Det er slutt på den tiden da «alle» gikk med hatt, men språkets mange uttrykk knyttet til hatten lever videre. Her er noen artigfakta fra Det Norske Akademis ordbok/NAOB.
Man kan bære sin hatt som man vil, altså være fri og uavhengig, eller være så underdanig at man står med hatten i hånden. En nyere, feilaktig variant er sammenblandingen «å bøye seg i hatten». (Foto: Rigmor Dahl Delphin/Digitalt museum)
Noe av stoffet man finner i NAOB, vitner mer eller mindre direkte om kulturelle fenomener og tradisjoner. Hatten som plagg spiller en mindre rolle i dag enn i tidligere tider, hvor den var et nødvendig tilbehør til klesdrakten, og hvor det var nærmest utenkelig at et voksent menneske beveget seg utendørs uten en eller annen form for hodeplagg.
Undertegnede så en gang en ytterst fantasifull forklaring på uttrykket ta sin hatt og gå. Den var merkelig nok knyttet til fargeribransjen, men formuleringen viser altså rett og slett til den tidligere skikken at den som forlot et selskap, tok med seg hodeplagget. Nå brukes uttrykket i betydningen ‘forlate sitt embete, sin stilling (i protest eller som konsekvens av dårlig arbeid)’. Men det å ta sin hatt og gå, i konkret forstand, er altså i ferd med å gå i glemmeboken.
Da man var «på hatt» med noen
Eldre tiders herrer viste ærbødighet for noen ved å hilse med hatten, noe som har gitt opphav til uttrykksmåter som ta hatten av for noen (eller noe) og være på hatt med noen. Noen kunne til og med være så underdanig at de sto med hatten i hånden.
Å bære hatt var på sin side tegn på makt og stolthet, og det ser vi i uttrykk som være mann (eller kar) for sin hatt. En triumf kan kalles en fjær i hatten. På den annen side vet vel de fleste den dag i dag hvordan det føles når man ikke er høy i hatten.
Tidligere var det et sosialt skille mellom de som bar hatt og de som bar lue eller skaut. Derfor skriver Inger Hagerup: «mor … gikk med hatt i kirken istedenfor plagg [dvs. skaut]» (Det kommer en pike gående, 1989, side 56). Det at moren bar hatt, innebar altså at hun var mer bymessig kledd enn de andre kvinnene der på stedet.
Hatt som nestenbanning
Man kan få så hatten passer, dvs. få sterk kritikk, eller rett og slett kjeft. Man kan lure hvorfor hatten trekkes inn, når noen utbryter: «Herre min hatt!». Svaret er at det er en type nestenbanning, dvs. en ed hvor man erstatter et ladet ord med et mer nøytralt og alminnelig – i dette tilfellet er «hatt» en mildere erstatning for «Gud» e.l. Om uttrykksmåten sannelig min hatt! er av lignende type, er uvisst. Et uttrykk som mange vil kjenne som motiv fra film og tegneserier, er det å spise hatten sin (engelsk eat one’s hat). Denne spesielle atferden skal forsikre noen om at det man sier, kommer til å skje.
Hatten kan som kjent også brukes til andre formål, f.eks. kan man både la hatten gå rundt og spille for hatten for å samle inn penger. Da fungerer hatten som en hendig beholder. Det samme gjelder ved den gamle barneleken trille (eller leke) ball-i-hatt, som består i å trille en ball slik at den kommer opp i én av en rekke hatter eller luer som ligger på bakken. Å trille ball-i-hatt kan også brukes i overført betydning, f.eks. kan man si om en motstander som er helt overlegen, at vedkommende triller ball-i-hatt med en. Noe å henge hatten på er det samme som en berettiget grunn til klage eller kritikk. Uttrykket viser trolig til den eldre skikken blant håndverkere å henge en hatt på et bor, et stemjern e.l. som en av arbeidslaget har glemt etter seg, i et hull.
Pipehatt og sopphatt
Hatten kan også brukes i uttrykk med overført betydning: å samle noe under én (eller samme) hatt er å samle noe under et felles synspunkt, virkeområde e.l. Slik kan Henrik Ibsen skrive om «sind, som under samme hat kan bringes» (Kærlighedens komedie, 1873, side 141).
Ordet hatt kan også i seg selv brukes billedlig. En hatt kan brukes om en gjenstand som minner om en hatt, idet det befinner seg på toppen av (og dekker) noe, enten det er en pipe, en sopp eller en annen ting. Dessuten kan en hatt vise til en rolle eller et verv (fordi man tidligere iførte seg ulike hodeplagg til ulike verv) – slik fungerer hatten metonymisk i språket, dvs. som en del som representerer helheten. Å ha på seg flere hatter er følgelig å ha flere (motstridende) verv samtidig, mens man også kan bytte hatt i bestemte situasjoner, med andre ord bevisst veksle mellom forskjellige roller.
«Mann med hatt» bak rattet
At hatten nå kan oppfattes som umoderne, ser vi av uttrykksmåten mann med hatt (person som kjører overdrevent forsiktig, som en gammel mann). Men da kan passe å avslutte med en påminnelse om at man bør bære sin hatt som man vil, dvs. handle fritt og uavhengig.
Hanne Lauvstad er dr. art. i nordisk litteratur og hovedredaktør i Det Norske Akademis ordbok/NAOB. (Foto: Tomaris Semet)