Spørsmål:
Hvorfor heter det høystbydende, når dette vitterlig skal betegne den som byr høyest? Er det bare en bekvemmelighets-sammendragning?
Svar:
Formen HØYST er en gammel form, og forekommer nå bare i noen få sammensetninger – HØYSTBYDENDE, HØYSTÆRET og HØYSTÆRVERDIG – og usammensatt som adverb i forbindelser som HØYST BEKLAGELIG, HØYST MERKELIG, HØYST NØDVENDIG.
Tidligere (til et lite stykke inn på 1800-tallet, kanskje) levde i formell stil også sammensetninger som HØJSTBEMELDTE og HØJSTSAMME, som betydde det vi i dag uttrykker med NEVNTE. Videre i enkelte ord som HØJSTEGEN: «Hans Majestæt i højstegen Person».
Altså: Ordet betydde praktisk talt ingenting, var bare en utsmykning.
Skulle jeg tippe, ville jeg si at opprinnelsen eller inspirasjonen er tysk, hvor jo superlativformen er HÖCHST, og hvor enkelte av sammensetningene fantes, iallfall HÖCHSTEIGEN. Så kunne på tysk også HOCH være førsteledd: HOCHBEMELDET. Likeså på dansk-norsk: HØJBEMELDT, som muligens ikke var fullt så fint som HØJSTBEMELDT.
Men ingen ordbok angir tysk opphav, og ingen norsk ordbok sier noe om en form HØYESTBYDENDE. Det gjør derimot den store danske, som til og med plasserer ordet under HØJESTBYDENDE og nevner under artikkelen HØJEST- at HØJST- ofte forekommer i sammensetninger, «men kun i faa tilfælde hvis 2. led er et part[icip]». Moderne dansk rettskrivning har HØJESTBYDENDE.
Kanskje er det da slik at vårt norske HØYSTBYDENDE har fulgt et mønster i kansellispråket og blitt stående i det faste uttrykket SELGE TIL HØYSTBYDENDE. Dannes det sammensetninger ellers, gjøres det med HØYEST- («det høyestliggende gårdsbruket i kommunen» o.l.).
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Ord og uttrykk: bruk, betydning og etymologi