Nederlenderen Gaston Dorren formidler et vell av informasjoner i boken «Lingo». Han sier fornuftige og tankevekkende ting om de europeiske hovedspråkene, og han har til og med forstått ganske mye av vår spesielle norske språksituasjon.
Gaston Dorren skriver både humørfylt og opplysende om Europas mange språk.
I denne innholdsrike boken avlegger den nederlandske språkviteren og journalisten Gaston Dorren et sekstitalls moderne europeiske språk korte, men opplysende visitter. Enda flere språk nevnes; bokens «Register over omtalte språk» inneholder noe over 150 forskjellige språknavn.
De enkelte språk, eller i noen tilfeller en språkgruppe, tilgodeses med hver sitt kapittel på fra tre til fem sider. Bak hvert av de i alt 65 kapitlene står en kort notis om eventuelle lånord fra språket (eller språkgruppen) til andre europeiske språk – i denne oversettelsen især til norsk, når slike eksempler finnes.
Deretter følger en notis om ett eller to ord i det omtalte språk som andre språk ikke synes å ha, men som kunne ha kommet godt med. Norsk er representert med døgn, og i tillegg vurderes utepils som en verdig kandidat. Fra hviterussisk anbefales dessuten talaka ‘frivillig fellesarbeid for nabolaget’, som nærmest tilsvarer norsk dugnad, med kommentaren: «Ett av de to ordene bør snarest reise utenlands!»
Språkreise gjennom Europa
Boken formidler et vell av informasjoner. Forfatteren klarer til og med å si fornuftige og tankevekkende ting om de velkjente europeiske hovedspråkene. Engelske rettskrivningskuriositeter behandles instruktivt under overskriften «Global hodepine». I kapittelet «Den fredelige ekspansjonisten?», med et velfortjent spørsmålstegn, ses historien om tysk i et bredt historisk perspektiv som omfatter folke- og personforflytninger i eldre og nyere tid samt tyske kolonier. Det supplerende kapittelet «Tysk i flere tapninger» handler om det historiske forhold mellom tysk og nederlandsk og om nedertyskens tidligere betydning og mer traurige nyere skjebne. Kapittelet om fransk byr på et tilsvarende bredt historisk utsyn, ispedd et antall sprelske metaforer som begynner med overskriften «Kjære mor». Den forklares nærmere.
I boken omtales mange språk som de fleste av oss har høyst diffuse forestillinger om, eller som vi kanskje ikke en gang har hørt om. Her er noen få eksempler: ossetisk (iransk språk på begge sider av grensen mellom Russland og Georgia), kanaløynormannisk (på de britiske Kanaløyene Guernsey, Jersey og Sark), karaimisk (tyrkisk språk i Litauen talt av en liten gruppe jøder), ladino (jødespansk i Middelhavsområdet), frisisk (i det nordlige Nederland og nordvestlige hjørnet av Tyskland og videre et stykke nordover langs Jyllands vestkyst), sorbisk (slavisk språk i det sydøstlige tidligere Øst-Tyskland) og forfatteren Dorrens morsmål limburgsk (i det sydøstlige Nederland).
Boken siste del bærer tittelen «Intensivavdelingen» og handler om «Språk som svever mellom liv og død». Eksempler er de keltiske språkene irsk og kornisk (i Cornwall) samt monegaskisk (i Monaco) og gagausisk (i en autonom region i Moldova). Et par av de allerede nevnte språkene kunne nok dessverre ha vært tatt med her.
Bokens forfatter er glad i alfabeter og alfabetiske finesser. I «Sett halen på språket: Sporlek» gjennomgås detaljert bokstaver og tegn, eller kombinasjoner av bokstaver, som er karakteristiske for og dermed kan brukes til å identifisere et bestemt språk. Dette er nyttig informasjon hvis man har behov for å identifisere en teksts språktilhørighet eller f.eks. for å lese stedsnavn i utlandet. Kapittelet om russisk gir en grundig og klar oversikt over det kyrilliske alfabet; det gammelslaviske glagolittiske alfabetet stilles til skue i kapittelet om makedonsk – men dessverre uten nærmere forklaring av hva de enkelte tegn tilsvarer i kyrillisk eller et latinsk alfabet. Også andre kapitler – om polsk, tsjekkisk, skotsk-gælisk, aserbaidsjansk, finsk og tyrkisk – inneholder omtaler av alfabetiske særegenheter eller utviklinger.
Godbitene er mange. Mine personlige favoritter, i tillegg til flere av de allerede nevnte, er kanskje «Å dechiffrere tallenes språk» om den bretonske tellemåten (keltisk i Bretagne), som lar den danske fremstå som den rene barnemat, og den bitende politiske satiren «To taler til det hviterussiske folk», som illustrerer nasjonale identitetsdilemmaer under en tyngende politisk og kulturell overmakt.
Norsk språksituasjon temmelig ubegripelig for utlendinger
Norsk behandles under den muligvis flatterende overskriften «Det demokratiske språket». Forfatteren har åpenbart forstått ganske mye av en språksituasjon som fremstår som temmelig ubegripelig for utlendinger flest før de selv er havnet midt oppe i den. Her er noen sitater til belysning av forfatterens inntrykk av norsk, først om den angivelig demokratiske muntligheten: «Nordmenn har rett og slett ikke noe felles nasjonalt standardspråk.» – «Nordmenn har en offisiell institusjon kalt Språkrådet, og rådets veiledning er …: Snakk slik det er naturlig for deg. På grunn av dette kan nordmenn forstå et lappeteppe av dialekter. … Denne fleksibiliteten er imponerende, men gjør det ikke lett for en som skal lære språket.»
