Spørsmål:
25.11.10 så jeg følgende setning på trykk i Aftenposten: «Leseren har bitt seg merke i en melding i Teknisk Ukeblad». Burde det ikke ha stått enten «Leseren har merket seg .» eller «Leseren har bitt merke i .»? Jeg er fullstendig klar over at det i dag er tillatt å ha med det refleksive pronomenet seg i uttrykket å bite merke i, jf. ordnett.no: «bite (seg) merke i noe». I Norsk Ordbok (Kunnskapsforlaget, hovedred. Tor Guttu) står sågar uttrykket oppført både med og uten seg, slik at det blir betydningsforskjell: «Man biter merke i noe for å demonstrere for utenverdenen, men biter seg merke når man har notert noe for seg selv». Det kløvende spørsmål er så: Dreier det seg ikke her om en krysning av uttrykkene å merke seg noe og å bite merke i noe (jf. Hva er godt riksmål av André Bjerke)? Det vil si at hvis man vil stå på tradisjonens klippefaste grunn, så skriver man å bite merke i? For ordens skyld har jeg under tatt med kapitlet som behandler dette fenomenet i ”Hva er godt riksmål?” av André Bjerke utgitt av nettopp Riksmålsforbundet i 1962:
17. Krysning av beslektede uttrykk
. I en artikkel av en kjent riksmålsforfatter støtte jeg nylig på vendingen: «bite seg merke i». Jeg har tidligere bitt merke i det uttrykket – for man hører rett som det er at folk sier det i
dagligtale. Men dette «seg» er da en helt meningsløs tilføyelse? Hvordan kan ordet ha smuglet seg inn her? Det skulle være morsomt åvite hvordan en slik vending oppstår.
A. Willumsen, Bergen
Svar: Atter et godt bevis på at pratesproget ikke bør influere for meget på skriftsprogets normer. Selv utmerkede riksmålsskribenter kan i sin stil gi konsesjoner til samnorskfolkenes forrykte grunnsetning – den som en gang ble uttrykt av Enok Opsund i forordet til en norsk grammatikk: «Det er talemålet som er sjølvespråket, som skriftspråket er et mer eller mindre fullkomment bilete av».
«Bite seg merke i» er et interessant eksemplar av den store sprogpadde-arten: sammenblanding av beslektede uttrykk. Her er det skjedd en krysning mellom «merke seg» og «bite merke i». Tidligere (se nr. 14) har vi behandlet «høres ut» og «ser ut». Og vi kom også
inn på vendingen «ikke tvil om annet», som har foreldreparet: «ikke tvil om det» og «ikke snakk om annet». Andre redsler fra dagligtalens rike forråd er: «Det spiller ingen betydning» (av «haringen betydning» og «spiller ingen rolle»); «miste overbalansen» (av «miste balansen» og «ta overbalansen»).
Disse paddene stormtrives i avisenes hastverksstil; Odd Eidem har i årenes løp registrert et utall av dem i den fryktede VG-spalten: «Det norske språk fra uke til uke». Fra hans samlinger henter jeg noen eksempler til skrekk og advarsel:
«Vi har tatt alle foranstaltninger.» (Av «ta forholdsregler» og «treffe foranstaltninger».)
«Dette er av underordnet rolle.» («Er av underordnet betydning» – «spiller mindre rolle».)
«Eksperimentet forløp heldig ut.» («Forløp heldig» – «løp heldig ut».)
«Det er ikke fritt for annet enn at vi .» («ikke for at .» – «ikke snakk om annet enn at .».)
«Magnhild Haalke hører til en av våre mest produktive forfattere.» («. hører til våre .» – «. er en av våre.»)
Vi oppfordrer leserne til en spesiell jakt på denne paddearten. Erman først klar over dyrets kjennetegn, ser man det alle vegne; det hopper og kravler overalt hvor skriftsproget beveger seg «på folkemålets grunn», d.v.s.: følger sleivet dagligtale. Gå på jakt i norsk presse, og send oss fangsten.
Svar:
Takk for henvendelsen. Det at to uttrykk blandes sammen, er prinsipielt forkastelig, men det er ikke alt som like alvorlig, og jeg synes Bjerke tar for hardt i når han setter BITE SEG MERKE I i klasse med alt det andre han nevner.For, nemlig: Det refleksive hensynsleddet som vi har å gjøre med her, har ikke sjelden så lite betydning i seg at det kan unnværes:
Det er (meg) en glede å kunne . . .
Jeg har kjøpt (meg) ny dress, men jeg ser meg ikke råd til (ser ikke noen råd for) vinterfrakk.
Han strevet med å finne (seg) en kone.
Å eg veit meg eit land (hvor «meg» bare står for å fylle en plass i metret). Jf. viselinjer som «Det var seg en mann uti Bergens by».
Sånt som dette gjør selvsagt at SEG kan få innpass hvor det ikke betyr noe videre fra eller til om det står, og jeg synes nok Bjerke kunne ha nevnt det. Men på visse områder var han temmelig skolemesteraktig, og i situasjonen hvor han befant seg, måtte han vel også være det.
Fra ordbøkene: I «Riksmålsordboken» (1977), som er grunnlaget for Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner, og hvor bokstaven B ble redigert i 1968, står bare BITE MERKE I. I første utgave av den illustrerte (1993) er SEG kommet inn i parentes. I Bokmålsordboka (fra og med første utgave 1986) står bare BITE SEG MERKE – uten noe mer. Det er for snaut.
Hvorom allting er: Dagens tilstand kan det ikke være tvil om, slik du skriver.
Et søk på Google i dag (30.11) gav følgende resultat:
bite/biter/bet/bitt merke i 8 750 treff
bite/biter/bet/bitt seg/meg/deg/oss merke i: langt over 150 000 treff
Vennlig hilsen
Tor Guttu
Posted in: Ord og uttrykk: bruk, betydning og etymologi