Bli med hovedredaktør Tor Guttu bak kulissene i Det Norske Akademis Store Ordbok – «det store språkløftet».
For ordboksredaktører som Carina Nilstun og Tor Guttu har utviklingen fra seddelarkiv til Google revolusjonert arbeidet.
I Kunnskapsforlagets store kontorlandskap i Nydalen i Oslo er det ved første øyekast stille og tomt, men det er bare tilsynelatende. Etter hvert som vi beveger oss innover, møter vi bak skilleveggene den ene ordbokredaktøren etter den andre. En konsentrert ro hersker her i lokalene, hvor 18 skarpskodde språkvitere arbeider iherdig med redigeringen av Det Norske Akademis Store Ordbok (NAOB), som vil bli det største og mest oppdaterte ordboksverket for riksmål/bokmål. «Det store språkløftet» kaller de det selv. Innerst i lokalet finner vi hovedredaktøren Tor Guttu, i det han kaller et åpent avlukke – åpent for alle til enhver tid.
– Når NAOB blir ferdig i 2017, vil jeg være 80 år, sier Guttu, som etter helt yrkesliv som leksikograf ved Universitetet i Oslo har hatt hendene fulle med ordboksarbeid langt inn i vanlig pensjonsalder. Et nasjonalt ordboksverk som NAOB er som en stafett fra generasjon til generasjon, for det er egentlig en videreføring av Norsk Riksmålsordbok (NRO), som ble påbegynt i 1922.
– Opprinnelig skulle også NAOB bli et bokverk på papir, men den teknologiske utviklingen har i mellomtiden gitt digitale ordbøker så mange fortrinn at ordbøker på papir er nærmest historie, forklarer Guttu, som presiserer at en papirutgave av NAOB også kan bli aktuelt. Med smittende entusiasme viser han og medredaktør Carina Nilstun (36) hvor brukervennlig den nye nettordboken vil bli. Nilstun er leksikograf med mastergrad i tysk språk.
– I de gamle ordbøkene på papir måtte man presse inn mest mulig på hver side, så de var tettpakket med liten skrift og hadde mange forkortelser, sier Nilstun og viser eksempler på NROs ugjennomtrengelige og fryktinngytende spalter ved siden av en demo av oppsettet i NAOB. – I NAOB blir det store fonter og luftig tekst. Vi behøver ikke å bruke forkortelser, og henvisinger er klikkbare, forklarer Nilstun. Artiklene – det vil si de enkelte oppslagsordene og alt som opplyses om dem – har fyldig informasjon: bøyning, uttale, etymologi, betydning og bruk. I likhet med NRO får NAOB et rikt utvalg av brukseksempler i sitater fra mange slags kilder, ikke minst kjente forfattere.
Teknologien åpner dører
Den teknologiske utviklingen som muliggjør disse ordboksmessige fremskrittene, har også revolusjonert leksikografenes tilgang til kildene som viser hvilke ord som brukes og hvordan de brukes og staves. Guttu har vært med hele veien, fra den gang leksikografene ved Universitetet i Oslo baserte seg på seddelarkiv med kartotekkort. – Kortene var av syrefritt papir for å vare, og de eldste var håndskrevne fra før krigen, da avskriverne – bl.a. professorfruer – fikk 7 øre pr. seddel, forteller Guttu. Seddelproduksjonen foregikk i Det norske litterære ordboksverk (DNLO), et statsfinansiert foretagende som fra begynnelsen av 1960-årene gradvis ble integrert i UiO. DNLO utga aldri selv noen ordbok, men bidro til utgivelsen av Norsk Riksmålsordbok og andre ordbøker ved å la dens redaktører bruke arkivmaterialet.
Tekstsamlinger er viktige kilder for ordboksredaktørene, og teknologien har åpnet dørene til kilder i et omfang som før var utenkelig. – Vi trenger ikke gå på biblioteket lenger, for alle verker kan nås ved et klikk på Nasjonalbibliotekets nettsted bokhylla.no. Her kan vi også søke på ord i de enkelte verker, forteller Guttu. Også tekstsamlingen som kalles Leksikografisk bokmålskorpus – som til nå har befunnet seg på Universitetet i Oslo – vil bli en viktig ordbase for NAOB.
– Andre svært gode kilder for oss å søke i, er mediearkivet til ATEKST/Retriever. Og naturligvis googler vi, og selv om vi da får vi frem alt som gud og hvermann skriver, så forteller Google-søk mye om ordbruk.
På denne måten er vi på sett og vis alle med på å påvirke hva som blir stående i ordbøker som NAOB. Redaktørene sitter ikke på sin høye hest og bestemmer over ordene, men beskriver brukstradisjonen og språket i bruk.
Selv om de kan bygge videre på Norsk Riksmålsordbok, står redaktørene foran en formidabel oppgave. Alle artiklene i dette verket skal gjennomgås og oppdateres, og i tillegg skal det nye verket være á jour med nyord.