Men når det så blir tale om skriftspråket, er tonen en litt annen: «… nordmenn er forbløffende sta og stridbare når det gjelder skriftspråket. Her er det ingen fredelig sameksistens, men tvert imot en seiglivet og til tider innbitt kamp mellom ulike varianter.» – «Kjernen i uenigheten kan oppsummeres i ett spørsmål: Hvor dansk bør norsk være?» Sistnevnte påstand og spørsmål har en utvilsom historisk berettigelse, men oppleves i dag knapt av noen som et praktisk hovedspørsmål.
Følgende utsagn gjelder situasjonen etter 1814: «Under dansk styre hadde det norske språket, som i middelalderen slo an tonen i hele Nord-Europa, blitt presset inn et trangt hjørne. De som kunne skrive, skrev dansk.» Hvor mye som her er riktig, og hvor mye som er galt, er avhengig av hvordan man oppfatter «Nord-Europa» geografisk og islendingenes rolle i gammel tid, og dessuten av hvordan man vektlegger det faktum at gammelnorsk/norrønt i høymiddelalderen var et rikere litteraturspråk enn gammeldansk og gammelsvensk.
Utvilsomt riktig er det at skriftspråket i Norge fra midten av 1500-tallet av var dansk. I lys av dette er det spørsmål som stilles i fortsettelsen, noe underlig: «… de uavhengige nordmennene skulle vel ikke begynne å skrive dansk?» Det var jo nettopp det de gjorde, de skrev dansk! Og gjennom hele det 19. århundre var faktisk et flertall av dem innforstått med at det skulle de fortsatt gjøre.
Det moderne norske skriftspråk bokmål er således opprinnelig dansk. Gjennom flere offisielle språkreformer (1907, 1938, 1938, 1959), som i sum innebar tusenvis av detaljforandringer, ble skriftdansken stadig mer fornorsket. Riksmålsnormeringen fulgte etter når det var et grunnlag for det i dominerende språkbruk og forandringene ikke medførte uakseptable tradisjonsbrudd.
En konsekvens av alle forandringene er at følelsen av hva som er opprinnelig danske former, ikke lenger er til stede. Man kan nok, når man tenker seg om, ha en mistanke om at f.eks. en form som begredelig har noe dansk over seg, men hvem skulle nå tro at f.eks. glemme og svømme er danske former? Men det er de – danske former som helt av seg selv har vunnet fullverdig hjemstavnsrett som skriftlig og muntlig norsk. Bokmålets historie tilsier at det blir feil å kalle slike former for «lån fra dansk» – skriftdansken var der før bokmålet.
Forvirring eller valgfrihet?
Forfatteren er klar over at moderne norsk skriftspråk opptrer i de offisielle normvariantene bokmål og nynorsk samt et par uoffisielle normer. Han har fått med seg den i Norge egentlig lite kjente «høgnorsken» som en alternativ uoffisiell nynorsknorm. Det «uoffisielle» riksmålet karakteriserer han slik:
«I det andre hjørnet har vi riksmål, som regner seg selv som hele landets språk. På samme måte som sine [høgnorske] motstandere orienterer de [riksmålstilhengerne] seg mot fortiden, men i deres tilfelle er det den gamle dansken som vekker nostalgien. Sammenliknet med forkjemperne for høgnorsken har de [riksmålsforkjemperne] flere tilhengere og mer prestisje, og de har til og med et respektabelt motstykke til Språkrådet, Det Norske Akademi for Språk (inntil nylig Sprog!) og Litteratur, som består av ganske så betydelige konservative enkeltpersoner.»
Til dette sitats første del er det det å si at om det er noen som i dag er nostalgisk fortidsorientert, så det neppe den gjennomsnittlige bruker av riksmålet eller dets bare minimalt avvikende tvilling moderat bokmål, men snarere de ganske få gjenværende samnorsktilhengerne. Heller ikke tilhengerne av et virkelig radikalt bokmål har for tiden bare glade dager. Medlemmer av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur bør kunne lese resten av sitatet i velvillig erkjennelse av at også noe tvilsomme komplimenter kan betraktes som komplimenter.
Forfatteren avslutter sin omtale av den norske språksituasjonen slik: «Forvirring? Det kan også kalles valgfrihet. Norsk er et demokratisk språk.» Vi bør kanskje takke høflig for velviljen. Men vi kan notere oss at ingen av bokens øvrige tallrike språkomtaler inneholder den minste antydning om en så omfattende «valgfrihet» som den offisielle norske ordbøker søker å markedsføre. I såkalt «språkradikale» bokmåls- og nynorskkretser, og i Språkrådet med dets nærmere 40 ansatte, taler man varmt og begeistret om verdien av «språklig mangfold».
I praksis betyr det støtte til kunstig oppsvulmede, språkbruksfjerne offisielle skriftspråksnormer og til obligatorisk (nynorsk) sidemålsstil, samt fornektelse av eksistensen, og ideologisk benektelse av ønskeligheten, av en fungerende norsk standarduttale. Perspektivet er beklemmende provinsielt. I Lingo presenteres man for interessante innblikk i et uendelig mer fascinerende europeisk språklig mangfold. At boken dessuten er humørfylt skrevet, bidrar til å gjøre den til en både opplysende og underholdende leseropplevelse.
Gaston Dorren:
«Lingo – En språkreise gjennom Europa»
Oversatt av Hedda Vormeland
Pax forlag 2017
John Ole Askedal er professor emeritus i tysk språkvitenskap og medlem av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. Denne artikkelen er tidligere trykt i Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet nr. 1, 2018.