Spørsmål:
Hvor mange a-endinger kan man tillate seg før man vandrer over i bokmålets verden? Jeg vil for eksempel skrive helga og ikke helgen, sola og ikke solen. Men andre ord vil igjen ikke få a-endinger.
Summa summarum: Hvordan bestemme hvorvidt det er bokmål eller riksmål man skriver?
Svar:
Grensene er ikke faste.
I bokmålsnormeringen er alle substantiver som kan være hunkjønn i dialektene, valgfrie: SOLEN el. SOLA, HELGEN el. HELGA, BIKKJEN el. BIKKJA, KUEN el. KUA.
I riksmålsnormeringen har 50-60 ord bare -a: BIKKJA, KUA . . . Snaut 200 ord har valgfrihet -en el. -a (som i bokmål): FELE, MYR, SETER . . ., og et betydelig større antall har bare -en: HELGEN, KLØFTEN, SOLEN, TVAREN . . .
I riksmålsgrammatikken (siden 1950-årene) og i ordlister og ordbøker har det imidlertid stått som generell veiledning at denne normering må kunne fravikes når stil og emne krever det. Men folk leser stort sett ikke grammatikker og ordboksveiledninger.
I «Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner» (2. utg., Kunnskapsforlaget 2005), som viser riksmål og moderat bokmål, står følgende i punkt 4.2.5 i veiledningen: «Ved ord som kan være både en-ord og a-ord, er bøyningen konsekvent angitt slik: -en el. -a. Stilarten og ordets bruksområde vil ofte være avgjørende for hvilken form man velger. I en lang rekke ord som i denne boken står som en-ord, har bokmål valgfritt -a (oftest i samsvar med nynorsk og mange dialekter), f.eks. ved bot, heks, såpe, taske. Også ved slike ord må emne og stil være med og bestemme, likeså hensynet til konsekvens. Ordbokens former bør brukes i sakprosa (normalprosa). . . .»
«Riksmålsordlisten» (7. utg. 2007) har en kortere formulering (side 10): «Ved ord som både kan være en-ord og a-ord, er bøyningen angitt -en/-a. Her må emne, stil og hensynet til konsekvens bestemme valget av form. Dette kan også gjelde noen ord som står med -en som eneste form, og som er a-ord i dialektene, f.eks. elv, eng, flis, grøft, skodde, sørpe.»
Som sørøstlending i 70-årene har jeg denne følelsen – NB følelsen – med hensyn til de to ordene du nevner: Uttalt med tykk L, og med Æ og J i HÆLJA, er de opplagte a-ord. Uttalt med tynn L er de like opplagte en-ord og knoteformer med a-endelse (HELGA). I sakprosa er de en-ord.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
Posted in: Diverse