Spørsmål
Takk for ordlisten og de andre ressursene dere har på nettet!
Mener Riksmålsforbundet noe om bruken av han/hun når det ikke dreier seg om konkrete personer?
Språkrådet anbefaler pennbrekkende øvelser i omskrivning eller helgardering med «han eller hun» for å slippe å få et for maskulint språk.
(http://www.sprakrad.no/Raad/Kjoenn/#pronomen).
Jeg klarer ikke å se at dette er mulig uten at innholdet blir vanskeligere tilgjengelig for leseren, og regner med det er derfor det meste jeg leser fremdeles forholder seg til at det norske språk nå en gang har tre kjønn.
Svar
Vi mener som du, at det er grenser for hvor vanskelig man skal gjøre det for seg. Riktignok har man utveier, med ”han/hun”, med ”vedkommende”, med flertallsbruk eller med gjentatt substantiv, men det er ikke slik at man glatt kan bruke et eller annet av dette. Første gang i en tekst kan man saktens få det til med ”han/hun” eller ”vedkommende”, men man kan ikke drive å gjenta det i annenhver setning nedover. Prøver man seg med å gjenta substantivet, blir språket skrekkelig tungt og klumpete, og man ser da bort fra hele vitsen med henvisende pronomener: De skal gjøre språket lettere, og man skal slippe å harpe på det samme substantivet i det uendelige. En mulighet er å variere med synonyme substantiver, men også det blir fort gjennomskuet, virker søkt og forstyrrer leserens oppmerksomhet.
I lovtekster fra og med 1970-årene kan men se plagsomme utslag av denne slags kjønnsnøytralitet.
Vi har ikke noe akseptert kjønnsnøytralt pronomen, slik finnene sies å ha, og vi må kunne bruke ”han” kjønnsnøytralt, men vi bør passe oss for komiske tilfeller. Såpass virkning har nyfeminismen hatt.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Diverse