Tor Guttu (t.h.) og Lars Anders Kulbrandstad i seddelarkivet ved Leksikografisk institutt på 1970-tallet. (Foto: Museet for universitets- og vitenskapshistorie)
– De seks bindene i NRO ble utgitt mellom 1937 og 1995, og naturlig nok fremstår en del av definisjonene, og av realitetene og synsvinklene bak dem, som foreldet i dag. Noen av de selvlagede redaksjonseksemplene gjenspeiler en annen tid, poengterer Guttu. Beskrivelsene av teknologi er et område der tidens tann blir tydelig. I NRO beskrives for eksempel telefon slik: «apparat til fjernoverføring av lyd, særl. menneskelig tale, bestående av en trakt hvor lyden setter et membran i svingninger som ad elektrisk vei overføres til et lignende membran i et mottagerapparat hvor svingningene igjen omsettes til lyd (tale) som kan opfattes av en person som holder mottagerapparatet til øret (efter å være varslet ved ringing gjennem apparatet)». Det går an å si det både enklere og mer moderne.
Ordbøkene gjenspeiler samfunnsutviklingen
At tiden har løpt fra enkelte definisjoner av samfunnsforholdene, kan man se i et ord som forsørger: «person som har forsørgelsesbyrde, særl. familiefar». Eller i en av betydningene av frøken: «nu mest brukt av tjenerskapet til og om ugift datter ell. ugift kvinne i huset». I likhet med alle andre oppslagsverk fra samme tid beskriver NRO konvensjonene slik de var den gang, og de må oppdateres.
– Dere har også noe dere kaller «verdivask». Hva er det?
– Som jeg antydet kan gamle definisjoner gjenspeile eldre verdisyn og holdninger, og enkelte ord brukes ikke så fritt som tidligere. Typiske eksempler er ord knyttet til kjønnsroller eller befolkningsgrupper. I tilfeller hvor ordet i dag kan oppfattes som nedsettende eller støtende, vil det bli markert som det, forklarer Guttu, skjønt han ikke legger seg flat for den første og beste pressgruppe som vil ha et ord satt i skammekroken.
For ordbokredaktørene er det summen av den rådende bruk som er avgjørende for om et ord ikke lenger kan anses som nøytralt, ikke bare hva som til enhver tid er politisk korrekt. Neger er et ord som har gjennomgått en slik utvikling, etter mye debatt. For ti år siden mente Språkrådet at det var et nøytralt ord, men fastslår nå at de fleste unngår å bruke det. Som en såkalt deskriptiv, altså beskrivende ordbok, har NAOB med også sensitive ord, men de blir markert. Redaksjonen må ta stilling til mange slike ord i gråsonen. Er for eksempel dverg og keivhendt negativt ladet?
– Hva med nyordene – hvor nye er de?
– Vi ser dem i et perspektiv på cirka 20 år, sier Carina Nilstun. – Det må være en viss frekvens og spredning før vi innlemmer dem, men vi har ikke noen tallgrense. Noen nyord kan tilsynelatende være mye brukt, men det kan skyldes høy såkalt metabruk. Ordet askefast er et eksempel. Da vi søkte på det, fikk vi mange treff på omtaler av selve nyordet – altså ikke egentlig bruk av ordet.
– Et språknerd-spørsmål: Når jeg slår opp på ordet «jobbe» i NRO, står betydningen»spekulere» (f.eks. i aksjer) oppført først – altså en mindre brukt betydning. Hvorfor det?
– Det er fordi NRO følger ordets historiske rekkefølge, og det samme gjør vi i NAOB. Jobbe ble først brukt på norsk i denne betydningen (jf. den historiske betydningen jobbetiden), men etter hvert er å jobbe blitt mer og mer synonymt med å arbeide, sier Nilstun.
Så ikke bare er NAOBs redaksjon tettere på samfunnet og samfunnsutviklingen enn det den lavmælte, akademiske atmosfæren i lokalene kan gi inntrykk av. Det språkarbeidet redaksjonen utfører, er også et speilbilde av samtiden. Guttu forklarer at artiklene i NAOB er resultater av lagarbeid.
– Medarbeiderne velger dels selv og blir dels tildelt ord de skal redigere, og redigeringsarbeidet foregår etter et grundig regelverk. Når en artikkel er ferdig i første versjon, leses den kritisk av én eller flere kolleger – alene eller i grupper. På den måten blir hver artikkel nøye gjennomarbeidet, fremholder Guttu. I en elektronisk versjon kan dessuten feil alltid rettes. – Det er noe av det beste ved en digital ordbok. Vi kan alltid rette feil og oppdatere innholdet.
Dette er annen del i en artikkelserie om Det Norske Akademis Store Ordbok.
Se også NAOB: En skattkiste av en ordbok