– Man kunne få tungen kuttet av, fortalte journalist og Oslo-guide Liv Berit Tessem om de vekslende kårene for frimodige ytringer om Gud og konge under dansketiden. Etter hvert vokste likevel ytringsfriheten sakte, men sikkert frem.
I Kvadraturen sitter historien i veggene. På Bankplassen forklarer Liv Berit Tessem hvilke bygninger som var her før, blant annet Christiania Theater.
Røttene til hovedstadens aviser og nettaviser finner vi i Kvadraturen, den gamle bydelen som kong Christian IV fikk anlagt ut fra Akershus festning etter bybrannen i 1624. I strålende høstsol guidet Liv Berit Tessem i helgen en lydhør gruppe riksmålsvenner fra det ene pressehistoriske minnesmerket til det andre i Oslo sentrum, med avslutning i den sagnomsuste Akersgaten. Her er noen glimt fra turen.
Tittelen på rundturen var «Det frie ord vokser frem i Christiania», og begynnelsen på det hele var et boktrykkeri som så dagens lys i 1644 i Kvadraturen. Her kom det etter hvert flere små boktrykkerier, og som en sidevirksomhet på 1700-tallet laget de enkle publikasjoner med kunngjøringer og annonser som ble forløperne til avisene slik vi kjenner dem.
Blomstringstid
Med nye politiske vinder og ny teknologi var det først på 1800-tallet at pressen vokste frem som den fjerde statsmakt. Liv Berit Tessem stanser ved Christiania Opfostringshus, Waisenhuset i Kongens gate 1. – Her ble Christian Schibsted plassert, ni år gammel, fortalte Tessem. – Han ble tidlig foreldreløs og begynte i boktrykkerlære i 1829.
Det ble den spede spiren til dagens mektige Schibsted-konsern. Christian Schibsted startet Christiania Adresseblad i 1860, som året etter ble til Aftenposten. Sønnen Amandus Schibsted utviklet så Aftenposten til å bli Norges største avis, og han ble en pioner for moderne journalistikk.
Saftig språkbruk i avisene
Det tok tid å få ut siste nytt. Her har nyhetssultne osloborgere samlet seg utenfor Morgenbladets kontor i Lille Grensen 9. april 1940. (Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)
Men på 1800-tallet het den ledende avisen Morgenbladet. Den ble grunnlagt i 1819 og ble landets første dagsavis. – Morgenbladets omtale av den store plankebrannen på Vaterland i 1819 regnes som norsk presses første nyhetsartikkel, fortalte Tessem. Brannskadene fikk store konsekvenser og tydeliggjorde betydningen av nyhetsmeldinger.
Ifølge Tessem har Morgenbladet gjennom hele sin historie vært gjennom krise etter krise, så dagens krise inngår i en lang tradisjon. I årene 1865 til 1893 ble avisen ledet av den legendariske redaktøren Christian Friele. Økonomi var heller ikke hans sterke side, men polemikk behersket han til fulle.  – Han ble kjent for sine krasse karakteristikker. Blant annet omtalte han presteskapet som «geistlig lutefisk» og navngitte stortingsmenn som «komplette nulliteter», sa Tessem. Polemikken den gang kunne være hensynsløs.
Arbeiderpressen blir til
РHer i Dammg̴rden startet Arbeiderparti-lederen Christian Holtermann Knudsen Vort Arbeide, i dag kjent som Dagsavisen, forklarte Liv Berit Tessem.
Mens Morgenbladet ble et konservativt organ, finner vi røttene til et rødt organ i Dammgården fra 1877 i Øvre Slottsgate 6. I bakgården her grunnla Christian Holtermann Knudsen i 1884 Vort Arbeide, som to år senere ble til Social-Demokraten, dernest Arbeiderbladet og til slutt Dagsavisen i 1997.
Også Christian Holtermann Knudsen kom inn i avisverdenen i kraft av å være boktrykker, men drevet av sitt engasjement som pioner i fag- og arbeiderbevegelsen. Da ingen ville trykke den radikale avisen hans, skaffet han seg sitt eget trykkeri. Men økonomien var vanskelig, og det ble ikke lettere ved at Holtermann Knudsen havnet i fengsel for ting han hadde trykt. – Men hans kone Marie sa at han i det minste la på seg som fange på vann og brød, fortalte Tessem.
Ferden går videre gjennom Nedre Vollgate, hvor en blå plakett står igjen som minne etter et av avisdødens ofre, Morgenposten. Den var også kjent som «Sværta» etter grunnlegger William Nissons far, som drev skosvertefabrikk i samme gård som avisen. I en 30-årsperiode fra slutten av 1800-tallet var Morgenposten faktisk landets største avis, men i etterkrigstiden gikk opplaget jevnt nedover, og etter over 100 års drift gikk avisen inn i 1971.
Nye tider
Vi når frem til Akersgaten, og også her har det stilnet. Det er ikke lenger et like sydende liv, slik eldre vil forbinde med de gamle lokalene til Aftenposten, Dagbladet og VG fra den gang aviser bare kom på papir.
– Det ristet i byggene når trykkpressene dundret i vei, og lastebilene kjørte inn og ut med aviser. Her var det et yrende liv, forklarer Liv-Berit Tessem om papiravisenes storhetstid. En skjeggete hipster glir lydløst forbi på en el-sparkesykkel, som en synlig påminnelse om nye tider.
Går man enda lenger tilbake i historien, var ikke Aftenpostens virksomhet større enn at Amandus Schibsted bodde med sin familie i etasjen over kontoret i Akersgaten 53. Etter hans død i 1913 overtok hustruen Thrine Schibsted, og i 20 år styrte hun Aftenposten til nye høyder. Muligens ble hun opphavet til kallenavnet «tanta i Akersgata».  Aftenposten og VG holder fortsatt hus i den gamle avisgaten, riktignok sammen i et nybygg, og nå like godt kjent som ap.no og vg.no.
Vær med på Riksmålsforbundets arrangementer – meld deg inn her!