Norske ungdommer behersker engelsk bedre. Da føles det teit å uttale Wales som vels og New York som nyork, skriver Helene Uri, som i denne artikkelen tar for seg hvordan engelsk syke i norsk uttale også rammer franske låneord.
Den engelskspråklige påvirkningen var ikke like sterk da artikkelforfatter Helene Uri gikk på skolen. Da var det vanlig å si nyork. (Foto: Morguefile.no)
Som mange har lagt merke til, er ikke lenger bjørnetjeneste en mislykket form for hjelp, men en stor tjeneste. Denne ble overhørt på bussen: «Åh, kan ikke du gjøre meg en bjørnetjeneste ’a!» Men det skjer endringer andre steder enn på ordplanet. Blant annet blir uttalen påvirket av engelsk.
Denne artikkelen er ikke et resultat av forskning. Det er en samling anekdotiske eksempler registrert og notert etter hvert som de er observert. Utgangspunktet er østlandsk talemål, og mer spesifikt slik jeg kjenner det fra Oslo.
Anglifisert uttale
Før den amerikanske hyperromantiske filmen Titanic kom, sa nok de fleste i Norge «titannik» med i og a, ikke «taitænik», som nå nok er det vanligste. Da jeg gikk på skolen, uttalte geografilæreren min Wales med ren e, mens jeg i dag sjelden hører annet enn ei. Vi hører og snakker mer engelsk, og dermed blir også gamle «norske» navn uttalt på engelsk vis. Jeg har flere ganger i det siste hørt Oslo-hotellene Bristol og Continental uttalt, av nordmenn på norsk, på engelsk maner.
Ikke bare hotellene er rammet av engelsk syke. Jeg har registrert Jobs bok – i Bibelen, altså – uttalt med engelsk dj i front, som det engelske substantivet job. Jeg har hørt en elev snakke om maleren Munch, uttalt mantsj, som det engelske verbet for å gumle. Hovedverket til Alexander Kielland? Jo, det er Garman & Worse, uttalt «garmæn and wørs», som komparativformen av det engelske adjektivet for dårlig. Det er fristende å spørre om det kan bli verre.
Chatting
Heller ikke ord som i norsk tradisjonelt har hatt franskpåvirket uttale, slipper unna. Kelnere og andre uttaler franske viner med engelsk aksent, slik at vi drikker ikke lenger «sjardåné», men «tsjardånei». Den vidunderlige kaken Sarah Bernhardt, som vi i Norge har uttalt med stum dt, er blitt varmt anbefalt av betjeningen bak konditoridisken som «særa børnard», som om damen var amerikansk såpestjerne og ikke en fransk skuespillerinne.
Om man får den underlige følelsen av at man har sett og opplevd noe fra før, så kjenner unge språkbrukere fenomenet déjà vu og uttaler det med stor selvsikkerhet som en barka amerikaner og ikke slik vi har sagt det i norsk i årtier, oppgitt på denne måten i bokmålsordbøkene: «desjavy».
Midt i Karl Johans gate ligger hotellet Grand, tradisjonelt uttalt med ng-lyd på slutten av ordet, slik vi markerer nasal i franske lånord. Om uttalen «grann» har utkonkurrert «grang», vet jeg ikke, men den er svært utbredt; jeg har også hørt det engelsk-klingende «grænd». Revyteatret Chat Noir, som betyr svart katt på fransk og uttales «sja noar», er blitt utsatt for den litt uheldige omstendighet at chat (altså katt) skrives på samme måte som et engelsk ord, som betyr å skravle, snakke (særlig på nettet). Dette har ført til at «tsjæt noir/noar» høres i unge munner.
Hverdagsord
Men det dreier seg ikke bare om hoteller, viner og fancy franske ord. Uttalen av en del hverdagsord endrer seg også. Det er flere enn meg som har lagt merke til at æ-er som tidligere oftest ble uttalt som e, nå uttales æ. «Sæd», sier unge mennesker og uttaler det altså som det skrives.
