (men ETTER var sideform i 1917), SPROG (men SPRÅK var sideform i 1917), BØININGS- (bøynings-), ANDERLEDES (annerledes).
Formene VIDENSKAPELIG, EFTER, SPROG og ANDERLEDES er valgfrie i dagens riksmålsrettskrivning, men forbudt i bokmål. Formene er kommet i mindretall i skriftlig norsk, men er forholdsvis vanlige i talespråket.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
Posted in: Diverse