Spørsmål:
Hva er riktig av «delegasjonsreglement» og «delegeringsreglement»? Vi som jobber i forvaltning (kommuner/ fylkeskommuner) viser stadig til hva som står skrevet i delegasjonsreglementet eller i delegeringsreglementet. I dagligtale brukes begrepene om hverandre. Jeg ser at at delegasjon i en betydning er en gruppe mennesker/utsendinger. Delegering relateres til verbet å delegere. Hva er forskjellene og forklaringen?
Svar:
Takk for aktuelt spørsmål.
Vi anbefaler DELEGERING om handlingen, ‘det å delegere’ og DELEGASJON om gruppe utsendinger. Dette er det vanlige i norsk, men jurister har tradisjon for å bruke DELEGASJON også i betydningen ‘delegering’. Så har vi selvsagt engelsken, som har DELEGATION i begge betydninger. Det er altså ikke merkelig om man blir usikker.
Denne smule konkurranse mellom en mer hjemlig form på -ing og en mer fremmed på -sjon har vi ved en mengde ord, f. eks. EKSPEDERING/EKSPEDISJON, INTEGRERING/INTEGRASJON osv. I noen tilfeller er det klar betydningsforskjell, i andre er det ikke, og i noen fagspråk går det om hverandre. Eksempelvis heter det i musikkfaget at man er lærer i komposisjon og i direksjon, og det betyr ikke annet enn komponering og dirigering. Men en nyanse er det kanskje – mellom den rene handling (ordet på -ing) og betegnelsen for fagområdet, begrepet (ordet på -sjon). Ganske fin nyanse.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
Tilleggsspørsmål
Takk for flott og klart svar. Tilleggsspørsmål: Begge (både delegering og delegasjon er substantiv. Kan du beskrive forskjell rent grammatikalsk – forskjell på de to substantivene?
Svar:
Hvis du med grammatikalsk mener bøyningsmessig, er forskjellen ikke annen enn at begge er felleskjønn og ender på
-en i bestemt form entall og på er i ubestemt form flertall. DELEGERING kan i offisiell rettskrivning (bokmål) dessuten ha a-endelse i bestemt form entall (som nynorsk).
Betydningsmessig er forskjellen at DELEGERING bare har handlingsbetydning (verbal betydning), slik jeg nevnte. DELEGASJON har konkret betydning i almenspråket, mens fagfolk i jus og tilliggende disipliner altså også bruker det med handlingsbetydning (’det å delegere’).
Begge ordtypene er verbalsubstantiver, dvs. avledet av et verb (i dette tilfellet av DELEGERE), og de betegner primært handling. Ordene på -ing er germanske dannelser (-ing i engelsk og nordisk, -ung i tysk), mens ordene på -asjon, -isjon, -usjon er romanske og de aller fleste opprinnelig latinske. Hovedmengden av disse ordene er lånt inn i germanske språk på 1500-, 1600- og 1700-tallet, i stor utstrekning via fransk. Ditt ord heter på latin DELEGATIO og er avledet av verbet DELEGARE, som har flere betydninger enn den vi kjenner fra norsk. – På fransk er endelsen -are nedslitt til -er (DÉLÉGUER; U-en er der bare for å markere at uttalen av G er ’g’ og ikke stemt ’sj’); på tysk er endelsen blitt til -ieren (DELEGIEREN), mens engelskmennene ikke har noen slik endelse (DELEGATE). Når nordiske språk låner slike verb fra engelsk, får de automaltisk -ere/-era.
I sammensetninger har alle verbalsubstantiver s-fuge: DELEGERINGSREGLER, DELEGASJONSMEDLEM. Unntatt fra denne regelen er nyere lån fra engelsk (DOPINGANKLAGE, SHOPPINGVESKE). Engelske lån har tonem (tonelag) 1 – som BØNDER – men enkelte får etter kortere eller lengre tid tonem 2 (som BØNNER, f.eks. JOGGING, LYNCHING, TAKSING). For tiden befinner bl.a. BROWSING, DATING, DUMPING og LEASING seg i en overgangsfase.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
Posted in: Ord og uttrykk: bruk, betydning og etymologi