At unge i Oslo-området stiller seg vantro til uttalen med e i ordet sæd, er trolig også et resultat av at det er et lite hyppig forekommende ord i samtaler med voksne, men desto mer brukt mellom ungdommer, skriver Helene Uri.
Hvis jeg konfronterer dem og sier at den vanlige uttalen (kan hende drister jeg meg til å si den korrekte uttalen, især om det er egne barn jeg snakker til) er med e – «sed» – ser de vantro på meg og sier at det høres utrolig korny ut. Det er flere tilfeller på skriftuttale av æ, i nyhetene uttaler mange av reporterne væpnet med æ, for eksempel.
Å ta til motmæle – med klar og tydelig æ – gjør også folk, både i radio og på tv. Vi er heller ikke ferdig med de fire store. Han med Familien på Gilje, hva heter han? Jonas er greit, men etternavnet blir ikke sjelden uttalt som «li-e».
Tegl (i min Oslo-dialekt uttalt som «tæil») og teglstein har jeg ikke hørt så mye snakk om, men jeg er overbevist om at hvis tyveåringer hadde diskutert tegl, så ville de ha uttalt det som det skrives. Realist-interesserte ungdommer har en lei tendens til å snakke om kjegle, uttalt akkurat slik og ikke som «kjæile». (At noen av dem dessuten sier «sjegle», lar jeg ligge i denne omgang.) Og så har vi et tilfelle som vi kunne ha plassert sammen med de franske ordene: entré. Verbet engasjere har ifølge bokmålsord-bøkene både uttalen ang- og eng; det samme gjelder lansere, som lenge har vært uttalt både med og uten ng-lyd: langsere og lansere. Rommet entré og uttrykket gjøre entré pleier vi å uttale med ang. Eller pleide da. Nå hører jeg stadig «entre».
Hvorfor?
Det ligger i språkets natur at det utvikles, spørsmålet er bare hvordan. Et annet spørsmål er hvorfor. En av årsakene til endringene er at norsktalende ungdommers engelskkompetanse stadig blir bedre. Da føles det teit å uttale Wales som «vels» og New York som «nyårk». Men, som vi har sett, dette gjelder ikke bare engelske ord. Vi kunne kanskje være så dristige å anta at for mange er (den ubevisste) hypotesen at alt fremmed uttales best på engelsk.
Vi ser samme tendens når dagens nordmenn, også godt voksne, velger å sitere for eksempel Aristoteles (Aristotle, som han av og til blir hetende …) eller Voltaire på engelsk, selv om det som blir sitert, finnes i norsk oversettelse, og selv om hverken Aristoteles eller Voltaire var særlig stive i engelsk. Men det virker jo flott og vitenskapelig. Vi pynter oss med engelsk, rett og slett.
Så har det hele selvsagt med frekvens å gjøre. Hvis man stadig hører et ord, så vet man jo også godt hvordan man skal eller bør si det. Så kan selvsagt uttalen likevel endres, som overgangen fra kj til sj. Men jeg tror at den engelske uttalen av déjà vu kan forklares ved at ungdommer hører dette uttrykket hyppigere i amerikanske serier enn i samtaler mellom generasjonene.
At unge i Oslo-området stiller seg vantro gapende til uttalen med e i ordet sæd, er trolig også et resultat av at det er et lite hyppig forekommende ord i samtaler med voksne, men desto mer brukt mellom ungdommer. Og da er det fritt frem for påvirkning fra skriftbildet.
Denne artikkelen er også trykt i tidsskriftet Ordet nr. 2 2016.
- Helene Uris nye bok Godt språk. Alt du trenger å vite for å ordlegge deg korrekt kan kjøpes ved å gå inn i vår nettbutikk eller ved å sende en e-post til ordet@riksmalsforbundet.no. Bestiller du på nettet, får du boken fritt tilsendt.