Engelsk er i praksis blitt et nasjonalt sekundærspråk, en utvikling som næres av tunge samfunnsendringer. Derfor må vi arbeide aktivt for å styrke morsmålet, skriver John Olav Egeland.
Teknologisk innovasjon, nye medier som favoriserer engelsk, akademisk internasjonalisering og innvandring påvirker språksituasjonen, påpeker John Olav Egeland.
Norsk er ikke et døende språk. Det er særdeles levende og kan brukes på alle samfunnets områder. Men denne posisjonen er også under angrep. Engelsk fosser fram og er i praksis blitt et nasjonalt sekundærspråk. Denne utviklingen næres av tunge samfunnsendringer: Teknologisk innovasjon, nye medier som favoriserer engelsk, akademisk internasjonalisering og innvandring. Nå har Språkrådet slått alarm. I en rapport fra Språkrådets framtidsutvalg («Språk i Norge – kultur og infrastruktur») skisseres tiltak for å bevare norsk som et heldekkende og kraftfullt verktøy.
Høyere utdanning og forskning er vurdert som den strategisk viktigste samfunnssektoren når det gjelder å sikre norsk språks stilling som komplett og samfunnsbærende nasjonalspråk. Det er likevel her domenetapet er størst, dvs. en situasjon der norsk språk blir trengt ut og erstattet av et annet. For å unngå dette har universiteter og høyskoler siden 2010 vært pålagt vedlikehold og utvikling av norsk fagspråk.
Det pålegget ser ut til å ha liten effekt. Emner med all undervisning på engelsk økte fra 8.9 prosent i 2007 til 19.6 prosent i 2016. Masteroppgaver skrevet på engelsk steg fra en andel på 9 prosent i 1986 til 43 prosent i 2016. Samtidig vet vi at 94 prosent av masterstudentene går ut i norsk arbeidsliv, og at fire av fem som reiser ut kommer tilbake til Norge etter kort tid. Undersøkelser fra NHO viser at 82 prosent av arbeidsgiverne oppgir norskkunnskaper som den viktigste språkkompetansen.
Språkutvikling i hendene på globale giganter
Forskning er internasjonal og engelsk er fellesspråket. Det sier seg selv at norske forskere både må beherske og publisere på engelsk. Samtidig er utdanning og forskning langt på vei offentlig finansiert. Det taler sterkt for at resultatene skal være tilgjengelige på norsk, og at kunnskapen skal kunne anvendes her i landet. Ikke minst handler det om å beholde og utvikle norsk som redskap på alle områder, men også om studentenes språknivå. Slett engelsk er ingen skarp kniv.
Språkutviklingen er nå langt på vei i hendene på globale giganter som Facebook, Google, Amazon, Microsoft og Apple. Dette gjelder ikke bare bruken av engelsk som verdensspråk, men i økende grad også nasjonale talespråk. Taleteknologi er på vei inn i stadig flere yrker, men også i hjemmene der smarthøytalere er den nye trenden. Skal norsk bli noe mer enn et språk oversatt fra engelsk, må det digitaliseres og utvikles med enorme mengder språkdata. Det finnes en norsk språkbank, men den tilfredsstiller ikke kravene som utviklerne stiller. Språkrådet foreslår bl.a. en fornyet satsing på språkdata som speiler norsk talemål og skriftspråk.
Nye medievaner legger press på norsk språk
Mediespråket er i endring. På under ti år har Facebook fått 3.4 millioner brukere over 18 år i Norge. En av to husstander abonnerer på Netflix og tradisjonelt, lineært TV er i tilbakegang. Blant ungdom og voksne har nærmere 100 prosent mobiltelefon. Store deler av tilbudet i disse mediene er på engelsk, og det er en reell fare for at norsk kan miste sin posisjon på mediefeltet. Skal det motvirkes må det norskspråklige tilbudet være så stort, og ha så høy kvalitet, at det hevder seg i konkurransen med det fremmedspråklige tilbudet, mener Språkrådet. Det betyr tydelige, statlige tiltak og finansiering.
Ved utgangen av 2017 bodde det bortimot 750 000 innvandrere i Norge, det vil si vel 14 prosent av befolkningen. I 2018 er det 330 000 arbeidsinnvandrere fra EØS-området. I motsetning til flyktninger og asylsøkere har disse verken plikt eller rett til opplæring i norsk. Den manglende språkforståelsen skaper farlige situasjoner og bidrar til sosial sementering. Det er åpenbart behov for mer opplæring enn det som gis i dag.
Aktiv innsats må til
Hvis norsk var godt nok for Henrik Ibsen, Sigrid Undset og Tarjei Vesaas – og stadig kan brukes av forfattere som Per Petterson, Maja Lunde og Karl Ove Knausgård – er det ingenting som tyder på at det har vesentlige mangler. Tvert imot er norsk – og slektningene i den nordiske språkfamilien – fleksible redskaper i rask utvikling. Norsk er også den tydeligste markøren for Norge som nasjon. Skal det fortsette slik, må vi jobbe aktivt for at norsk skal være det dominerende og naturlige språket på alle viktige samfunnsområder.
John Olav Egeland er kommentator i Dagbladet og vant Riksmålsforbundets pressepris Gullpennen i 2008. Denne artikkelen er også trykt i Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet nr. 2, 2019. (Foto: Stig Michaelsen)